Jeg har lest det meste Brandon Sanderson har skrevet selv om jeg blir mer og mer misfornøyd med veien forfatterskapet hans tar. Bøkene blir stadig mer omstendelige – en vanlig sykdom som kanskje særlig rammer fantasy-forfattere. Og som jeg før har nevnt så skal det virkelig noe helt utenom det vanlige til for at en bok faktisk trenger 800 – 1000 sider. Jeg så bilde av det siste manuset til Sanderson (The Stormlight Archive #2), og holdt på å besvime. Det var nærmere en meter høyt. For et mareritt å få tilsendt som forlegger.
Men – over til dagens bok; The Rithmatist (2013). Sanderson har kastet seg på Young Adult bølgen og dette er første bok i en serie som jeg tror har samme navn som første bok. Jeg var heldig og fikk boka i gave fra Elin i sommer, men har ikke fått lest den før nå. I tykkelse er boka deilig edrulig.
Boka handler om Joel som bor på en skole, Armedius Academy, i en verden som ligner en forvrengt Amerika, The American Isles (eller kanskje er et forvrengt Amerika?). Øyene har navn som Yellowstone, The Floridian Atolls og Nebrask. Skolens studenter er delt i to grupper: De vanlige studentene og Rithmatiststudentene. Rithmatister er en form for magikere som gjør kritttegninger levende. Joel sin aller største drøm er å være en Rithmatist, men han passerte aldri testene som skiller Rithmatistene fra de andre. Han er derimot sønnen til The Chalkmaker – noe som ikke gir høy status. Faren til Joel lagde krittene som magikerne benytter. Han døde i en ulykke for noen år tilbake, og Joel jobber som løpegutt på campus hvor mammaen hans er vaskedame.
Se så fin side å lese!
Joel er ensom og forsøker hele tiden å snike seg inn på forelesningene til Rithmatistene, og det er ikke populært. Den eneste som ser ut til å tolerere han er Melody, en Rithmatiststudent som er en outsider selv. Men så begynner Rithmatiststudenter å forsvinne – det eneste som er igjen på åstedet er blod og spor etter kamp (via kritttegninger). Det kan virke som om The Wild Chalkelings, som egentlig bare er sperret inne på øya Nebrask, har sluppet fri, men hvem styrer dem egentlig? Joel befinner seg plutselig midt i dramaet og ting begynner å skje.
Det som særpreger Brandon Sanderson som forfatter mer enn noe annet, er hans evne til å utvikle gode, og stadig nye, magisystemer. Og jeg må jo si at hvis noen kom og fortalte meg at kritttegninger kunne bli creepy, så ville jeg ha ledd godt av det. Men Sanderson klarer det. Det er faktisk troverdig, og ganske kult. I undervisningen på Armedius Academy lærer de primært om defensive tegninger (sirkler, linjer osv), men det går også an å være offensiv via såkallte Chalklings – som er kritttegninger av dyr og soldater som blir animert og dermed dødelige. Melody har et eget talent for å skape Chalkelings og det som er veldig fint med boka er at tegningene til Melody krydrer boksidene mens man leser. Det må man jo bare bli glad av! Alle illustrasjoner er gjort av Ben McSweeney.
Sanderson skriver godt og har (som alltid) utviklet et troverdig univers. Jeg liker personene, Joel er passe tenåringsfjern samtidig som hans besettelse for rithmatisme er godt skrevet ut. Melody er jeg litt mer avventende til, hun er litt platt og fjåsete, men det er noe med hennes moodyhet som jeg tenker kan bli interessant å følge videre, ikke minst hennes talent for å tegne samt den rare familien hun kommer fra.
Hvert kapittel starter med en innføring i Rithmatistenes hemmeligheter.
Vel. Var det full pott da eller? Njaeeeiii….ikke helt. For det første er det nesten plagsomt underveis hvor mye Harry Potter vibber hele boka har. Det er så utrolig likt på mange måter. Skolen, den snille professoren, den slemme professoren, outsideren som blir venner med andre outsidere, de som føler at de er bedre enn de andre på skolen (rithmatists/slytherin) osv. Jeg er ikke alene om å synes det – når jeg leser omtaler på Amazon og Goodreads er det flere som har merket seg denne likheten. Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til at folk inspireres av hverandre og såkalte rip-offer kan bli like gode som originaler, men har jeg litt følelsen av at Branderson har tatt utgangspunkt i Potteruniverset når han jobber, men det kan være tilfeldig.
En annen ting er at jeg synes boka tidvis bærer litt preg av å være hastverksarbeid. Og når jeg ser at forfatteren jobber på tre eller fire serier samtidig (og noen av bøkene er en meter tjukke) så tenker jeg at han kanskje burde brukt noe lengre tid på å spikre helheten, slik at plottlinjene er noe jevnere, karakterene noe mer satt og helheten får det siste lille løftet.
Men det er detaljer. Boka er god, jeg gleder meg til fortsettelsen. Tusen takk til Elin for fin bokgave.