Hvordan fungerer egentlig samarbeidet mellom illustratør og forfatter? Vi stiller spørsmålet til noen av våre dyktige bildebokpar som her snakker om felles bokprosjekter. Denne uka: Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus om bildeboka Krigen.
Av Elen Betanzo
Hvordan oppstod samarbeidet mellom dere, Gro og Kaia?
Gro: Vi hadde lagd to bøker sammen før: Håpe, sa gåsa og Jeg kunne spise en ku, og det var så hyggelig å samarbeide. Dette var barnedikt, og Kaia illustrerte. Det gikk så lett og var så morsomt. Derfor tenkte jeg at det kunne være fint å prøve et bildebok-prosjekt sammen. Og siden jeg hadde en bestilling på et tema, høykonflikt-skilsmisse, som jeg gjerne ville jobbe med, så var det dette som ble utgangspunktet.
Kaia: Siden vi er mor og datter, så veit jeg veldig godt hva du driver med, og du veit veldig godt hva jeg driver med. Vi er inni hverandres ting, og vi trenger ikke bruke lang tid på å sette oss inn i noe nytt.
Gro: Den norske bildeboka er som form skapt for samarbeid og fellesskap. En bildekunstner/illustratør kan møte en forfatter/dikter og klatre i klatrestativet og huske på huskene og vippe på vippa sammen, en felles lek. Det skjer noe i møtet mellom tekst og bilde, mellom den visuelle fortelleren og den verbale fortelleren, mellom teateret som bildeboka på mange måter er i scene på scene – og diktet. Noe oppstår, og leken vokser, og dansen danser. Bildeboka er den ideelle plassen for eksperimenter og møter mellom ulike medier. Og for meg er det også et fint sted å være sammen med Kaia!
Hvordan foregikk arbeidsprosessen, og hvor lang tid brukte dere på Krigen?
Kaia: Først skreiv Gro teksten. Den var mer eller mindre helt ferdig da jeg fikk den. Jeg brukte ganske lang tid på å finne en uttrykksform som passet. Jeg lagde mange skisser første, så la jeg dette helt bort og begynte på nytt igjen. Dette gjorde jeg tre ganger, det var tre veldig forskjellige uttrykk. Jeg brukte vel ca. et halvt år, men med lange pauser mellom hver runde.
Gro: Jeg hadde brukt lang tid på å skrive teksten til Krigen på forhånd. Det var opprinnelig til en konferanse som familievernkontorene hadde om høykonflikt-skilsmisser og konsekvensene av dette, og jeg skulle være et slags kunstnerisk innslag. Dette var i 2011.
Forandret teksten seg mye underveis? I så fall hvordan?
Gro: Jeg jobbet med materialet på mange ulike måter, både som prosa og som voksentekst og til slutt som bildeboktekst for både voksne, ungdommer og barn. Det tok lang tid og ble mye ulikt tekstmateriale som til slutt ble denne bildeboka. Jeg tipper det tok et halvt år å skrive den – og så ble den liggende et år og modne før siste runden tekstarbeid.
Og hva med illustrasjonene? Endret de seg mye?
Kaia: Ja. Jeg har jobbet med illustrasjon tidligere, men ikke med bildebok på denne måten, så jeg jobbet veldig mye med å finne en hovedperson og en helhetlig fortellerstemme i det visuelle. Det var uvant for meg, og jeg opplevde det å jobbe med bildebok som ganske forskjellig fra det å jobbe med illustrert bok. Derfor måtte jeg jobbe med dette gjennom flere runder og forsøk for å komme fram til det som endelig ble valgt. Jeg måtte ta av meg illustratørhatten og ta på fortellerhatten.
Jeg jobbet også mye med metaforene. Teksten bruker et verbalt bildespråk hvor krigen er en metafor for konflikten mellom foreldrene. I begynnelsen var også bildene mine fulle av krig og var mye mer parallell med teksten, men etterhvert ble bildene mer selvstendige og fortalte historien på sin egen måte, ble mer utfyllende. Jeg fjernet krigen fra bildene.
Hva var det mest utfordrende i samarbeidet?
Kaia: Jeg syns ikke samarbeidet var utfordrende. Det høres kanskje dumt ut. Jeg syns samarbeidet var fruktbart, men ikke utfordrende. Men det var utfordrende i forhold til teksten, i hvor stor grad krigen og skilsmissen skulle blandes og hvor stor plass det skulle ta. Det er jo et samarbeid mellom tekst og bilde, og det var utfordrende. Men personsamarbeidet var ikke utfordrende. Det var bra.
Gro: Hvis jeg hadde hatt følelsen av at Kaia ble stressa av samarbeidet eller fikk prestasjonsangst eller følte seg presset på noen som helst måte, ville vi nok kanskje ikke samarbeida. Dette derimot, føles som et lystprosjekt, det å jobbe sammen. Jeg leser høyt for Kaia mens hun tegner. Ikke bare denne ene teksten, men diverse bøker. Da Krigen ble tegnet, leste vi Den fremmede og Pesten av Camus, mye fantasy av Ursula le Guin, Sult av Hamsun. Og samarbeidet ble fantastisk hyggelig og lett og givende. Kanskje noe av det hyggeligste jeg noen gang har gjort.
Og hva var det beste med samarbeidet?
Kaia: Helt konkret med samarbeidet rundt boka vår synes jeg du er flink til å gi kommentarer, og du har en fin balanse mellom gode innspill og en avslappet holdning.
Gro: Å være sammen i tegningene og lesinga og ha masse masse tid sammen.
Kaia: Du, Gro, som har jobbet så mye med bildebøker, hvordan syns du det var å jobbe med en sånn nybegynner som meg?
Gro: Lettere å jobbe med deg enn med faren din i hvert fall! Men da kan jeg spørre deg tilbake: Hvordan er det å illustrere et eget selvstendig illustrasjonsprosjekt når faren din også er illustratør? Han sitter i annen etasje, vi to sitter ved stuebordet i første.
Kaia: Jeg vet ikke. Jeg har ikke noe problemer med det. Og jeg veit jo ikke hvordan det er å ha en far som ikke er illustratør.