Og så har det rast en debatt om innkjøpsordningen igjen – antakelig ikke for siste gang, og som vanlig er jeg litt seint ute med å skrive blogginnlegg, for debatten har vel dabbet litt av nå. Men jeg har altså ikke hatt tid før og jeg fant ut at 140 twittertegn ble for lite.
Knut Åmås (H), statssekretæren som er mer profilert enn vår nye kulturminister har altså gått ut og forslått at krimmen skal kuttes fra innkjøpsordningen. Og det er jo å be om bråk.
Biblioteket skal være for alle og det finnes da jammen mye bra krim og hva med den folkelige kulturen og hvorfor skal man ha diktsamlinger som kanskje ikke mer enn 10 lånere leser om noen i det hele tatt og annen ”smal” litteratur for den delen, og hvordan skal en stakkars overarbeidet bibliotekar få tid til å lese seg opp og formidle K-fondbøker og bla bla meg her og bla bla meg der.
Deichmans nye biblioteksjef (som for resten er uten bibliotekarutdanning, noe det også blei litt bråk av – uten at jeg har helt sterke meninger der ) men hun gikk også ut i Aftenposten og sa blant annet at
” Jo Nesbø og poesi er like enheter som drar hverandre frem, og er en del av litteraturutviklingen. Begge deler må med. Bestselgerne er også populære på biblioteket, og det å skulle ekskludere lesere fra krim blir rart. Det er ikke alle som har råd til å kjøpe bøker, og disse skal også ha et tilbud om et bredt utvalg av litteratur”
Og det er jo ikke vanskelig å være enig i at biblioteket skal ha et allsidig tilbud, og at vi ikke skal gjøre bibliotektrappa for høy.
Innkjøpsordningen ble etablert midt på 60 – tallet, og formålet var blant annet
”å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere”.
Kan jo ta med at barnelitteraturen ikke kom med før i 1978. Ingen sure oppstøt nå, det kjøpes tross alt inn flere eksemplarer av hver barne- og ungdomsbok enn av voksenbøker. (1550 mot 1000 for voksne.)
På Kulturrådets sider står det i dag blant annet at ”forlaga kan gi ut litteratur som det elles ikkje hadde vore så lett å publisere med tanke på salet på den kommersielle marknaden åleine” og ” sikre forfattarane betre inntekter”.
Bøkene skal i hovedsak gis til bibliotekene, for hvor pokker skulle de ellers havne.
Åmås har et poeng. Det kommer ut stadig mer norsk krim, når man går gjennom forlagskatalogene er det side opp og side ned med krimbøker av norske forfattere. Krim er en særdeles populær sjanger sammenliknet med annen skjønnlitteratur, og så kan man jo i det vide og det breie diskutere om dette er litteratur.
Nå er det verken Kulturdepartementet, Kulturrådet eller Åmås for den delen som bestemmer hva folkebiblioteket skal tilby. Bokvalget er det bibliotekarene som gjør.
Det store problemet er jo bare at bokbudsjettene er blitt så lave at de fleste bibliotek er helt AVHENGIGE av de gratis bøkene de får gjennom innkjøpsordningen.
Kanskje det er galt å sette SJANGERE opp mot hverandre. Og det finnes vel både god og dårlig krim, akkurat som det finnes god eller dårlig annen skjønnlitteratur. Og at det kommer ut mye middelmådig barne- og ungdomslitteratur som kjøpes inn av kulturrådet er i hvert fall sikkert. Lista er lav. Kanskje det er nødvendig rett og slett å heve denne lista for hva som skal kjøpes inn. Dette blir i tilfelle mer tidkrevende for kommiteene.
Og i hvert fall blir det ikke mindre støy. Men all oppmerksomhet som kommer biblioteket til god er jo en fin ting.
Til slutt:
Innkjøpsordningen er nødvendig for at forlagene skal ha muligheter til å publisere den smale litteraturen, som bokhandlerne ikke lenger forplikter seg til eller tør (av økonomiske årsaker altså, men det skjønte vel alle) å ha, og – fælt å si det – som kanskje også bibliotekene kan ha lett for å glemme.
Og som alle veit: hva som er god litteratur – eller dårlig for den delen – avhenger ikke av antall lesere.
Og så ble jeg jo nok en gang frista til å mimre litt om det lille biblioteket i havgapet i Troms hvor jeg oppdaget nyere norsk skjønnlitteratur i begynnelsen av 70 – åra. Takket være innkjøpsordningen!
Lenge leve innkjøpsordningen og den smale sære litteraturen som fortjener de leserne som fortjener boka!