I dag synes jeg det er veldig fint å ønske Martin Fyrileiv velkommen til bloggen min:

Martin Fyrileiv er først og oppvokst i Namsos, hvor han også bor i dag. Han har en toåring etatsutdanning fra forsvaret og mellomfag i arkeologi. Arkeologien valgte han imidlertid å legge på hyllen, fordi han så hvor vanskelig det var å få jobb etter endt utdannelse. Plan B ble dermed lærerutdanning, og i dag jobber han som lærer på den samme skolen han gikk da han vokste opp.

Fyrileiv har ikke alltid vært interessert i skriving, men ble for alvor bitt av basillen i 2006 under studiene til å bli lærer. Han har alltid vært kreativ, og mener det ligger i genene siden mange i Fyrileiv-slekten har vært sterkt kreative. Faren tegner og maler, broren har gått kunsthøgskolen i Bergen og flere søskenbarn driver med billedkunst, musikk og fotografering. Fyrileiv er også interessert i rollespill, og ble frelst av fantasysjangeren da han leste Hobbiten og Ringenes herre. Han startet å skrive på sin egen fantasyroman i det skjulte, og da Schibsted forlag utlyste en åpen manuskonkurranse for barn og ungdomslitteratur i 2010, sendte han inn manuset og vant konkurransen. I dag lanseres debutromanen; Bergtatt – Portvokteren:

Portvokteren er den første boken i en planlagt fantasytrilogi. Einar oppdager en skjult portal i kjelleren til nabokonen, og den skal ta ham inn i et helt annet rike. Et sted med dverger og troll…

Jeg har intervjuet debutforfatteren, og under kan du blant annet lese om hvordan han fikk ideen til boken og hvorfor han tror fantasysjangeren er så populær i Norge i dag:

Du debuterer med Bergtatt i dag. Hvordan fikk du ideen til denne boken, og hvor lenge har du arbeidet med det?

Idéen til Bergtatt falt ned i hodet mitt rundt 2005/2006 mens jeg studerte på lærerhøgskolen. Jeg har alltid vært interessert i fantasy, og tenkte på å skrive min egen historie basert på norrøn mytologi. Bergtaking ble utgangspunktet for historien, og jeg satt noen år å koste meg med skrivingen uten noe særlig mål. Jeg hadde ikke vurdert å sende inn manus til noe forlag med det første, men da Schibsted forlag i 2010 utlyste en åpen konkurranse for barne- og ungdomslitteratur våknet jeg. Jeg satt med et nesten ferdig råmanus allerede, og bestemte meg for å skrive det ferdig før fristen.

I boken møter vi hovedpersonen Einar. Kan du fortelle kort om ham?

Einar Sigurdsson går i sjuende klasse på Loar skole i Lom kommune. Han har aldri hatt en virkelig venn i livet, for han har alltid blitt plaget på grunn av at han er litt kraftig og har sære interesser. Stein og mineraler er den store lidenskapen, noe ingen andre i bygda egentlig deler med ham bortsett fra faren. Han er nysgjerrig, noe som gjør at han gjerne kommer opp i trøbbel, men de som virkelig skaper vanskeligheter for ham, er Arne og gjengen på skolen. Hvis de vil gi noen juling, blir det gjerne Einar, hvis de får tak i ham.

Bergtatt var et av de fem manusene som ble plukket ut i Schibsteds manuskonkurranse. Hvordan opplevde du det? Og har dette gitt mer nerver i den videre jobbingen med boken?

Det var veldig berusende å få denne muligheten. Jeg hadde aldri før sendt inn noe bokmanus, og ble en av vinnerne! Jeg har hørt at mange forfattere får avslag etter avslag før de blir antatt av et forlag, og kunne egentlig ikke tro at det var sant. Jeg vant skrivestipend med intensjonsavtale om utgivelse og tett oppfølging av redaktør.

I samarbeid med et forlag må man være tålmodig. Det er mange runder man skal gjennom, og i alt har jeg hatt rundt 12 manusversjoner på ca. ett år. For meg så tok det litt tid i starten. Sommerferien kom rett etter prisutdelingen, så det ble litt dødtid, og så sluttet redaktøren min i jobben sin etter noen måneder med arbeid. Men etter hvert fikk jeg ny redaktør og ting begynte å skje veldig raskt. Jeg har hatt et veldig godt samarbeid med Schibsted forlag og redaktøren min, Leif Bull, som ikke bare har vært interessert i skrivingen, men også vært kvalitetsstempelet mitt. Redaktøren ser på teksten med kritiske øyne, noe som er helt avgjørende for at historien både skal sitte, og at man ikke ser seg blind på egne skriverier.

Jeg har møtt et forlag som har hatt bakkekontakt hele veien, og som har tatt i mot meg som en av sine egne hele veien. Jeg har aldri følt meg fremmed hos Schibsted, og derfor har jeg ikke hatt noen nerver i forbindelse med skrivingen av boken.

I 2012 vant du også TÆL-stipendet. Hvor viktig har det vært for skrivingen din?

TÆL-prisen har vært et viktig pust i bakken. Den ga meg litt økonomisk frihet til å ta meg fri fra jobb i forbindelse med skrivingen. Det er ikke bare å finne tid med 100% jobb, faste utgifter og et liv utenom. Å kunne ta seg fri 14 dager i strekk hjalp mye. Da kunne jeg fokusere for alvor på skrivingen.

I romanen kobler du norrøn mytologi, norsk folketro og klassisk fantasy. Hvorfor velger du å bruke nettopp disse temaene og fantasy-sjangeren når du skriver?
Fantasysjangeren er for meg den rette sjangeren. Jeg liker andre sjangere også, men det er den som tiltaler med mest. Hvis man leser krim, bør man prøve å skrive krim, hvis man leser fantasy, bør man prøve å skrive fantasy. Man er ofte flinkest i det man liker best, selv om det ikke skal være en regel. Jeg kan godt prøve meg på en annen sjanger senere.

Norrøn mytologi og folketro henger gjerne sammen. Her kommer også overtro inn i bildet. For at jeg skal leve med å skrive en fortelling som er ekte, og mest mulig original, må jeg ta utgangspunkt i noe som ligger meg nærmest. Norrøn mytologi og folketro har vi alle sammen vokst opp med. Vi kjenner til norrøne guder, og har et visst bilde av hva det handler om. Vi har hørt om troll, og jaggu er ikke dverger(svartalver) og alver(lysalver) også en del av norrøn mytologi. Vi har et hav av mytiske figurer og steder å velge blant for å krydre en norsk fantasy som bare ligger å venter på å bli brukt. Men det ironiske er at mange forfatter ikke har tatt dette utgangspunktet før i senere tid. Jeg benytter også et lokalt sagn fra Vågå (like ved Lom) som en viktig del av historien i Bergtatt – Portvokteren.

Det skal sies at jeg ikke er en ekspert på Norrøn mytologi, selv om jeg benytter meg av den. Jeg tar utgangspunkt i den og dens verdensbilde, med mine egne forklaringer på hvordan ting henger sammen, men det betyr ikke at jeg har misforstått den Norrøne mytologien. Jeg har bare gjort den til min egen, så historien fungerer slik jeg vil, og det er det som er det fine med fantasy. Jeg slipper å forholde meg til rammene som allerede finnes der ute. Jeg skaper ganske enkelt mine egne, og bruker min egen konstruerte logikk til å begrunne det.

Folketro og overtro er fint å bruke for å forklare hvordan ting henger sammen, eller tegn til hvordan ting er. Mange kjenner til overtroiske, som for eksempel å kaste salt over skulderen, unngå å gå under stiger, tror det betyr ulykke at en svart katt går over veien osv. Men hva skjer om man baker dette inn i fantasy? Da blir troverdig, fordi vi kjenner til det, og har et forhold til det i dagens samfunn, selv om de fleste av oss VET at det er overtro, tull og tøys, men kanskje er det ikke det likevel?

Du har blant annet mellomfag i arkeologi og jobber som lærer. Har dette vært nyttig for deg i skriveprosessen?

Arkeologien har nok hatt en betydning. Selv om jeg ikke direkte blander inn arkeologi, så er det kanskje lettere å trekke inn elementer fra ulike tidsperioder, og ikke minst tenke helhetlig hvis man skal lage kulturelle trekk ved en gruppe karakterer i historiene. Arkeologi har nok mer vært et interessefelt som naturlig faller inn i ønsket om å skrive fantasy med et norsk og norrønt utgangspunkt.

Å jobbe som lærer gir meg en unik mulighet til å teste interessefelt sammen med ungene gjennom høytlesing, bibliotekbesøk, deres egne anbefalinger osv. Som lærer er jeg også engasjert i hvordan man skal øke leselysten blant unge i dag. Det er både gutter og jenter som faller gjennom når det kommer til lesing. Mange er rett og slett ikke interessert i å lese bøker, men grunnen trenger ikke bare å være dataspill og internett, men at de ikke har funnet ”den rette” boken som vekker leseinteressen. Jeg tror nok at det å være lærer gir meg mer bevissthet rundt det å forenkle språket så det passer målgruppen bedre. Språket bør endres etter hvem som skal lese.

Jeg ser også selvmotsigende signaler i utdanningsfeltet i Norge i dag – At vi ikke har de beste leserne i verden, men samtidig så bevilger ikke kommunene midler til skolebibliotekene, og har heller ikke en stor satsing på lesing – jo på papiret er det en leseplan, men rammene er ikke lagt til rette. Det blir den samme logikken som i svømmeopplæringen. Mange barn og unge kan ikke å svømme tidsnok i livet, og samtidig tømmes / stenges svømmebasseng. Man kan ikke forvente at barn skal finne leselysten hjemme i en bokhylle som har foreldrenes bøker fra da de vokste opp med ”Huset på prærien”. Det bunner ut i at skoleeierne har ansvaret, og det er ikke oppvekstsjefen eller skolen og rektoren, men politikerne i kommunen. Det er de som er skoleeiere og kan gi andre rammer i form av økonomiske endringer.

Einar oppdager en skjult portal. Såkalt «portalfantasy» er en egen del av fantasysjangeren, og noe vi sist opplevde i Tone Almhjells Vindeltorn. Hvorfor ville du bruke dette elementet i din bok?

Det er nok ikke en tradisjonell portalfantasy hvis man ser på portalen som den eneste magiske veien inn til en helt annen verden. Hvis man tenker på Narnia, for eksempel, så kommer man til en helt annen verden helt avgrenset fra den ”virkelige” gjennom et klesskap. I Bergtatt så er det ikke en portal som er eneste veien til en annen verden. Her er det rett og slett flere porter støpt inn i fjellveggen, uten en magisk funksjon i seg selv. Mer som et symbolsk skille mellom den menneskelige verden og de underjordiske fra gamle dager. De er en del av en vanlig huleinngang men ingen teleportering foregår, og heller ingen magiske effekter.

Det som skjer i Bergtatt er i bunn og grunn i den samme verden. Se for deg at du bor i Lom kommune, og inne i Jotunheimen finner vi de underjordiske. Det er så enkelt. De har vært her hele tiden, og enkelte er blant oss for å spionere, og kanskje både ha onde så vel som gode hensikter.
Det er derimot en annen portal i boken som har en magisk åpne / lukke funksjon men den teleporterer heller ingen til en annen verden, men mer som en ”snarvei”. Har man en hakke og meisel og en porsjon god gammeldags tålmodighet, kan man hakke seg vei inn i fjellet og oppnå akkurat samme resultat, og komme inn på den andre siden – Hadde kommunen bare lagt tunneler gjennom Jotunheimen, så hadde de nok plumpet inn i noe som ville vise seg ikke bare å være eventyr og overtro. Flaks da at det er Nasjonalpark i Jotunheimen, og at slike inngrep aldri vil komme til å skje .


 Hvilke forfattere inspirerer deg mest, og hvilke ungdomsbøker har betydd mest for deg?

Det er nok en klisje at J.R.R. Tolkien har inspirert meg, men nå er det slik at jeg leste Hobbiten og Ringenes herre på slutten av 80-tallet, og de bøkene var mine første møter med fantasysjangeren. Det er likevel flere andre som har hatt stor betydning for meg gjennom oppveksten og som også har påvirket min interesse for sjangeren. R.A. Salvatore har skrevet en god haug med bøker blant annet om ”svartalv” (drow) som heter Drizzt Do’Urden i Forgotten Realms, men i den senere tiden har nok Robin Hobb virkelig gitt meg inspirasjon og da spesielt gjennom The Farseer trilogy. A Song of Ice and Fire (Game of Thrones) har jeg ikke lest enda, men liker godt TV-serien fra HBO med samme navn som førsteboka til George R.R. Martin.

Jeg leser det meste av norsk fantasy og barne- og ungdomsbøker innen sjangeren. Jeg liker veldig godt også grøssersjangeren, og har hatt høytlesing fra både Marg & Bein-serien samt Svingens Mørke verden. Dette er en historier som fanger barn lett, og spesielt gutter som gjerne faller gjennom når det kommer til leseinteresse.

Fantasy er en sjanger som er på vei opp i Norge, med flere norske utgivelser. Hva tror du er årsaken til at interessen for denne sjangeren øker her til lands?

Fantasysjangeren har nok lidd lenge i det norske boklandskapet, men det som jeg tror kan være årsaken til at det har gått tregt, er at det ikke har vært en særegen norsk fantasytradisjon i Norge. Det meste av norsk fantasy som har fått oppmerksomhet har vært inspirert (kanskje også litt vel mye i enkelte tilfeller) av Ringenes Herre, Harry Potter og Narnia, og blitt små kopier av enkelte bruddstykker fra disse fortellingene. Vi finner Gandalfer i flere norske fantasyhistorier forkledd med annet navn, men innehar likevel store likheter. Dette gjelder også elementer i Harry Potter som lett lar seg (mis)bruke hvis man ikke passer seg som forfatter.

En tradisjon er heller ingen tradisjon ved mindre den holdes over tid. Det hjelper ikke for Kristine Tofte å ha skrevet to suverene bøker (Song for Eirabu) hvis interessen fortsatt ligger i kloner fra Tolkien og Rowling som brukes av andre forfattere. Det blir ingen norsk fantasytradisjon av å bruke elementer av fantasy fra andre forfattere som har et fremmed utgangspunkt / mytologi enn den vi kjenner best selv. For å få en klar norsk stemme, må vi ha forfattere som skriver NORSK fantasy, og det med grunnlag for det rotekte norske. Vi må trekke inn elementer fra Norrøn mytologi, norsk overtro og folketro, og glemme hva de gjør i utlandet. Først da får vi en klar norsk fantasytradisjon. Tolkien henvendte seg direkte til kildene, og brukte flere elementer i norrøn mytologi og brukte de i sine egne historier. Hvorfor skulle ikke vi også gjøre dette? Vi tror kanskje ikke at det norrøne er ”eksotisk” nok, men det er tror jeg det faktisk er.

Norsk fantasy startet nok med eventyrene, folketro og senere Bing og Bringsværd, men den klare stemmen og ønske om endring i fantasylandskapet i Norge kom (tror jeg da) ikke før Kristine Tofte. Grunnen til at jeg velger å tro at det ble et lite ”paradigmeskifte” i norsk fantasy her, er på grunn av den klare bruken av norrøn mytologi som grunnlag i historien. Nei, bøkene hennes ble ingen stor suksess i starten, men hun konkurrerte i et fantasymarked påvirket av Harry Pottere, og den fantasyen som ble skrevet for barn og unge. Voksenfantasy som Song for Eirabu har problemer med å feste seg i Norge – Helt til noen bokbloggere ga den en kickstart, og fikk markedet til å våkne (Bokbloggere har ganske stor makt i bok-Norge ser det ut til).

Jo Nesbø snakket en gang om en felles bevissthet som ser ut til å gjelde i enkelte tilfeller. Flere forfattere sitter på hver sin gren og skriver om det de har tro på, og plutselig gis det ut bøker som er i samme ”gate”. Dette har begynt å skje i Norge nå. Vi har Siri Pettersens Odinsbarn og Tonje Tornes Hulder (Kire-serien)som gis ut samtidig. Så kommer nå Bergtatt som også har et solid Norrønt grunnlag, og samtidig selges denne typen fantasy ekstremt godt akkurat nå. I tillegg har vi en norsk fantasyprinsesse som bokstavelig talt brøytet seg inn på det amerikanske markedet med sin egen suksess i fjor (Vindeltorn – Tone Almhjell), og det ikke på grunn av norske forlag og deres markedsføringsapparat, men forfatterens egen flotte stemme, fortellerteknikk og historie. Så ja. Norsk fantasy er på tur opp og fram, og interessen rundt bøker med norrønt utgangspunkt ser ut til å overta den tradisjonelle, kanskje oppbrukte (?) fantasyen.

Det er nok dette som har blitt den nye norske fantasytradisjonen, fantasy tuftet på det norrøne, og med en klar norsk stemme, uten Harry Pottere og Gandalfere. Vi får bare håpe på at den holdes over tid, slik at vi kan kalle det en tradisjon som blir tydelig og ikke minst en egen undersjanger av fantasy – Norrøn fantasy.

 Bergtatt er første bok i den som skal bli en planlagt trilogi. Når kommer neste bok?

Andre bok håper jeg å få lansert i løpet av februar 2015 – hvis alt går som det skal. Jeg er allerede godt i gang (ca. Halvveis), og håper på å ferdigstille den i løpet av sommeren. Jeg bruker gjerne feriene til intens skriving, for det er vanskelig å kombinere 100% jobb med å skrive til daglig. Det blir noen sene kvelder og tidlig morgener i helgene for å si det sånn.

 Er det noe du har lyst til å si til de norske leserne?

Leserne er absolutt de som er viktigst for en forfatter. Jeg håper jeg har skrevet en historie som tar leseren på alvor, både når det gjelder originalitet, innhold og språk. Målgruppen er viktig, og man skal ikke undervurdere leseren uansett om man skriver for voksne eller barn. Jeg håper at jeg har fått til å fange leseren inn i en spennende verden med noe de kjenner fra før, og gjør den spennende nok til at de blir med på hele reisen. Kos dere med boken, og husk at verden egentlig ikke er slik den ser ut til å være.

Takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Martin Fyrileiv

Hvis du vil vite mer om forfatteren og boken, kan du besøke Fyrileivs hjemmeside her. Forfatteren har også egen Facebookside for boken, og er aktiv på twitter her. Hos Schibsted finner du utdrag fra boken her.