Det er Fugl (Aisato 2013) sin måned i samlesningen til Bokbloggerprisen. Jeg ble med sønnen min på biblioteket her en dag, og mens han gjorde lekser gjennomførte jeg et leseeksperiment – denne bloggen sitt første leseeksperiment – og det burde jo ikke bli det siste. Jeg leste boka kun ut fra bilder, og lot være å lese tekst, for å se om bildene alene fortalte samme historie som teksten (som jeg leste etterpå).
Jeg har lært at bildene i en billedbok skal kunne leses som en egen stemme og at det helst skal være slik at bilde og tekst utfyller hverandre og gjør at summen av de to blir større enn 1+1 = 2, hvis du skjønner hva jeg mener. Bildene skal ikke bare kopiere teksten sin mening og vice versa. Bildene skal fortelle noe teksten ikke forteller og teksten skal fortelle noe ikke bildene forteller. Dette var viktig lærdom da jeg gikk på Barnebokinstituttet. Silje har også gitt en innføring i dette her.
Jeg er en tekstslave. Når jeg leser en billedbok så er det teksten jeg fokuserer på. Bildene sveiper jeg over. Det å faktisk lese bildene – det har jeg lært nå nylig. At man må fokusere aktivt på det visuelle. Oppleve og dekode. Jeg øver på det, og jeg merker at det er vanskelig, men utrolig befriende og dessuten gir det selvsagt en helt annen dimensjon til lesningen. Planen ble derfor å lese Fugl kun via illustrasjonene, og tilnærme meg historien via det visuelle og holde teksten fullstendig borte. Jeg tok med et ark for å notere min forståelse av historien, og klarte faktisk å la være å lese en eneste bokstav underveis. Noen ganger måtte jeg holde en hånd over teksten – særlig der det bare er en setning. Øynene dras mot tekst som en magnet – bokstaver er virkelig et blikkfang. Jeg kjente ikke til boka fra før og har ikke lest omtaler av den heller (lesningen skjedde 14. januar). Dette er det jeg noterte underveis (hvert punkt representerer et nytt omslag):
- Små hus i en by. Husene ser nesten levende ut. En jente sitter i et tre, det er farge og liv rundt henne, mens byen er grå. Likevel ser ikke byen slem ut.
- Jenta klamrer seg fast, men det er helt tydelig at hun lengter etter noe. Hun ser veldig snill ut. Det er høstfarger rundt henne og håret hennes ser ut som små noter i tuppene. Jeg tror ikke jenta har det vondt, men det er tydelig at hun lengter etter noe eller noen.
- Mange fugler kommer. De prater. Om hva? Jenta synes det er så fint! Hun er åtte år tror jeg. Kanskje pga. tennene.
- Så rart bilde. Sinte kalde mennesker som går hver sin vei. Jenta har bursdag. Hun ønsker seg noe. Sikkert noe som har med fuglene og gjøre, og som har med den lengselen å gjøre. Bildet av bestefar bekrefter at hun ikke har det vondt hjemme. Det er ikke derfor hun lengter. Han ser så snill ut og de har en snill verden selv om det er fælt utafor.
- Vår. Bestefar leser om fugler. Han er gammel. Skal han dø snart? Jenta prater med fuglene videre. Det er idyll. Jeg tror de kan prate sammen på ordentlig. Hun virker ikke så lengselsfull nå.
- Oj! Jenta barberer hodet! I mørket. Men hun ser ikke lei seg ut. Hvorfor barberer hun hodet? Vil hun gjøre oppgjør? Bli pønker? Vil hun bli en fugl? Så hun kan fly? Vil hun bli en annen?
- Ha ha! Hun VIL være en fugl! Hun lengter ut. Hun vil fly. Fuglene ser litt bekymra ut.
- Oj. Hun sitter på bakken. Hvor er hun? Ikke i hagen. Utafor byen. En stige opp i kraftledningen. Fuglene flyr fra henne. Gir de henne opp? For første gang ser hun litt trist ut.
- Nå er hun med de andre menneskene. Venter på grønt lys. Er trist. Hun vil vel være med trekkfuglene tenker jeg.
- Ny bursdag. Hun ønsker seg fugler. At de skal komme.
- Oj! Hun får fjær! Blir hun en fugl? Men hvorfor så viktig å komme bort fra bestefaren? Er det bare det at hun lengter?
- Hun HAR blitt en fugl! Oj oj! Hun ser så fornøyd ut. Hun er på vei. Rømmer hun?
- 100% fugl. Og glad.
- Fuglevennene kommer. Lurer på hva de snakker om? Trekker de noen konklusjoner?
- Hun tar sats.
- Og flyr! He he – herlig!
- Og bestefaren. Det er trist egentlig. Har hun reist fra han? Er ikke det litt fælt da?
Jepp. Det var notatene på baksiden av leksearkene til sønnen min. Historien slik jeg forsto den kun ut fra bildene.
Etterpå leste jeg teksten og da ser man jo at i dette tilfellet forteller teksten mye av det samme som bildene. Min forståelse av historien var ganske fullverdig uten teksten. Betyr det at teksten ikke er nødvendig? Kunne boka egentlig vært utgitt med bilder alene? Nei, det tror jeg ikke. For lesningen blir så mye mer tentativ og søkende når man bare bruker bildene. Den narrative linjen blir forsterket av teksten.
Men i følge teorien jeg beskrev innledningsvis, så viser dette eksperimentet at tekst og bilde forteller samme historie og at de ikke utfyller hverandre slik at summen av delene blir større enn 1+1 = 2, gjør det ikke? Vel. I dette tilfellet viser bildene utrolig mye mer enn teksten. Men teksten viser ikke så mye mer enn bildene. Om det gjør boka kvalitativt dårligere? Det kan jo dere fundere litt på mens jeg låner boka på biblioteket på nytt for å studere teksten litt nærmere.