I dag synes jeg det er veldig hyggelig å ønske Sissel Værøyvik velkommen til bloggen min:
Sissel Værøyvik vokste opp på Værlandet i Sunnfjord, en liten øy med omlag 200 innbyggere. I dag bor hun på Nesttun utenfor Bergen. Da hun var ferdig med artium, gikk hun ut i arbeidslivet. Ved siden av dette studerte hun på steder som Næringsakademiet og tok kurs i blant annet fonetikk ved Universitetet i Bergen. I dag arbeider hun med lønn og personal i byggevarefirmaet Neumann Bygg, samtidig som hun skriver ned livshistorier i bokform for privatpersoner.
Allerede som åtteåring bestemte Værøyvik seg for at hun ville bli forfatter, og hun begynte å skrive små historier som hun kalte for romaner. Drømmen om å gi ut en ordentlig roman lå der hele tiden, og hun har alltid skrevet. I tillegg er hun glad i andre kreative sysler, som maling. Denne våren realiserer Værøyvik romandrømmen. Hennes debut, Rakels bok, kom ut hos Gyldendal forlag i starten av denne måneden:
I Rakels bok blir en historie fra nåtiden koblet sammen med en historie fra fortiden. Ella reiser hjem til New York etter at foreldrene hennes har omkommet i en bilulykke. Her blir hun kjent med en av leieboerne i foreldrenes hus, en gammel kvinne som har en spesiell historie å fortelle, en historie som blant annet innvolverer nazister og jødeforfølgelser.
I dette intervjuet kan du blant annet lese om hvilke ting som overrasket Værøyvik under arbeidet med romanen, og hvordan hun fikk ideen til boken:
Du debuterer nylig med romanen Rakels bok. Hvordan fikk du ideen til denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?
For det første – jeg har drømt om å skrive bøker helt siden jeg var barn! Når jeg endelig gjorde det, hadde jeg i utgangspunktet lyst til å skrive en bok som var en hyllest til kvinner som har lidd store tap og hatt større utfordringer i livet enn de fleste av oss. De som ikke kommer i historiebøkene, de som ikke mottar noen heder, men som kjemper sin ofte ensomme kamp for seg og sine. Selve idéen til historien om Rakel kom etter at jeg hadde lest om Edgar Brichta i en artikkel i BT-Magasinet. Han kom til Bergen fra Bratislava med Nansenhjelpen i 1939. Han var for øvrig den eneste av barna som ikke ble sendt til Sverige i 1942. Senere dro han til USA, der han jobbet hardt for å få seg en god utdannelse. Historien hans ga meg et utgangspunkt. Jeg begynte å skrive høsten 2009, men hadde et par lengre pauser. Høsten 2012 sendte jeg inn et langt mer omfangsrikt manus enn det som er blitt den endelige Rakels bok. Etter at Gyldendal tok kontakt, har jeg brukt det siste året på å kutte, redigere og skrive noe om.
Rakels bok er en roman som blant annet handler om kjærlighet og omsorg for sine barn. Hvorfor har du valgt å fokusere nettopp på dette temaet?
Jeg har alltid hatt en plass i hjertet for kvinner som har mistet, eller som har måttet kjempe hardt for sine barn. Som mor til tre døtre er det ikke vanskelig å sette seg inn i følelsene rundt dette. Barna våre er jo det viktigste i livet vårt, det som går foran alt annet. Samtidig har jeg prøvd å vise dilemmaene som kan oppstå mellom det å følge sine egne drømmer og å ta hensyn til dem man er glad i. Det går igjen på flere plan i boken – også hos Ellas foreldre.
Jødeforfølgelsene er et annet tema i romanen. Har det vært vanskelig å skrive om dette?
At jødeforfølgelsene ble et tema, var en følge av den historien som inspirerte meg. Det er jo et tema som er belyst fra mange vinkler fra før, men som alltid vil føles grusomt og uforståelig, ikke minst når det er barn og foreldre det handler om. Frank Rossavik har skrevet dokumentarboken Det niende barnet om Edgar Brichta, som artikkelen i BT var basert på. Bortsett fra denne boken har jeg ikke sett mye skrevet om disse barna som ble sendt bort fra forfølgelsene i Europa før krigen, men som ble innhentet av dem her i Norge et par år senere. Det vekket min nysgjerrighet, men det er som sagt et vondt tema. Jeg har skrevet i respekt for dem som levde og lever under slike forhold, men også som en hyllest til dem som tok seg av disse barna, og som risikerte livet for dem.
Romaner hvor en historie fra fortiden kobles med fremtiden er veldig populære for tiden. Hva er unikt med din roman, og hvorfor skal leserne plukke den opp?
Det er riktig at det er skrevet en del romaner med en slik ramme, men romaner i denne sjangeren er for det meste oversatte. Norske romaner er ofte «smalere» og ikke så bredt anlagt. Jeg har tenkt på hvorfor det ikke finnes flere norske forfattere som skriver denne type romaner, og dette var også noe av det første de bemerket hos Gyldendal. Jeg vil gjerne slå et slag for at litteratur ikke trenger å være «smal» for å være bra. Og hvorfor ikke lese en norsk roman i denne kategorien – der deler av handlingen er lagt til nære steder både i nåtid og fortid, og som har en historiebakgrunn som ligger nært til oss?
Jeg tror for øvrig at denne type tidskobling er en populær ramme fordi vi alle har et behov for å knytte oss selv til noe som er større enn oss – familie, slekt, eller andres liv og virke bakover i historien. Det forankrer oss, gir oss tilhørighet og forklarer oss noe om oss selv, hvorfor vi er som vi er. Jeg tror alle kan relatere seg til ønsket om å kjenne seg selv bedre gjennom andre, gjennom historien. Jeg håper at jeg kan gi et blikk inn i en historie som føles fjern fra våre liv, men som likevel er nær i tid, og som ennå er en del av mennesker som lever rundt oss. Samtidig skriver jeg om følelser, dilemmaer og valg som er allmenngyldige og dagsaktuelle for hver og en av oss, og som alle kan kjenne seg igjen i.
Du er bosatt i Bergen, og deler av handlingen i romanen utspiller seg også her. Har det vært viktig for deg å legge handlingen til kjente steder?
Både ja og nei. Jeg har bodd i Bergen hele mitt voksne liv, og det å legge noe av handlingen hit var både naturlig og noe jeg hadde lyst til. Så også med New York – det er en by jeg har besøkt mange ganger, og som jeg er veldig glad i. Min eldste datter bor også der. Men Bratislava har jeg aldri besøkt! Jeg tenkte på å reise dit mens jeg holdt på med boken, men det ble ikke til, så mitt kjennskap til den byen kommer fra research. Kanskje det er på tide å dra dit en tur – det har jeg veldig lyst til!
Har du gjort mye research før og under skriveprosessen, og hvis ja, har du oppdaget ting som har overrasket deg?
Ja, jeg har gjort mye research, både når det gjelder historie, geografi og levemåter i andre tidsepoker. En del av vår nære historie som jeg ble nærmere kjent med, var hvordan enslige, gravide jenter og kvinner ble «tatt hånd om» for noen tiår siden. Det var nærmest en liten «industri» rundt adopsjon av utenomekteskapelige barn, samtidig som det foregikk i stillhet – dette var jo en skam som skulle skjules. Det er et trist kapittel som har vært taushetsbelagt helt til den senere tid. Jeg ble også kjent med det blomstrende norske samfunnet i Brooklyn på 50-, 60- og 70-tallet gjennom Siv Ringdals bok «Lapskaus Boulevard». Det var også et interessant «dypdykk» ned i et samfunn som ikke eksisterer lenger.
Du jobber blant annet med å nedskrive folks historier i «Din historie». Hvordan har dette vært nyttig for deg som forfatter?
Det har gitt meg forståelse for hvor mye et «alminnelig» liv kan inneholde av opplevelser og dramatikk, og hvor mye historie og kunnskap hvert menneske bærer på. Det har også levendegjort et hverdagsliv som er veldig forskjellig fra vårt, og som viser oss hvor godt vi har det på mange måter. Men følelser blir aldri «gammeldagse» – de er allmenngyldige og overlever generasjonene.
Hvilke forfattere inspirerer deg mest, og hvilke bøker har betydd mest for deg?
Jeg blir gjerne inspirert av romaner som i tillegg til en god historie gir meg et innblikk i land, kulturer, historie og tidsepoker som jeg ikke kjenner så godt fra før. Og jeg blir fascinert av et godt språk – gjerne det mer billedlige og levende språket mange søramerikanske forfattere har – av samtidige nevner jeg Isabel Allende og Carolina de Robertis, og man kommer jo ikke utenom Cecilia Samartin innenfor denne sjangeren. Og så må jeg bare nevne Mark Zusachs Boktyven – jeg elsket den! Både stilen og språket er noe helt for seg selv. Den er for øvrig også nevnt i Rakels bok. Så er det Carlos Ruiz Zafon, som har dette mystiske i historiene sine. Av andre bøker jeg har satt stor pris på kan jeg nevne Balansekunst av Rohinton Mistry og Noen kjenner mitt navn av Lawrence Hill. Den siste boken jeg har lest er Karitas av Kristin Marja Baldursdottir. Hun har også en helt egen skrivestil som jeg ble veldig fascinert av. Jeg gleder meg til å lese oppfølgeren.
Kan vi vente oss flere bøker fra din hånd?
Det håper og ønsker jeg! Jeg har ingenting konkret på gang ennå, men jeg sysler med idéer. Nå er jeg først og fremst spent på hvordan Rakels bok blir mottatt. Og blir den godt mottatt, så vil det være min største motivasjon videre.
Er det noe du har lyst til å legge til?
Først vil jeg si takk for interessen fra Bokelskerinnen, som er en blogg jeg liker veldig godt! Det er veldig bra at det finnes blogger som formidler leseglede og finner frem til både etablerte forfattere og nykommere, som meg. Til sist vil jeg bare si at jeg gjerne tar i mot tilbakemeldinger fra lesere! Min mailadresse er vsissel@hotmail.com.
Tusen takk for at du ville stille opp til dette intervjuet, Sissel Værøyvik.
Rakels bok har fått omtaler flere steder allerede, blant annet hos bokbloggeren Tine. Jeg kommer med min omtale på bloggen senere.