Æsjamegda.
Jeg leste Natasha Solomons The Novel in the Viola og elsket den. Da jeg hørte at hun har kommet med ny roman så kastet jeg meg rundt og bestilte uten å ane hva slags bok det var.
The Gallery of Vanished Husbands. For en kul tittel! Og fint omslag. Handlingen er lagt til London i 1958 hvor vi følger Juliet Montague som har blitt forlatt av sin mann. Hun har to små barn og går mot det jødiske miljøet hun er en del av når hun starter et galleri. På sin 30 års dag har hun planer om å kjøpe et kjølskap, men ender i stedet med å la en ung maler male et portrett av henne.
Spennende, ikke sant? Jeg satte i gang. Og ble forvirra.
Okei. …. det er fiffig. Hvert kapittel har navnet til et portrett som er malt hvor hovedpersonen er modell. F.eks.:
CATALOGUE ITEM 2
Woman Bathing,
Jim Brownwick, Charcoal on Paper, 10 x 12in, 1959
Det er fint. Men historien. Den er forvirrende. Ingenting blir etablert. Vi bare er i mange scener og hendelser ofte med liten introduksjon av personer og steder. Noen ganger flyter det og jeg puster lettet ut. Men så er vi der. Hæ? Hvem er han? Eller: Hva? Var ikke han er rik mann, hvorfor bor han i en hytte i skogen? Eller gjør han ikke det? Jeg får aldri taket. Særlig ikke i personene. Så er det et jødisk miljø som skildres – men jeg blir jo ikke fremmedgjort fra en tekst bare fordi jeg ikke kjenner den kulturelle konteksten?
Innimellom flyter det og da blir jeg glad. Men da går det sakte. Veldig sakte. Men noen steder opplever jeg et lite sug – der var det noe! – men så dabber det av.
Jeg leser 100 sider. Sniktitter på Goodreads og Amazon, leser hva andre mener. Mange elsker den, men noen synes den er veldig dryg. Noen er rasende fordi detaljer rundt jødiske skikker er slurvete behandlet. Alle er enige om at hun skriver godt. Det er jeg også. Språklig sett altså.
Jeg begynner å kikke på andre bøker på nattbordet. Flørter med tanken på utroskap, men lar de ligge. Leser 20 sider til. En kveld jeg er trøtt, tar jeg en av de andre bøkene og er plutselig forgapt i den. Hei, vent! Det var den forsvunne ektemannen. Hvor ble han av? Jeg leser videre. Sovner.
Til slutt bare gjør jeg det. Jeg legger fra meg boka og sier høyt: «Nå gidder jeg ikke å lese denne mer.»
Kan hende det kunne blitt bedre, men jeg har lest langt nå altså. Så får det være som det er, og nå er den lagt i hylla og borte ble den. Akkurat som ektemannen.