– I Oslo føler jeg meg trygg. Ingen forfølger meg her, jeg kan skrive hva jeg vil, hvordan jeg vil. Jeg er også blitt veldig glad i menneskene her, det er lett å komme i kontakt med folk. Men det aller viktigste for meg er at det er trygt i Norge, sier Mahsa Nikan, Oslos fribyforfatter i 2013 – 2015.

Av Elen Betanzo

Mahsa er en iransk kurdisk forfatter. I Iran ble hun forfulgt og fengslet for sine politiske synspunkter og for å ha deltatt i fredelige demonstrasjoner. Etter hvert følte hun seg tvunget til å forlate Iran, og flyttet til Irakisk Kurdistan. Heller ikke der følte hun seg trygg. I april 2013 kom hun til Oslo som fribyforfatter.

– Jeg hadde hørt så mye om hvilket godt land Norge er å bo i for barn, og ønsket meg derfor hit selv. Jeg er veldig opptatt av barn og barns situasjon. Jeg hadde hørt at Norge passer godt på barn og ungdom, og de kan leve trygt i samfunnet. At dere har en lov som tar vare på dem, en lov som sørger for at barna er trygge her, sier hun.

Mahsa skriver selv for barn og unge, og har blant annet skrevet flere barnenoveller. Samtidig har hun vært aktiv i tidsskriftet Aroosak Sokhangoo, det eneste tidsskriftet for moderne barnelitteratur i Iran. Hun er utdannet lærer og har også studert psykologi spesielt rettet mot utsatte barn.

– Jeg er opptatt av at barn skal bli hørt og sett i alle land i hele verden. Barna er fremtiden vår. Hvis vi oppdrar barna våre på en god måte, får vi en lysere fremtid.

Mahsa snakker også mye om hvor viktig det er å få muligheten til å lære å skrive sitt eget morsmål, og at barn lærer å lese og skrive på sitt eget morsmål.

– Jeg er selv kurder, men måtte studere på farsi. Det var forbudt å lære kurdisk. Jeg er altså kurder, men måtte lese og skriver på farsi. Folk blir forbauset når jeg forteller dem dette. Men at jeg selv har opplevd å ikke få lære å skrive kurdisk, gjør at jeg vet hvor viktig det er at barn får lære sitt eget morsmål.

Hva har det gjort med din måte å skrive på?

– Fordi jeg har studert på farsi, er jeg sterk i språket og kan skrive det meste. Men hvis jeg for eksempel vil skrive et dikt med mye følelser, er det lettere for meg å bruke kurdiske ord. Men kurdisk kan jeg ikke skrive. Kurdisk er det språket jeg lærte hjemme, det språket jeg snakket med foreldrene mine. De lærte meg om følelser og kjærlighet.