Ord underveis

Hva tenker du om litteraturformidling? Hvilke utfordringer og muligheter gir det boka, litteraturfeltet og forfatteren?

 Av Widar Aspeli

Jeg skal reflektere over litteraturformidling med tre utgangspunkt. Det ene er min jobb som litteraturprodusent i Turnéorganisasjon for Hedmark (ToH). Et annet at jeg sjøl er forfatter med bred formidlingserfaring. Det tredje er et vi jeg vil kalle ”litteraturfeltet”. Min avgrensning i denne sammenhengen er Den kulturelle skolesekken (Dks), men det kan jo være at disse refleksjonene har verdi utover dette systemet.

Som litteraturprodusent har jeg midler til formidling av litteratur til 30.000 barn og unge hvert år, bare i Hedmark. Nok en ”forfatter med boka under armen” holder ikke som variasjon og valgmulighet. Finner jeg ikke gode variasjoner går midlene til andre kunstarter, slik det er flere eksempler på fra andre fylker de siste årene. Fordi man ikke har funnet gode nok litteraturtilbud!

Som forfatter er jeg selvsagt opptatt av muligheten til å tjene penger. Variert formidling av egne tekster og tanker gjennom forfattermøter, skrivekurs m.m. åpner flere muligheter det er verdt å utforske.

Og om jeg tar et skritt tilbake, fra jeg til et ”vi” som i denne sammenhengen er litteraturfeltet, er det viktig å arbeide for å styrke litteraturformidlingen. Målet er å sikre at litteratur som kunst når flest mulig.

Volum

Den ultimate litterære opplevelsen er leserens møte med teksten. Men boka når ikke alle. Da er det godt at ord og opplevelser kan deles. De kan åpne rom. Dine rom. Våre rom. Håvard Rem skriver: Jeg skriver meg. Du leser deg.

Litteraturformidling er mer enn forfatterformidling. Det skal dekke alle litterære sjangre, ulik form og løfte fram forskjellige stemmer. Uansett om ordene deles i klasserom, bibliotek eller gymsal er det litteratur som kunst som er, og skal være, underveis. Litteraturformidling i DKS skal ikke være salgsturneer (som ikke betyr at salg kan være en effekt)! Heller ikke 45 minutter underholdning eller stand-up i lite format.

Hvor mye litteratur skal det være i DKS? Ønsker vi ett litteraturmøte i løpet av det tiårige skoleløpet? Tre møter i løpet av ti år, eller et årlig møte? Vil vi nå alle, eller er det kun de som har en lærer som aktivt velger dette som skal få disse møtene med litteraturen?

En utfordringen er volum. En annen er variasjon av innhold. Mange spørsmål tvinger seg fram: Er det ønskelig å nå alle? Er det mulig? Hvilke variasjoner er vi åpne for? Hva kan litteraturformidling være når man skal nå flere enn de som velger det selv? Hva krever det av formidlerne? Hva krever det av variasjon? Hva krever det av litteraturen? Hva krever det av forfatterne? Og kanskje det viktigste: Hvilke muligheter åpner seg for litteraturfeltet som helhet og, ikke minst, for den enkelte forfatter?

Utfordringen
Dks er en varig ordning. Ønsker vi at formidlingen av litteratur skal øke? Tall fra sekretariatet til Den kulturelle skolesekken forteller viser at om gjennomsnittstall for alle kunstuttrykkene sammenlignes for perioden 2007 til 2013, utgjør litteratur 6%!

 Tall kan brukes til mye, og poenget er ikke å grave djupt i dette nå. Men tallene levner ingen tvil: Vi som vil litteraturen det beste, litteraturfeltet, har ikke tatt tak i utfordringene og mulighetene som ligger i økt volum! Er vi fornøyd med disse tallene? Er vi klar til å ta utfordringene?

Jeg mener at vi som er litteraturfeltet har vegret oss for å befolke mellomrommene. Kanskje fordi det virket umulig. Kanskje fordi det ikke var ønskelig. Kanskje fordi det virket truende? Kanskje også fordi vi brukte mer krefter på å forsvare det som allerede var enn å hente og bruke ressurser på å utvikle det som kunne bli. Kanskje fordi vi trodde det ene ville utelukke det andre. Dette handler om volum – og konsekvensen av volum over tid.

Tar jeg på meg forfatterhatten tenker jeg at vi har vært så opptatt av å verne og sikre oppdrag at vi har gått glipp av muligheter til jobb. Vi må tenke litteraturformidling som en helhet. Vi må være mange som er en del av, og videreutvikler, denne helheten. Det handler om å la tekstene våre få møte leserne, og om mulighet til å leve av ordene våre. Dette handler om vilje og evne til å utvikle variert form og innhold. Det kan umulig være uinteressant om du velger å skrive for barn og unge.

Litteraturformidlingsvariasjoner

For meg, både som litteraturprodusent og som forfatter, finnes de mest spennende variasjonene først og fremst i rommene mellom kunstartene. Der ordet er i samspill med andre kunstarter. Der uttrykket er flerestetisk. Mellomrom er alltid viktig. Det er der mulighetene ligger. Man må evne å være i mellomrommet, ikke forsøke å eie det. Da lukkes mellomrommet.

Så til et utvalg formidlingsvariasjoner vi har hatt på veien i Hedmark.

Variasjon A

Et nært møte mellom elev og forfatter er det sentrale i litteraturformidlingen, og skal fortsatt være det! Elevens møte med den som skriver. Forfatteren som inspirerer. Forteller. Forklarer. Som åpner nye rom. Møtet med forfatteren er grunnfjellet!

Forfatteren kan gi noe i tillegg til det som er skrevet. Fortelle om tankene og ordene som har endt opp i denne boka. Om de som ble strøket. Vi vet at elevene får dette når de møter den engasjerte forfatteren. Navnelista er lang!

Men ikke lang nok. Ikke god nok, fordi variasjonene ikke dekker hele bredden. Forfatteren i klasserommet må komme med mer enn boka. Boka finnes, og kan formidles av andre. Om boka trenger forfatteren, er det ei dårlig bok!

Som forfatter må jeg tenke at å formidle boka mi er en mulighet, en formidlingsvariasjon. Men å ha skrevet ei bok betyr ikke nødvendigvis at jeg er den beste til å formidle den. Det er heller ikke noe jeg har rett til, eller krav på, å gjøre. Det er absolutt ikke noe jeg skal gjøre i det uendelige; det er viktig å kjenne etter når jeg nærmer meg grensen. Å være ”på veien” kan være like ensomt som å skrive. Ingen ønsker ”mekanisk formidling” – når jeg som forfatter er lei, er det lite å hente for andre.

Variasjon B

Litteratur kan selvsagt formidles av andre enn forfatteren. Ordet underveis er viktigere enn forfatteren som har skrevet ordene. Noe annet ville gjøre dette feltet rimelig håpløst, ikke minst når vi vet hvor lite synlig litteratur til barn og unge er. For å bli synlig, og lest, må jeg bli sett. Formidling av bøkene er en mulighet.

Det mangler ikke utfordringer når alle skoleelever i fylket skal ha et årlig litteraturtilbud.

Hva når forfatteren ikke vil reise? Ikke kan reise, og (for det er også slik!) ikke bør reise.

Kan litteraturen være underveis (altså mer enn i ei hylle på biblioteket), selv om forfatteren sitter hjemme for å fortsette å skrive?

Kan litterære univers åpnes i en scenisk formidling? Er det mulig å utvikle litterær formidling på en scene, noe som ikke er teater eller bokbad? Eksempel på slike variasjon er produksjonen Harehjerte hvor vi forsøkte å åpne tre litterære billedbokunivers, og lot bøkene, som en gave fra Fylkesbiblioteket, ligge igjen når produksjonen dro videre.

Variasjon C

Skriveprosessen er en gullgruve i litteraturformidlinga. Det er mange som er nysgjerrige på den, og det finnes flere måter å åpne den på. Variasjoner som gjør at forfatteren kan reise sammen med andre.

Vi har, som i produksjonen Psykt Psprengt!, laget et møte mellom forfatteren og hennes egen tekst. Hva skjer når karakterene begynner å protestere, når ideene ikke er fullt så gode som de virket til å være i starten? Hva skjer nå teksten får en stemme som utfordrer forfatteren og spør Hvorfor har du gjort meg sånn? Hører du ikke hvor teit dette er?

Variasjon D
Hele den litterære bredden skal være underveis. Selvsagt har flere enn de skjønnlitterære forfatterne noe å si! Sakprosa er litteratur. Det er også dramatikk. For ikke å snakke om hvor viktig illustrasjonene er i mange av våre bøker. Dette må være en naturlig del av litteraturformidlinga. I Hedmark har vi gjort mange forsøk, som i produksjonen Zapman, hvor manusforfatter Ivo de Figueiredo på en leken måte behandler identitet med referanser til Ibsen og Shakespeare.

Variasjon E

Har de døde noe å si? Kan ordene deres være underveis? Svaret er selvsagt ja. Det holder å nevne Hedmarksforfattere som Alf Prøysen, Rolf Jacobsen og Tormod Haugen.

Vi møter utfordringer når vi ønsker å formidle de dødes ord. Hvem skal finansiere dette arbeidet? Det er ting på gang, og det finnes faktisk flere muligheter, selv om  det på langt nær er godt nok.

Hva med utenlandsk litteratur? Bør ikke Brage og Beate som bor i Østerdalen få mulighet til å møte og oppdage forfatterskapet til Astrid Lindgren, de fantastiske universene til Shaun Tan og fortellingen i Monsteret kommer.

Variasjon F

Hva med hele vår kulturarv? Med folkediktningen? Limet som, løsrevet fra det tidsaktuelle, viser oss hvem vi er gjennom å fortelle hvem vi var. Som løfter fram det menneskelige, gjør det gode og det onde synlig for store og små. Dette er virkelig allalder-litteratur. ToH har løftet fram dette stoffet, eksempelvis gjennom produksjonen Eventyrlig, hvor to fortellere kommer til skolen, lytter og henter fram aktuelle fortellinger fra vårt litterære skattkammer.

Variasjon G
”Når alt blir like gyldig for alle, blir alt fort likegyldig for alle” har Jostein Gaarder en gang sagt. Alle trenger ikke få alt, ikke hele tida, ikke hver gang. Verksted er en variasjon, enten det lages Radiofortellinger og hørespill eller, som i produksjonen Pitch, to filmmanusforfattere skriver en pitch til hver sin fortelling. En profesjonell fotograf tar et sett bilder for å visualisere et utgangspunkt og ungdomsskoleelevene lager ferdig storyline med bruk av mobilkamera. Et verksted, en dag.

Variasjon H

Variasjonsmulighetene er mange, nærmest ubegrensede. Utvikling tar tid, og krever ressurser. Men først og fremst vilje til å lete og utvikle. Et eksempel på et prosjekt som er underveis, med forsøksvise titler som Fjernskriver og Sumerer-egget, er Erlend Askhov og Steffen Sørums JAKTEN PÅ DISKEN FRA KUSH, som presenteres slik:

Tenk deg at du blir satt til å etterforske et mysterium om en forsvunnet arkeolog, et drapsmysterie og en gjenstand som er over 2000 år gammel som ingen vet opphavet til. Dette er Jakten på disken fra Kush.

I løpet av to dager er elevene del av et interaktivt spill som uten bruk av digitale hjelpemidler setter dem inn i en spenningsdrevet historie hvor alt foregår gjennom kodete oppgaver. Men man må løse dem raskt fordi det foregår i en konkurranse med andre grupper som jakter på det samme.

Rammefortellingen er en klassisk krimgåte som trinnvis bringer elevene nærmere svaret og dette i løpet av to skoledager. Gjennom spillets gang skal elevene lese artikler, dikt og flere typer tekst som på en eller annen måte er relevant (eller ikke) til løsningen, men også konkret oppgaveløsninger som krever analytisk og kreativ tenkning. Trekke ut relevant informasjon fra tekstene.

Hele prosjektet kan brukes av skoler uten behov for internett eller lignende digitale hjelpemidler og pålogginger. Skolene får tilsendt en mappe med materiell som deles ut til elevene som skal jobbe i grupper på tre, fire stk. Dette er kodete beskjeder som ved hjelp av vedlagte pamfletter, avisartikler, kodete beskjeder, post-it-lapper med advarsler, bilder, hemmeligstemplete papirer, journaler, tidsskrifter, kart og boksider skal løse mysteriet.

Spillet tar elevene ut av klasserommet og ut i lokalmiljøet hvor kodene kan ligge skjult på rektors kontor, resepsjonen hos ordføreren, på biblioteket eller andre steder som ikke ligger for langt unna. Dette medfører at hvert enkelt spill tilpasses skoler individuelt.

Dette vil vi realisere!

Underveis

Dks skal være et møte med profesjonell kunst. Det er ikke et pedagogisk oppdrag. Det gir derimot skolen unike muligheter til å utvikle sin undervisning. Ingenting er så fjernt fra kunst som pedagogikk. Ingenting er så pedagogisk som god kunst.

Vi trenger diskusjon om litteraturformidlingsvariasjoner, ikke debatt! Vi trenger oppriktige meningsutvekslinger, ikke posisjonering. Det er ikke enkeltboka og den ene forfatteren som er litteraturens styrke, det er bredden og variasjonen i det litterære landskapet.

Vi trenger å ta litteraturformidlingen like alvorlig som litteraturen. Den er slett ingen trussel! Den er noe annet. Og den må ha samme spenn og samme bredde som litteraturen.

Vi må ikke snuble i leselystgropa, heller ikke i det systemet som Dks er. Det er der for å sikre at alle elever får møte profesjonell kunst på sin hverdagsarena, som er skolen. Det skal dekke og ivareta bredde, kulturelt mangfold og variasjon i formidling. Det skal nå alle – uansett bakgrunn, uansett hvor overfylt eller fraværende bokhylla er hjemme.

Den største feilen vi som litteraturfelt kan gjøre er å la være å utvikle, prøve ut, feile og komme videre. Vi må ikke tviholde på at alt skal forbli som det alltid har vært. Da taper både forfatteren og litteraturen som kunstform.

Vi trenger å prøve ut. Vi må tåle å feile. Vi må ha fokus på utviklingen av innhold! Og, for å gjenta, det skal ikke være øyeblikksunderholdning: Underholdning løfter deg, og slipper deg ned på samme sted. Kunst løfter deg, og setter deg ned et annet sted.

Vi må selvsagt, slik det i langt større grad er innenfor de andre kunstfeltene, ha gode arbeidsvilkår for de og den som vil utvikle litteraturformidlingen. Vi må også, igjen selvsagt, sikre rettigheter og godtgjøring for de som har opphavsrett til de ordene som formidles. Dette er litteraturpolitiske utfordringer. Samlet sett gir dette mange av oss mulighet til å være et skrivende menneske, være en av stemmene, også de av oss som ikke er nær toppen av salgsstatistikkene eller brettes ut på glanset papir. Det vil bedre muligheten til å leve av ordene våre.

Det fortsatt skal skrives gode bøker. Mange gode bøker. Som litteraturprodusent kan jeg ikke garantere hver enkelt elev en årlig litterær opplevelse – men jeg kan strekke meg mot at vi kan gi dem muligheten til å oppdage hvilke dører, landskap og verdener som venter i litteraturen.

Det finnes mange gode eksempler på vellykket litteraturformidling for voksne hvor ordene er i samspill med andre kunstuttrykk. Min påstand er at forsøk på å ta lignende grep med formidling av B&U-litteratur ikke har vært ”stuerent”.  Lista med forsøk (og igjen; vi trenger diskusjonene!) som har blitt stemt ned, er lang. Vi må videre nå!

Jeg mener en konsekvens av denne motstanden er tallene som viser hvor lite litteraturformidling det er i Dks. Et sted å starte er å finne ut hvor mye litteratur som formidles i din egen kommune, i ditt eget fylke? Hvordan organiseres det? Hvem bestemmer hva som formidles og hvordan det formidles. Når litteraturen ut til alle elever hvert år?

Kanskje må vi godta en omvei for at flere skal vende seg til litteraturen i tida framover, for å finne noe, for å bli en leser. Ikke minst de som ikke leter på eget initiativ. Vi må åpne opp for at flere skal begynne å lete, og vi må la det være mulig å finne hele registeret av stemmer, både som skriver og som leser. Det er derfor det er nødvendig å la ordene våre være underveis.

Artikkelen er en forkortet og bearbeidet utgave av innlegget jeg holdt på konferansen Se og Les i Bergen 4.februar og på NBU-årsmøtet 9. mars.