Sjanger: Samtid/romantikk/ungdom/unge voksne
Først utgitt: 2012
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av: Cecilie Winger
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202414337
Sider: 333
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
For Jaqueline blir ikke det første året på college slik hun hadde tenkt. Kun uker etter studiestart slår kjæresten hun har hatt i tre år opp med henne. Kjærlighetssorgen er uutholdelig. Helt til hun blir oppmerksom på Lucas: En mystisk type som sitter og tegner på forelesning. En tøff motorsykkelfyr som vet å slå fra seg. En sjarmerende Starbucks-barista. Og den kjekkeste på campus. Jaqueline forelsker seg hodestups – og Lucas gjør det samme. Eller gjør han? Er han ikke mistenkelig hemmelighetsfull og fjern? Midt i alt dette vil eksen ha henne tilbake. Hvem sa at kjærlighet var lett?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Med et sånt omslag var det bare flaks at jeg gadd å takke ja til å lese den fra forlaget, for denne ser ut til å være laaaangt utenfor min «comfort zone» når det gjelder ungdomsbøker. Eller voksenbøker for den slags skyld (siden denne egentlig plasseres i målgruppa over New adult). Og den var ikke så verst – jeg tenker at 14-åringen i meg hadde hatt et svært godt (og blankt og glitrende) øye til Lucas.

Jaqueline var av den optimistiske typen og valgte samme college som kjæresten Kennedy, for de skulle jo vare evig. Hun var Jackie, han var Kennedy (tar du president-referansen?). De var liksom det perfekte paret, selv om hun strengt tatt ikke hadde noe å gjøre i de kretsene de hang om hun ikke hadde vært sammen med Kennedy. Alt faller i tusen knas når Kennedy bestemmer seg for at han har lyst på andre damer. Det er ikke det at det er noe galt med Jacqueline, sånn egentlig, men han har lyst til å ligge med andre.

Plutselig er Jaqueline alene, og siden hun ikke egentlig passer inn i vennegjengene til Kennedy, så faller hun litt utenfor (med unntak av sine egne få, men gode venninner). Romkameraten klarer å overtale henne til å bli med på fest en kveld, selv om Kennedy kommer til å være der å flørte med andre damer. Jacqueline bestemmer seg for å dra ganske tidlig. På parkeringsplassen blir hun overfalt og forsøkt voldtatt av en av Kennedys venner-slash-rivaler, før mystiske Lucas stuper inn og redder henne. Hvem i all verden er han?

Boka starter med et brak, med andre ord.

Jeg har sett på blant annet goodreads at boka her og der blir kritisert for at Jacqueline ikke er noe «troverdig offer» for voldtektsforsøk, og jeg blir litt vrang av sånne formuleringer, kjenner jeg. Det hersker en oppfatning om at det bare finnes en riktig måte å reagere på sånt på, selv om virkeligheten ikke er sånn. Ofre for voldtekt og for voldtektsforsøk reagerer forskjellig. Det er greit for meg at Jacqueline reagerer sånn som hun gjør, selv om det ikke passer forventningen til enkelte lesere. Jeg er skeptisk til at mennesker med et reaksjonsmønster som ikke står til andres forventninger blir stigmatisert. Det kan diskuteres om boka generelt tar for lett på det. Man kan for eksempel lure på om opplevelsene til protagonisten i litt for høy grad brukes for å utbrodere forholdet til og personligheten til Lucas fremfor å faktisk handle om det hun utsettes for. Men jeg synes det går an å sette godviljen til og fokusere på at Jacqueline lærer seg selvforsvar og greier i løpet av handlingen. Om vi ikke legger godviljen til, kan det argumenteres for at selvforsvarsdelen i litt for stor grad er mer som et ledd i romansen enn en selvstendig del av handlingen. Vi kan også spørre oss selv om slutten er tilfredsstillende med tanke på Jacquelines selvstendighet.

Jeg må ærlig innrømme at plott og tvister og karakterer var fryktelig åpenbare for meg som leser. Men hadde de vært det for meg om jeg var ti år yngre? Jeg vet ikke (men på den tiden hadde jeg tross alt allerede lest blant annet Ringenes Herre). Mysteriet Lucas var i bunn og grunn ikke så mystisk – karakterene generelt var rimelig åpenbare og lite mystiske. Men jeg leser boka som en over gjennomsnittet erfaren leser. Jeg tar det ikke for gitt at yngre og/eller mindre erfarne lesere vil ha samme inntrykket. Jeg likte handlingen mens jeg leste, og jeg har ikke noe spesielt å pirke på når det gjelder persongalleriet, selv om det ikke var så fryktelig mye dybde å finne (ok – det er flatt, men det funker). Boka kan anklages for å være stappfull av i overkant perfekte mennesker, men på den positive siden så går ikke forfatteren i den fella at alle de snille er pene og alle de slemme er stygge.

God underholdning? Joda, det synes jeg da, i en sånn lett, ikke-tenke-så-mye-stil. «Love-interest» akkurat sånn jeg kunne falt for som fjortis? Jepp. Avansert plott? Nei, det er å dra det litt langt. Men den funker. Siden jeg strengt tatt befinner meg i målgruppa (New adult, som den kalles i utlandet – eller fra 16-30 år som det heter på hjemmesiden til Cappelen Damm), tillater jeg meg fastslå at den er ganske banal totalt sett – lett og ukomplisert til tross for temaene den forsøker seg på. Jeg ser for meg at dette er en bok jeg selv hadde likt best sånn ca halvveis gjennom tenårene. Men la gå. Mulig jeg må lese oppfølgeren.

kortsagt-easy

(en ganske slapp) boktrailer:

Andre bloggere om boka:
Pervoluto
Bokelskeren
Drømmebiblioteket
Ungdomsboka

Om forfatteren:
Tammara Webber er en amerikansk forfatter. Hun har tidligere jobbet som akademisk rådgiver. Easy kom i 2012 og får en oppfølger, Breakable, i mai 2014. Hun har i tillegg skrevet Between the Lines-serien på fire bøker. Hun er gift, mor til tre voksne barn og (i følge seg selv) fire veldig umodne katter.
Wikipedia | blogg | goodreads