I sluttordet til sin bok «Germanerne. Mytene, historien, språket» overrasker den svenske professoren Tore Janson med noen setninger som er litt mer bastante enn det jeg trodde den milde og ganske tørre professorstemmen i boken var i stand til.
Janson skriver følgende:

«Hver og en av oss har et absolutt grunnleggende behov for å tilhøre et menneskelig felleskap, å være en av dem som er «vi». En vanlig måte å misbruke historien på, som ble brukt i Tyskland, er at de som lever nå, inkluderer døde mennesker som de aldri har møtt, i gruppen «vi». «Vi germanere» og «vi tyskere» ble det samme. Dermed var det også mulig å gå videre og tenke seg at alle med et språk som stammer fra oss germanere også kunne regnes med blant oss tyskere. På den måten ble for eksempel svensk og norsk spesielle former for tysk og svensker og nordmenn germanere, det vil si tyskere». Derfor bør man være meget forsiktig med å oppfatte tidligere tiders mennesker som deler av ens egen gruppe. Svensker for 150 år siden hadde en hel del til felles med nåtidens svensker, men deres samfunn var jo også forskjellig fra vårt på mange måter. Jo lengre tidsavstanden blir, desto mindre blir også likhetene. Derfor lærer vi ikke hvem vi er gjennom å studere historien. Den handler om dem som levde da, ikke om oss som lever nå.»

Med tanke på hvordan politiske demagoger til alle tider har blåst støvet av de mest perifere kriger og krigsherre i forsøk på å bygge nasjonal identitet, er det ikke vanskelig å skjønne at Janson med sin bok om germanerne forsøker å tone vår relasjon til dem som holdt til her før.
Allikevel: er det ikke iblant som om man hører ekkoet fra tidligere tider? At vi undrer oss over at vi handler som vi gjør? Går som vi gjør? Ser ut som vi gjør?
——-
I forrige uke måtte jeg av praktiske jobbårsaker speede opp lesningen av Dag Solstads siste bok, «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden1591-1896». Jeg hadde til da fulgt forfatterens oppfordring om å lese sakte, og befant meg på side 15.
I likhet med Tore Janson er Solstad opptatt av å vektlegge at hans mors slekt ikke lever under de samme vilkår som vi gjør, og at det derfor ikke lar seg gjøre å dikte seg inn i hvordan de følte og tenkte da. Allikevel setter han seg, og mange med ham kan det virke som, ned med slektstreet, stirrer på alle navnene som står der, og spør. Hvem var dere egentlig?
«Å fiske i fortidas Ginnungagap», lyder første kapittel i den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson i sin bok, «Den svarte viking». I denne boken jakter han på en historie som omhandler «hans tippoldefar ganger 26», som han skriver (Birgisson, s. 15). Spørsmålet kvernet i ham, skriver han: «Hvem var Gjermund Heljarskinn?» Hvorfor hadde han irske treller? Og hvorfor behandlet han dem så ille at de flyktet ut på en øy i havgapet og døde alle som en?
Hva kommer egentlig ut av å fiske i fortidens Ginnungagap? Det kan fortone seg meningsløst å slenge fiskesnøret ned i den kløften, men samtidig var der, mellom Muspelheim og Nivelheim, at skapelsen av alt liv fant sted – ifølge den norrøne skapelsesmyten.

Tanker og forestillinger fra før i tiden overlever i generasjoner. Ord og vendinger vi bruker nå har rot i noe som skjedde før. I Agnes Ravatn sin roman «Fugletribunalet», som hun i helgen fikk P2-lytternes romanpris for, blir den mannlige hovedpersonen omtalt som en som har begått nidingsverk, altså en forbrytelse som det ikke er gjort opp for.
Selv så er jeg nå bikket førti med tre år, og merker også for egen del en økt interesse for slektsforskning. Hvordan var det vår familie egentlig havnet i Bergen? Stammer jeg egentlig fra en elv i Tyskland?

I den siste tiden har jeg lyttet mye på «Fisherman`s blues» av The Waterboys fra 1988. Det var med den platen at den skotske rockegruppen plutselig la om stilen og begynte å utforske sine irske og skotske musikalske røtter. (Det var visst ikke minst felespilleren Steve Wickham som dro bandet i den retningen.)

«Fisherman`s blues» var egentlig en to år lang jamsession med en haug med musikere som spilte inn den ene versjonen etter den andre. I fjor kom det ut en boks med hele 122 sanger, blant annet flere versjoner av «When will we be married». Hva var det for en tripp de var ute på? Hvorfor denne plutselig interessen for fortidens klanger og melodier, hva var det som gjorde at The Waterboys la ut på denne fisketuren til fortidens musikalske Ginnungagap?

Kanskje er det slik det bare er når vi ser oss selv som et ledd i en rekke at livet får mening? Slekt skal jo følge slekters gang, som det heter i salmen. Dette med å ta vare på flokken sin, som Per Fugelli, snakket om, det gjelder kanskje ikke bare den gjengen som tilfeldigvis lever nå?