Utsikten fra hodeputa i den forrige leiligheten.

«NO!» utbrøt jeg (ja, på engelsk, han er skotte) da kjæresten, David, lente seg frem for å plukke opp boka på toppen av den ene haugen min. «Don’t touch that, it’s a counterweight, you’ll create an avalanche!» Hånden hans stoppet i tide, men ansiktet hans var ubetalelig. For meg var det selvsagt helt naturlig, skal man stable i høyden, må man vite hva man driver med. Og når man insisterer på å ha så mange bøker som meg, så må man stable i høyden. Jeg er flink til å stable stødig,* litt som å bygge stødige bygninger av lego. Man kan ikke bare bygge uten å tenke seg om, da knuser hele huset så fort en duste-unge kommer og klemmer på det.

Men altså, David hadde et uttrykk som antageligvis best kan beskrives som en blanding av vantro og den dypere vissheten om at han hørte riktig. «You’re serious,» konstaterte han før det begynte å gå opp for meg at dette muligens var rart for folk som ikke er meg. Han så meg inn i øynene og sa «Julie. When you have to start including counterweight books into your piles of books, you probably need to reconsider the size of your collection.» Bare tull selvsagt, men han må jo få lov til å ha en mening, han også.

Da jeg flyttet ut fra den 17 kvm store studentboligen min og inn i den nøyaktig tre ganger så store leiligheten jeg bor i nå,** er det naturlig å tro at bøkene skulle ta mindre plass. I alle fall om man ikke (som jeg) var klar over akkurat hvor flink jeg er til å få plass til bøker. De stakkars brødrene mine og David*** (og jeg) bar og bar og bar og bar esker fulle av bøker da de hjalp meg med flyttelasset. Når sant skal sies, hadde jeg bare en TV, en PC, noe kjøkkenutstyr, nips og klær, pluss fem hyller av ulik størrelse, ganske mange DVDer og enda flere bøker. Studentboligen hadde vært møblert, så jeg måtte fylle på med alt det andre jeg trengte. I mellomtiden måtte det improviseres. Sånn:

IMAG0975

<3

Sånn bodde jeg i nærmere to måneder før jeg fikk råd til å kjøpe hyller av den typen jeg trengte og hadde råd til: to sett Billy-hyller med forhøyningsdel. Dette er heller ikke alle, for i samme flyttelasset overtok jeg også bøkene faren min etterlot seg da han plutselig døde i fjor. Disse eskene står utenfor bildet, og var stappfulle av leksikon og diverse sakprosa-serier og enkeltbøker, pluss en solid haug bestselgerkrim. Men jeg stablet altså store deler av bøkene langs veggen. I tillegg til å ta i bruk fire av de fem hyllene jeg hadde fra før, selvsagt (men de er små). David hjalp til. Med det samme uttrykket han pleier å få når han gjenoppdager hvor mange bøker jeg har. Da jeg endelig hadde bestilt hyllene og fikk dem levert til leiligheten, sa den blide leveringsmannen «so many books!» med et bredt smil før jeg kunne avsløre at eskene han bar på inneholdt hyllene.

2013-10-17 18-16-29.131

Bloggeren gadd ikke flytte seg da hun knipset et kornete cam-bilde for å vise frem resultatet.

Det er definitivt en del argumenter for å ikke være rabiat boksamler, som meg. I et vietnamesisk ordtak (som jeg leste. I ei bok.) heter det at “Bare folk med langt hår er redde, for ingen kan lugge folk i hår som ikke finnes.” Poenget her er at det er lurt å begrense seg når det gjelder materielle goder, for jo mer man har, jo mer kan man miste. Dette er en sunn holdning. Når det er sagt, har jeg rent bokstavelig en tjukk hårmanke som vokser som ugress (frisør er kjedelig, dyrt og meningsløst siden håret bare vokser ut igjen allikevel) og absolutt ingen vilje evne til å gi slipp på bøkene mine. En husbrann hadde knust hjertet mitt, jeg hadde grått over bøkene mens andre gråt over alle bildene de glemte å ta backup av (i motsetning til meg, forresten). Det er heller ikke særlig miljøvennlig å hamstre gjenstander. Jeg vet det. Skammelig. Heldigvis begrenser samlingen min seg til fortellinger. Sko? Klær? De til en hver tid nyeste dingsene? Meh.

Men det er så mange argumenter for å omgi seg med bøker også. For meg er det en helt egen type trygghet å sette seg til mellom en langvegg full av bokhyller og de tre stablene med nye innflyttere som til en hver tid ser ut til å ha midlertidig bopel på pulten min mens søknaden for permanent bolig behandles. Da er jeg hjemme. Jeg er av den typen som daglig sitter og tenker på ting mens jeg har blikket vendt mot bøkene mine. Blikket sveiper frem og tilbake, havner sjelden på noe helt spesielt, og jeg trenger ikke nødvendigvis å tenke på bøker heller (selv om det naturligvis også skjer), men de er der. Alle ryggene som inviterer meg til å plukke dem ned og utforske det universet de har å by på, eller lære noe nytt om etymologi, fugler, bergarter, antikken eller lov og rett i landbruket (jeg bor kanskje i Oslo, men jeg er fra landet!).

Pulten. Om du skulle lure på hva den hårballen øverst på den ene haugen er, så kan jeg informere om at det er en vaskeekte Haggis.

Pulten. Om du skulle lure på hva den hårballen øverst på den ene haugen er, så kan jeg informere om at det er en vaskeekte Haggis.

Det å finne seg en kopp te, sette seg godt til rette i godstolen med den boka som nå enn måtte passe til humøret, med tepper og kanskje noe klassisk musikk på i bakgrunnen, det er livet, det. Og passer ikke boka allikevel, er det bare å kaste et blikk rundt seg og finne noe helt annet. Jeg blir varm om hjertet av å ha et lite (selv om akkurat den beskrivelsen er relativ) personlig bibliotek der jeg ikke trenger å bekymre meg for innleveringsfrister. Også skal man ikke undervurdere den varme følelsen som oppstår når jeg får flytte på, sortere, ta på, la fingrene gli over både enkeltbøker og ryggene der de står på rekke og rad. Jeg er heller ikke helt ukjent med å ha armene kjærlig rundt bøker, som den gangen jeg av en eller annen grunn klarte å slokne med armene rundt et stort oppslagsverk om skytevåpen (ja, jeg har det også), det kan da virkelig ikke ha sett sunt ut, men heldigvis våknet jeg igjen før David kom hjem og fant meg.

Og du, som jeg smelter når de som kommer på besøk også blir sittende å se på bøkene. Når de faller ut av samtalen og bare lar blikket gli langs bokryggene. Når de ser ei bok de enten har lest eller lurer på om de skal lese, når samtalen dreier seg over på bøker selv når jeg er sammen med folk som ikke leser noe særlig. Når de spør om noe, og jeg bare snur meg og plukker ei relevant bok ut av hylla. Det må sies at jeg har fått lesegleden inn med morsmelka. Familien min har aldri hatt spesielt god økonomi, men var det noe vi barna alltid hadde tilgang til, så var det bøker. Jeg har aldri vært i syden, men jeg fikk være med i bokklubber (Penny/TL/Grøsser, dog ikke alle samtidig), og både mamma og pappa sitter/satt på en relativt formidabel samling selv. Selv om jeg er hakket mer ekstrem både i antall bøker jeg leser på et år og antall bøker jeg eier.

David er antageligvis den mest perfekte kjæresten man kan ha når man er litt spesiell sånn som jeg, for han synes det er greit. Enten det, eller så har han en iboende frykt for at om han skulle finne på å gi et ultimatum, så er det bøkene som får bli. Det trenger han sannsynligvis ikke bekymre seg for. Så mye (eller..?)… Antageligvis bunner toleransen hans i at han liker smarte damer synes det er helt ok å kanskje komme hjem til en kjæreste som kan finne på å være dandert omtrent sånn på den knøttlille sofaen vår:

Er det ikke dessuten noe merkelig intimt med å fysisk blande boksamlinger med sin bedre halvdel, forresten?

——–

* Flink nok til at det nok ikke hadde blitt noe bokskred om han hadde flytta den boka, men det er best å ikke ta noen sjanser.
** Jeg sier «jeg», men det er meningen at David skal flytte inn også. Han er stuck i Skottland til han finner seg en passende jobb her. På jakt etter elektroingeniør? Jeg har en.
*** Stakkar’n hadde vondt i albuen i en måneds tid etterpå. Brødrene mine klaget på ryggen. Jeg derimot løftet ikke like mye som dem klarer å løfte riktig.