– Jeg har villet bli forfatter fra det øyeblikket jeg forstod at noen hadde skrevet bøkene jeg leste. Mine første litterære verk var en ny slutt på Kiplings Jungelboken. Jeg syntes vi burde få vite hvordan det gikk med Mowgli etter at vi forlot ham i menneskelandsbyen. Etter det har det ballet på seg.
Det sier Ida Jackson om hvorfor hun ville bli forfatter. Hun er en av seks forfattere som ble medlem i NBU like før jul.
Ida Jackson har skrevet fire bøker; to sakprosabøker og to lettlestbøker for barn i alderen 6-7 år. De handler om Lena og bestevenninnen hennes Anne Marthe. I den første boken lager Lena en parfyme som lukter vondt, men hun bruker den likevel. I den andre boken farger Lena håret, men det går ikke så bra.
– Kvifor valde du skrive for barn/ungdom?
– Fordi det er et privilegium å få skrive noen av de første bøkene et menneske leser. Om noen hadde spurt meg hvem bestevenninnen min var da jeg var syv år, ville jeg svart «Laura Ingalls Wilder» fra huset på prærien. Du leser med en sånn oppriktighet og intensitet tidlig i den alderen, og bøkene blir veldig levende. Så jeg skriver for barn for å skrive for den lesern jeg selv var.
– Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
– Jeg er opptatt av at barne og ungdomslitteratur skal få en større plass i den kulturelle offentligheten. Jeg kan lese anmeldelser av ungdomsbøker i Financial Times side om side med voksenbøkene, og ungdomsbøker kommer også inn på de engelskspråklige litterære bestselgerlistene. Her er Norge et u-land. Men det kan vi endre på. Bare vent! Litterært sett er jeg opptatt av å skrive smartere om kjønn, klasse, kropp og legning. Min favorittungdomsbok, Girl Godess #9 av Francessa Lia Block, forvandlet mitt syn på transpersoner i løpet av ti små sider. Når forfattere gjør det lettvint og spiller på kjente fordommer og klisjeer gjør vi verden mindre for de som leser. La oss skrive større.
– Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
– Det aller beste er å lage mat. Det er så umiddelbart og sanselig: Du kan ikke vise det frem eller ta vare på det. Folk spiser det, og så er det borte. Det nest beste er å løpe, fort eller lenge. Det er selve antitesten til det å skrive, og kanskje det er derfor jeg liker det så godt?
– Kva forventningar har du til NBU?
– Jeg håper å bli kjent med fine folk som er like opptatt av barnelitteratur som meg.