Denne boka var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i kategorien for barne- og ungdomsbøker tidligere denne måneden. Boka var en av forhåndsfavorittene, og den ble i 2011 tildelt Augustprisen i kategorien Årets svenske barne- og ungdomsbok. I forbindelse med utdelingen av prisen var jeg med og presenterte noen av de nominerte bøkene på fagkonferansen som var et side-event til Nordisk Råds høstsesjon. Jeg presenterte blant annet boka Pojkarna som er en KNALLGOD ungdomsbok som omhandler kjønn, identitet og forandring. I det følgende kan du lese en lett omarbeidet versjon av presentasjonen min. Uansett må du lese boka – den slår beina innunder deg – men det tar litt tid, du må gjennom starten og komme til de essensielle delene av handlingen før det virkelig blir bra. Og ps. – jeg spoiler viktige deler av handlingen – men så er Pojkarna en bok som egentlig tåler og bli spoilet, for kraften ligger i stemningen heller enn i hva som egentlig skjer. Og ikke misforstå – dette er ikke en stillestående bok – her er mye drama. Boka er forresten ikke oversatt til norsk enda, men jeg vet at Norli har den svenske utgaven i butikk. Og en ting til – jeg kan dessverre ikke sidenummerere sitatene – for jeg har ikke lenger boka, og fordi presentasjonen var gjort muntlig. Kan hende den er noe merkelig å lese av den grunn.
Vel, jeg hopper inn i presentasjonen der vi møter de tre jentene første gang:
Romanen handler om tre jenter. Bella, Momo og Kim.
Vi møter Kim første gang når fortiden innhenter henne. En telefon som tvinger henne tilbake til sommeren da hun var fjorten år gammel. Den sommeren alt ble forandret, og det er den tiden vi får være med tilbake til. Det er ikke en historie for hvem som helst. Vi kan lese på den første siden at «Det er en historie for de som vil se, for den som våger å løfte forstørrelsesglasset til øyet og betrakte det forunderlige».
Bella, Momo og Kim. Tre venninner i et rekkehusområde i en by. Tre fjortenåringer som holder seg for seg selv, som oftest i veksthuset hvor de dyrker grønne planter og et nært vennskap.
Det er Bella sitt veksthus. Bella som går med tærne innovervendt, og som stammer, rødmer og knapt åpner munnen på skolen. Hun lever og ånder for blomstene i veksthuset.
Momo er framoverlent og nysgjerrig. Hun er kunstneren – det finnes ingenting hun ikke kan skape med sine hender.
Og så er det Kim. Kim er hovedpersonen. Kim som føler seg som ingenting. Helt til akkurat denne sommeren. Hun sier selv at Bella «plantet ett skudd i den svarte jorden og ga meg ett liv».
Bokstavelig talt. Men før det.
Så er det pojkarna. Guttene. De er så grusomme mot de tre jentene. Det er verbal og fysisk plaging, det er slibrigheter og seksuell krenkelse. Hver dag må jentene utvikle krigsstrategier på skolen for å overleve guttene. Og det finnes bare en måte å møte dem på: holde munnen stengt, holde ryggen rak, holde masken inntakt.
Och visa for guds skuld inte att du er rädd.
()
Bella får en liten plante, et lite skudd, i posten. Hun planter den i veksthuset, og snart vokser det opp en fremmed og stor blomst. En kveld tapper de tre jentene nektar fra den sprengfylte blomsten og drikker.
De døser av og våkner. Som gutter. Pojker. I nye kropper. Og da begynner det nye livet. De infiltrerer pojklandet. Og Kim våkner for alvor. Hun … eller nå han.. ruses på friheten og følelsen av å være et subjekt – som gutt – , og ikke et krenket og plaget objekt som jente. Jentene finner snart ut at de kan veksle mellom å være gutter og jenter gjennom blomstens nektar. Den virker nemlig bare en natt, men kan stadig tappes på nytt. Og da Bella og Momo begynner å få nok, de går tilbake til sine jenteliv og begynner å akseptere seg selv som kvinner, er Kim suget fast i det nye livet og den nye kroppen. Kim møter Tony – den mørke og destruktive, og det Kim opplever med ham får han ikke oppleve noe annet sted, det er en verden fylt av brutalitet og vold, men også frihet og erotiske undertoner. Som gutt forelsker Kim seg i Tony.
Sommeren går mot høst, planten i veksthuset begynner å bli syk, Momo og Bella vil ikke være med lengre, Tony og Kim drives lenger og lenger mot stupet.
()
Dette er en bok som blander det fantastiske inn i en brutal, mørk og realistisk skildring av hvordan det er å vokse opp i dag. Språket er nakent, effektivt, men også billedskapende og poetisk. Det er nært, med beina på bakken og henda i jorda – det er liten distanse mellom leseren og personene i boka. Kim, med det androgyne navnet, er overbevisende i sin desperasjon og leting etter identitet – hun ønsker å rive av seg huden for å tre fram som et nytt menneske. Og det merker vi som leser.
Det er en grenseoverskridende roman som sparker fra når det gjelder tradisjonelle måter å iscenesette kjønn. Her utforskes kjønn gjennom transformasjon. Det handler om å være jente og gutt på en og samme tid når du samtidig er midt mellom det å være barn og voksen – og i en tid hvor seksualiteten våkner. Og det handler om de ulike vilkår jenter og gutter har i vårt samfunn. Juryen som ga boka Augustpriset skriver i sin begrunnelse at Pojkarna handler om «Kroppen som en slagmark og maskuliniteten som et dop».
Må man leve som en kvinne fordi man har en kvinnekropp? Er man som kvinne nødt til å alliere seg med menn for å få en del av deres makt? Kan en og samme kropp romme både en kvinne og en mann? Eller som en ungdom spør på en nettside jeg leste som omhandler boka: Det jag frågar mig själv efter att ha läst sista sidan är om bästa chansen att överleva som tjej är att bli kille?
Dette er noen av mange spørsmål Pojkarna stiller.