uten navnDet har vært lesetørke på senhøsten hos meg. Derfor tenkte jeg å plukke opp noe lettlest og fengende. Flink pike av Gillian Flynn fikk jeg på bokbloggtreffet i september. Selv om jeg ikke leser mye krim, så hadde jeg hørt så mye om denne boka at jeg var nysgjerrig og klar for ikke å bli skuffa. Men. Skuffa ble jeg. For dette synes jeg var en trøtt affære. Dykslektikeren har skrevet en god anmeldelse av boka og han likte den. Og jeg kan se poengene hans – at selve grunnplottet er finurlig konstruert, og boka godt bygget opp. Men det hjelper liksom ikke når jeg synes den er så skravlete og jeg kjeder meg når jeg leser.

Kort fortalt handler boka om Nick og Amy som har vært gift i fem år. På bryllupsdagen forsvinner plutselig Amy sporløst, og Nick får snart skylda for det tilsynelatende drapet på kona. Boka skifter synsvinkler underveis, og avslører således viktige ting etter hvert som vi forstår hvilke fortellinger som er sanne og hvilke som er konstruert. Og det er et morsomt grep – det er sant. Jeg skal ikke si mer om handlingen fordi da vil jeg komme til å spoile så mange viktige hendelser, og det har jeg ikke lyst til. Jeg har heller lyst til å drodle litt over hvorfor den aldri grep tak i meg, og hvorfor jeg slutta å lese da jeg kom til cirka side 300 – bare for å hoppe til slutten og lese ferdig der.

Først og fremst så må jeg jo si at krim ikke er min sjanger. Det er ekstremt sjeldent at jeg liker krim, så det i seg selv gjør jo at jeg egentlig burde holde meg litt unna å si for mye. Det er noen få forfattere, f.eks. Elizabeth George, som klarer å veve en krimfortelling sammen med troverdige karakterer og et godt plott, og gi meg en fortelling som handler litt mer om andre ting enn selve plottet og som har en form for psykologisk dybde som gjør boka verdt å lese. Kan godt hende at det meste av forklaringen ligger her – at boka er i en sjanger jeg sjeldent liker.

Men boka er da utrolig skravlete og bablete? Alle detaljer, alle bifortellingene – det kunne med fordel vært strammet på språket gjennom hele boka. Nå er vel ikke et godt språk det  krimsjangeren er mest kjent for, og oversetteren har gjort en god jobb her, men likevel så blir det bare rett og slett kjedelig å lese. Det er jo veldig rart, når krim er en sjanger som er handlingsdrevet og som nettopp jobber med intensitet og dramatikk. Og når jeg leser andres omtaler av boka, så ser jeg jo at jeg er veldig alene om å ikke like boka (men heldigvis ikke helt; Tone synes boka var som en dårlig sykkeløkt på treningssenteret).

Jeg synes også fortellingen blir veldig konstruert og derfor lite troverdig. Jeg begynner aldri helt å tro på hovedpersonene. Nick er en ganske middels teit fyr uten evne til empati og innlevelse og Amy er…. ja – lite troverdig egentlig. Det er vanskelig å begrunne hva jeg mener uten å spoile handling, så det blir en påstand som henger fritt i løse lufta. At Amy gjør de valgene hun gjør er helt teit egentlig (utrolig bra litterær begrunnelse fra Knirk).

Vel. Trøtte saker. Kjipt. Gjesp. Blir ikke mer krim på meg altså.

Men altså –  mange med helt andre opplevelser enn meg. De som elsket boka var f.eks. Beathe, Tine, Kari, Rita, Artemisia, Marianne, Mai Lene og Birgitte og mange, mange flere.