«Basert på et ikke helt representativt, men likevel relativt stort antall anmeldelser (67 stk skrevet av 35 ulike skribenter) fra Numer, Barnebokkritikk og Aftenposten fra 2009 til 2011, foretok jeg en analyse av måten det visuelle beskrives og behandles på i norsk billedbokkritikk. Utgangspunktet for analysen var en antagelse om visse mangler i den visuelle kompetansen påpekt av Kristin Ørjaseter i 2011, blant annet fordi kritikken primært knyttes til litteraturkritikk.»

Det skriver kunstkritiker Boel Christensen-Scheel i en artikkel på Barnebokkritikk.no. Dette er en versjon av en forskningsartikkel publisert i Barnelitterært forskningstidsskrift (BLFT).Som hun skriver, har hun analysert 67 anmeldelser av billedbøker. En av anmeldelsene som blir kommentert i artikken, gjelder Stian Holes «Garmanns hemmelighet» (bildet)

Gjennom eksempel viser hun hvilken plass historiene og illustrasjonene får i anmeldelsene av noen av bøkene:

» Her ser vi også hvordan historien gjennom karakterene omtales først, mens illustrasjonene beskrives i siste tredjedel av anmeldelsen. At de ofte omtales som «illustrasjonene» gir inntrykk av at illustrasjonene vektes noe mindre og at de gis en sekundær rolle. De bindes da heller ikke direkte til historien – dette er spesielt tydelig i de korte anmeldelsene, noe som styrker antagelsen om formatets innvirkning.»

En av de kritiske bemerkningene gjelder noe hun primært savner i kritikkene:

«Hvorfor? Hvorfor skal jeg lese denne boka for mine barn, bortsett fra at den inneholder en fin historie og vakre, underfundige bilder? Det vil si, hvorfor er boka viktig og hva er det som betyr noe i den?  Dette er vanskelige spørsmål som berører kunst- og kulturfeltets nemesis, bruksverdien. Det dreier seg også om rekkevidden og oppfattelsen av det didaktiske, som like gjerne kan tenkes som en utvidelse av barnets horisont som en oppdragende målstyring.  Dette er ikke et forsvar for det instrumentelle, men rett og slett tenkt som en omtanke for leseren og for kommunikasjonen.

I sin artikkel «Kritikken og det barnelitterære feltet» fra 2003 tar Inger Østenstad opp noen av disse spenningene mellom det ‘autonomiestetiske’, det didaktiske og det opplevelsesmessige på det barnelitterære feltet. Hun fremhever nettopp barnets opplevelse og betydningen av å fremheve denne, både fordi gleden eller opplevelsen ved lesningen er et sentralt element ved boka og kritikken av den, og fordi det er etiske perspektiv som gir barnet likeverdighet. Og det å ta innover seg leseropplevelsen er ikke bare en innlemming av barnets lesning, det er også et faglig perspektiv. Lesningen er det nødvendige utgangspunktet for enhver fortolkning, og da må man forsøke å vurdere lesningen med den samme omhyggelighet som man vurderer objektet. Dette dreier seg om mulige forhold og relasjoner mellom objekt og subjekt, og om å anerkjenne samspillet som oppstår. Da kan det heller ikke bare dreie seg om en subjektiv opplevelse av glede eller innlevelse, men om erkjennelse, bevegelse og betydning, som bok, som litteratur, som kultur, som danning, som politikk, som filosofi, osv. Dette innebærer å koble voksne estetiske og didaktiske kriterier med opplevelsen eller lesningen av dem – for de er ikke adskilte. Det som oppleves viktig i et didaktisk perspektiv (rettferdighet, likestilling, toleranse) kan også oppleves mer eller mindre riktig og viktig i lesningen, både for barn og voksne. Vår opplevelse av rettferdighet fremstilt gjennom boka, henger altså sammen med bilder, tekst, vår førforståelse så vel som vår opplevelse.»

Artikkelforfatteren går videre inn på barnelitteraturkritikken som en del av samtiden og hverdagskulturen. Vi og bildene bærer med oss en rekke assosiasjoner og referanser som skaper både felles og unike sammenstillinger, skriver hun. Videre spør hun hva som bør kreves av barnelitteraturkritikerne som skriver om billedbøker.

«Men hvis vi skal tenke oss andre muligheter for barnelitteraturkritikken, særlig den som er knyttet til bildebøker, tenker jeg at det først og fremst ville være med følgende spørsmål som utgangspunkt: Hva er det som står på spill i den enkelte bok? Og hvordan står dette i forhold til den opplevelsen boka gir meg? Her går bilder og tekst sammen, som nevnt med andre bilder og tekster både vi og boka assosierer til, og lesningen er i høyeste grad knyttet både til de voksne og til barn, den er noe vi gjør sammen og som forholder seg til alt fra familiehistorie, samtidskultur, oppdragelsesperspektiv, sosialt samvær og personlig smak. Her kunne man se for seg en kritikk som gikk mer direkte på tematikk og opplevelse, snarere enn en gjennomgang av narrative og illustrative kvaliteter. Hvem og hva tillegger vi vekt, men aller mest hvorfor vi tillegger noe vekt, det utgjør både våre politiske og våre estetiske landskap. Nå er det ikke all barnelitteratur eller -kultur som behøver å sees i sammenheng med verdenspolitiske eller eksistensielle spørsmål, og faktisk er det her snakk om det motsatte – en anerkjenning av barnekultur og hverdagskultur som eksistensielle, politiske og filosofiske uttrykk i seg selv.

(…)

For barnelitteraturen er ikke bare litteratur – den er også grafikk, foto, tegneserier, billedkunst, og mer generelt, mediekultur. I tillegg er barnelitteratur lesningen eller opplevelsen, det vil si, den er ikke bare boka, men også opplevelsen eller forståelsen av boka.

Les hele artikkelen på www.barnebokkritikk.no