I helga (14.-16. mars) var det duket for fantasy- og science fictionfestival i Oslo. Dit måtte jeg selvsagt. Jeg tenkte jeg skulle skrive ett innlegg for hver dag, og begynner med fredagen.
(Foto: Gorm Kallestad)
Festivalen ble sparket i gang med Torfinn Ørmen, som snakket om drager. Ørmen er zoolog, førstelektor ved HiAO og tilknyttet Naturhistorisk museum i Oslo. Innlegget hans var i det store og det hele en gjennomgang av dragens historie, og der var det mye interessant. Mannen har greie på drager – han har til og med skrevet ei bok om dem. Det er interessant at drager finnes i alle språk og kulturer. Jung mente at dragen var den arketypiske fienden til den arketypiske helten. Og det faktum at dragen i så fryktelig stor grad er integrert i menneskers liv, uansett hvor de er fører jo naturligvis til at det er (eller var, i alle fall) fort gjort å anta at ganske mange forskjellige dyr var drager. Det var heller ikke noe mangel på falske eksemplarer, av typen som er sydd sammen av flere forskjellige type dyr.
Vi lærte at den vestlige fremstillingen av dragen gjerne handler om et monster – noe ondt og farlig, mens den østlige dragen er noe positivt. Videre fikk vi se bilder av dragens utvikling, og den har sannelig vært innom mye rart og lite funksjonelt. Legg merke til at denne bare har to bein:
Ellers kan man jo lure litt på hvordan denne faktisk kunne fly:
Men pyttsann. Ørmen fortalte også litt om alle de forskjellige dyrene som har inspirert både til illustrasjoner av drager og til skrekkhistorier om drager. Hulebjørnen har for eksempel vært opphav til noen ganske skumle myter. Særlig med tanke på at de fleste skjellettene fra hulebjørner som vi har i dag blir funnet i nettopp huler, så vil et samfunn som allerede er overbevist om at drager eksisterer raskt trekke den konklusjonen når de kommer over hulesystemer fulle av beinrester. Et interessant foredrag som førte til at jeg bestilte boka hans. Gleder meg til å lese den.
(Foto: Richard Cooper)
Deretter var det rett over til en internasjonal og (for mange av oss som lesere populærvitenskap) velkjent kar. Simon Singh besøkte Oslo på selveste Pi-Day, og snakket om temaet for den nyeste boka si: The Simpsons And Their Mathematical Secrets. Auditorium 1 i Sophus Lies hus fyltes raskt opp, og denne forelesningen var vel verdt å få med seg. Singh begynte med å spørre retorisk om det virkelig var så himla mye matte i the Simpsons. Hadde vi ikke merka det, da? Hadde det ikke vært åpenbart for alle? Så viste han frem Toblerone-logoen, deretter FedEx-logoen, og lurte på om vi hadde sett henholdsvis bjørnen og pila.
Bjørnen står på bakbena i fjellet. Pila er mellom E og X.
Det hadde ikke jeg, da. Derfra ble det bedre og bedre. Han fortalte litt om hvor gode mange av folka bak The Simpsons er i matte, og at det err en greie blant dem å lure inn mattevitser. Og du store min – en helt ny verden åpnet seg for meg. Singh snakket om flere scener, men det var særlig en som satt seg fast i hjernen min, og det var den scenen her:
Fra episoden The Wizard of Evergreen Terrace (1998)
Den øverste formelen er imponerende nok i seg selv, og handler om Higg’s Boson (lenge før de faktisk fant det). Jeg skal ikke gå nærmere inn på akkurat hvordan, for jeg er ikke så flink. Men den store overraskelsen kommer på den andre linja. Dette er en referanse til Fermats siste teorem. Fermat mente at han kunne bevise at det ikke fantes noen positive heltall x, y og z, xn+yn = zn, der n er et naturlig tall høyere enn to (feks x³ + y³ = z³ eller x4 + y4 = z4). Slapp av, du trenger ikke å skjønne det. Poenget er at han døde før han beviste det (typisk), og andre matematikere har lett febrilsk etter beviset. Andrew Wiles fant det endelig i 1995. Men om man taster inn formelen til Homer på kalkulatoren, har han tilsynelatende løst problemet.
Ganske utrolig, ikke sant? Det er dog ikke riktig. En vanlig kalkulator vil ikke finne problemet fordi den ikke tar i bruk nok desimaler i utregningene sine. Singh kaller det en «near-miss solution», og hele vitsen er jo da at Homer har løst det uløselige. Men den vakreste lille fortellingen han kom med er å finne i Futurama. I flere episoder dukker det et tilsynelatende tilfeldig tall: 1729. Det er ved første øyekast ikke noe spesielt med det. Med mindre man kjenner til Srinivasa Ramanujan. Aldri hørt om, sier du?
Saken er den at Ramanujan var et selvlært, indisk mattegeni av dimensjoner. Han tilbragte dagene sine på biblioteket og leste alt han kom over av mattebøker. Så skrev han haugevis av formler og løsninger som fløy rett over hodet til de rundt ham – dermed puttet han det i en konvolutt og sendte det til Cambridge-universitetet. G.H. Hardy så hvor elegant det var og inviterte Ramanujan til Cambridge. Tallet 1729 stammer fra en samtale mellom Hardy og Ramanujan, der Ramanujan spurte Hardy hva slags nummer det var på drosjen han tok. Hardy svarte at det var et kjedelig og uinteressant nummer, 1729. Til dette svarte Ramanujan:
«No, it is a very interesting number; it is the smallest number expressible as the sum of two cubes in two different ways.»
Sånn, helt ut av det blå, visste han det. De to måtene er forøvrig 1729 = 13 + 123 = 93 + 103. Denne generelle idéen har nå fått navnet «taxicab-numbers». 1729 er Futurama-skapernes hyllest til Ramanujan – en genial matematiker som de fleste av oss ikke kjenner til. De stopper ikke der heller. I episoden Bender’s Big Score dukker tallet 87539319 opp på en drosje. Dette er det minste tallet som kan skrives som summen av to kuber på tre forskjellige måter. For en nydelig hyllest.
Jeg har ikke en gang snakket om det faktum at Futurama-forfatterne, nærmere bestemt Ken Keeley, faktisk laget et helt nytt teorem for å løse et plott-problem. Jepp, vi snakker det nivået der. Les om det her. Jeg kjøpte boka hans på stedet (eller, i Realistkjelleren, da) og spurte pent om han kunne signere. Det kunne han. Veldig hyggelig og blid mann som villig stilte opp på bilder med fans – med et stort smil hele tiden. Det er tydelig at han er lidenskapelig opptatt av det han driver med, og verden trenger flere formidlere som ham. I og med at jeg brukte litt tid på å skaffe meg autografen hans, gikk jeg litt glipp av deler av det neste punktet på programmet: Apocalypse Tomorrow – our favourite bad fates med Pat Cadigan, Kim Newman og Eirik Newth.
Pat Cadigan, Kim Newman, Eirik Newth
De snakket om endetid, og litt om hvordan vi behandler temaet i litteraturen. Jeg synes særlig Newths bidrag var interessante – han tok for eksempel opp meteoren i Chelyabinsk i fjor. Du husker det sikkert. Så påpekte han hvor stor denne katastrofen hadde vært om den skjedde under den kalde krigen, når alle satt klare til å slippe helvete løs. Og det har han jo helt rett i! Det kunne blitt dramatisk. Et annet interessant poeng panelet tok opp var det besynderlige faktum at litteraturen av en eller annen grunn ignorerer det fullstendig åpenbare problemet med verden i dag: overbefolkning.
Panelmedlemmene kom vel i grunn frem til to årsaker: at vi er i et fornektelsesstadium når det gjelder dette, og at det er et antiklimaks. Det er så fryktelig lite spektakulært, det at vi sakte men sikkert tar del i en apokalypse allerede. En stillegående, stødig og stabil katastrofe som skjer hver eneste dag. Ellers snakket de litt videre om det å være menneskelig. Teller det som «verdens ende» om menneskeheten gradvis mister alt det menneskelige ved seg? Særlig Kim Newman er lite imponert av samtiden, med alle merkene og forpakningene, glossy plakater og farger. Kjøp, kjøp, kjøp. Manglende individualitet og identitet. Er dette også en pågående katastrofe? Interessant panel, skulle gjerne hatt litt mer tid på seg.
(Foto: Ingrid Pop)
Helt til sist var det klart for makulatorfest med Cornelius Jakhelln. Med andre ord: en glitrende mulighet til å få gratis, signerte bøker. Jeg klinket til og rasket med meg to bøker til meg selv og David – selv om jeg, strengt tatt, allerede hadde boka i paperback. Ordstyreren var kanskje ikke så forberedt som han kunne ha vært, og innlegget bar litt preg av dødtid og litt intetsigende spørsmål. Men forfatteren er en interessant type. Jeg fikk fornyet interessen i boka, særlig på grunn av det språklige. Ingen dårlig avslutning på NorCon27s første dag!
(Innlegg om dag 2 og 3 kommer)
