Lørdagen, festivalens andre dag, begynte for meg med å få bøkene mine signert av fire forfattere:
Bra fornøyd med resultatet, og spesielt imponert over tegne-skillsa til Kristine Tofte. Det var forøvrig hun også, som faktisk har tegna kartene selv (hun fortalte at hun ringte moren sin for å fortelle at hun står oppført som illustratør i egen bok – mer entusiastisk over det enn at hun faktisk har skrevet boka). Det er ikke verst. Jeg liker mennesker som kan tegne sånne fine fantasy-kart, jeg må ærlig innrømme det.
Deretter snek jeg meg inn i auditoriumet der Torfinn Ørmen og Petter Bøckman holdt et foredrag om kryptozoologi – dyr som kanskje finnes. Altså, jeg må ærlig innrømme fra begynnelsen av at jeg var ørlitegrann skeptisk til denne posten. Kryptozoologi er jo en pseudovitenskap per definisjon; den er ikke en erkjent gren innen biologien, og den benytter seg i hovedsak av udokumenterte påstander og anekdoter. Men skepsisen ble feid til side, for Ørmen og Bøckman kan det de driver med. Foredraget havnet i det store og det hele om hva disse mystiske dyrene egentlig er.
Og det var jaggu interessant. Jeg lot meg særlig fascinere av sildekongen, jeg. Jeg hadde sett bilder her og der, men aldri egentlig satt meg inn i hvor spesiell den egentlig er. Ikke rart at den historisk sett har blitt tatt for å være ganske skummel. Ellers tok de for seg forskjellige «bildebevis» som har dukket opp, for eksempel dette her:
Genmanipulert monster?!?!
For et utrent øye kan jo det der se ganske merkelig ut, men en biolog skjønner ganske raskt at det er en pelsløs og medtatt vaskebjørn, hverken mer eller mindre. Men de fortalte også at det faktisk er et eller annet uidentifisert i de britiske skogene – et eller flere kattedyr. Fra tid til annen har det dukket opp store kattedyr i Storbritannia, for eksempel en puma og en gaupe, men dette var sannsynligvis på grunn av at private eiere satte dem fri etter at det ble forbudt å holde dem som kjæledyr. Allikevel driver det å lusker et eller annet rundt der som tidvis har blitt fanget på film.
Dessverre løp tiden litt i fra dem på denne forelesningen, og de måtte suse forbi både loch ness-monsteret og avskyelige snømenn, men det korte svaret er at det er fullt mulig å fabrikere disse bevisene, og at det egentlig er ganske enkelt også. De viste frem noen åpenbare fotomanipulasjoner, forklarte bakgrunnen for en rekke såkalte bevis og tok i det store og det hele mysteriene i fra hverandre bit for bit. Forfriskende og lærerikt innlegg – bare så synd at de ikke hadde dobbelt så lang tid. Både Ørmen og Bøckman er svært gode formidlere.
Neste punkt på agendaen for min del ble The Evolutionary History of Mars – Facts or Fantasy med Stephanie Werner.
Dette var egentlig akkurat det man forventet at det skulle være. Werner snakket om Mars og hvordan det ser ut der oppe. Hun snakket om formasjonene på overflaten, om vulkanene, størrelsesforhold og spekulasjoner rundt hvordan vannet kan ha vært der oppe. Var mesteparten dekket av hav slik jorden er? Kanskje. Eller var det noe annet? Det er i alle fall definitivt slik at det har vært vann på Mars. Hun snakket også litt om de forskjellige forsøkene på å undersøke Mars. Innlegget ble kanskje noe tørrere enn det det hadde trengt å være. Stoffet var interessant, men det ble noe monotont i lengden. Kanskje mest fordi hun kom rett etter Ørmen og Bøckman, som er veldig levende i formidlingen sin.
Etter Werner var det klart for Petter Bøckman igjen, denne gangen var temaet Liv på andre planeter. Innledningsvis fortalte han at det strengt tatt er ganske vanskelig å komme med vitenskapelige teser når vi bare har oss selv å gå ut i fra. Men det hindrer oss jo ikke i å spekulere litt. Bøckman tok derfor utgangspunkt i helt grunnleggende stoffer det generelt hersker enighet om at trengs for å danne liv, og deretter byttet de ut litt etter litt, for å se hva slags type liv det kunne bli av noe sånt. Han viste bilder av alternative former for liv slik de er i både filmer og øvrige medier, også snakket han litt om forskjellige steder der ute det kanskje kan finnes liv på bakgrunn av kriterer (vi mener) må være til stede. Et spennende innlegg.
Etter Bøckman var det klart for den første av totalt tre æresforedrag: Kristine Tofte skulle snakke om alt vi ikke visste at vi lurte på om Song for Eirabu-bøkene. Det var et svært fengende foredrag, og det ble klart hvor mye arbeid som faktisk ligger bak Eirabu-bøkene. Jeg har ikke lest dem enda – men jeg har til gjengjeld eid dem en stund. Det teller kanskje ikke. Men det er den lesekøen folkens, den slutter aldri. Tofte er dog høyt prioritert fra nå av. Hun snakket om alle de forskjellige inspirasjonskildene sine og listet opp følgende: norrøn, keltisk, gallisk, samisk, finsk, katolsk, voodoo, gresk/romersk/indoeiropeisk og japanske myter og legender. Dere som har lest bøkene vil kanskje kunne få øye på hva slags folk som har blitt inspirert av hva.
Hun snakket dessuten om drapet og ofringen som det sentrale i mye religion, og snakket om jakt. Hun har en egen evne med publikum, for hele salen satt som fjetret mens hun snakket om alle følelsene som følger med det å bedrive jakt. Det å sitte i skogen en tidlig morgen, helt rolig, å bare vente. Det å ta livet av et annet dyr. De blandede følelsene, drapet og stoltheten om hverandre. Det var også dette – offeret – som var utgangspunktet for Eirabu-bøkene. Mye spennende informasjon, jeg lot meg imponere av hvor komplekst universet er.
Hun trakk forøvrig frem hvor godt hun liker Voluspå. Det er også et av mine favorittverk. Hun tipset om Troels Brandts nettsider om herulerne for alle som er interesserte. Også var det faktisk første gang ever at hun hadde laget en powerpoint-presentasjon. Resultatet var vellykket.
Tone Almhjell (t.v.), Siri Pettersen og Tonje Tornes poserer for kameraene.
Rett etter Tofte var det klart for et panel om sjangerulikheter i fantasy, og det var Tone Almhjell, Siri Pettersen og Tonje Tornes som skulle snakke. Kombinasjonen av disse tre damene ble et knallbra innlegg som gjerne kunne vart minst en time til. Stemningen var kjempegod blant publikum, som tidvis gapskrattet av samtalene som utspilte seg på «scenen». Et nevneverdig øyeblikk var for eksempel da Pettersen begynte å lure på hva egentlig greia med «Erik» var for Tornes (hovedpersonen i Hulder heter Erik, og det var visstnok et eller annet annet som hadde med Erik å gjøre også en gang). Da innrømmet Tornes (litt ut av det blå?) at Erik faktisk var hennes første forelskelse, men at han aldri visste hvem hun var.
Det ble ikke så fryktelig mye tid til å snakke om det de egentlig skulle snakke om, nemlig sjangerulikheter dem i mellom, og i fantasy generelt. Men de er jo tre gode eksempler på forskjeller, Almhjells Vindeltorn er en klassisk portal-fantasy, Pettersens Odinsbarn er high fantasy, mens Tornes har skrevet low fantasy. Pettersen innrømmet villig at hun ikke ante at det hun hadde skrevet var «high fantasy», til latter fra salen. Men alle tre var enige om at de har brukt det norske og/eller norrøne som plattform i skrivingen sin, selv om de ikke nødvendigvis har brukt det med hensikt i skriveprosessen. Det velkjente norske dukker opp hos alle tre (snøen og vaflene hos Almhjell, referansen til norrøne guder og andre myter i Odinsbarn og den åpenbare referansen til blant annet hulderfolket i Tornes’ roman).
Disse tre kunne sikkert ha holdt det interessant i timesvis, men plutselig var det tid for utdeling av årets Fabelpris. Det er Fabelprosaens venner som deler den ut, og det er kanskje ikke noen voldsomt stor overraskelse at det var nettopp Siri Pettersen som vant den i år, til jubel fra salen. Gratulerer med det! De fleste leserne mine vet jo også at hun er nominert til Bokbloggerprisen 2013.
Kay Olssen (t.v.) og æresgjest Kim Newman.
Æresgjestforedrag nummer to var neste punkt på programmet, og det var Kim Newman som skulle i ilden. Han hadde ikke forberedt noen tale, men valgte å kjøre et intervju isteden. Siden jeg ikke er kjent med bøkene hans, er det litt vanskelig å gjengi i detalj hva som ble sagt her. Mye av det handlet om bøkene hans. Det ble en del snakk om det faktum at han låner karakterer som allerede er funnet opp i mange av fortellingene sine, og det ble jeg svært nysgjerrig på. Han har åpenbart lagt ned en del arbeid i akkurat denne prosessen, og har funnet en masse obskure karakterer som ikke en gang han selv alltid klarer å huske opprinnelsen til.
Han ble også spurt litt om hvordan han forholdt seg til det å skrive for andre medier, som for eksempel tv og spill. Her svarte han at han hadde skrevet noen manus, og omarbeidet noen andre, men at han generelt ikke var så fryktelig interessert i å holde på med akkurat det lenger (siden det han allerede hadde gjort bare har blitt liggende allikevel). Men han fortalte en underholdende historie om at han endte opp med å skrive manuset til en pornofilm. Han var litt på ustø grunn, mente han, men prøvde allikevel og har i ettertid hørt at manuset hans var et av de beste pornomanusene de hadde sett. Her lo han og mente at det kanskje ikke var så fryktelig vanskelig.
Igjen kom han litt inn på det han var inne på under fredagens panel, at han ikke er spesielt begeistret for samtiden. Han mener at mye av det som produseres i dag mangler den identiteten og sjelen som ting hadde for eksempel på 80-tallet. Selv om det er pokker så harry, så er det også en kilde til nostalgi og minner – et direkte innblikk i datidens mote og musikk. Dette opplever han i mye mindre grad som tilfellet i disse dager. Jeg vet vel ikke om jeg er heeelt enig i den vurderingen (eraer blir gjerne tydeligere når vi får dem litt på avstand), men jeg ser poenget.
Etter Newman bar det avgårde til et annet auditorium for å høre Torfinn Ørmen fortelle om biologien bak zombier – hva er det som foregår?
Ørmen tok rett og slett for seg hva greia egentlig er. Han tok først frem de «ekte» zombiene: voodoo-zombiene på Haiti. Dette er folk som blir dopet ned og deretter brukt som slaver – og dette skjer i virkeligheten. Men det meste av foredraget handlet om zombier slik de fleste av oss ser dem for oss. Han snakket om tankekontrollerende vesner vi finner i naturen, som Cordyceps, enkelte leddyr, ikter, rundmark og Toxoplasma gondii. Så trakk han frem hva CDC i USA sier om zombier (ja, de har en mening). Lederen der har uttalt at zombieviruset er et mutert influensavirus, men den idéen skjøt Ørmen raskt ned. Hadde det vært influensa, hadde det vært luftbårent. Influensaviruset angriper dessuten ikke nervesystemet slik som «zombieviruset», og det muterer svært ofte.
Det er bare en ting dette kan være om vi er realistiske: en versjon av rabies-viruset. Det passer svært godt til symptomene som vanligvis er til stede. Og dette er et vaskeekte virus som i skrivende stund ikke er så fryktelig langt unna å kunne gjøre det «zombieviruset» gjør mot mennesker. Det spres via bitt, og angriper nervesystemet. Det fører dessuten til svært aggressiv oppførsel, og hjernen til verten vil bli stadig mer ødelagt. Men Ørmen nekter å gå med på at zombiene faktisk er døde. Det er fysisk umulig dersom det er virus som står bak, nettopp fordi virus er avhengig av levende celler for reproduksjon. Han hadde dog en forklaring på hvorfor zombiene ser ut som de er døde: nemlig en omprioritering av ressursfordeling i kroppen. Alle prosessene ville ble betydelig tregere, og ytre lag (hud) er blant det som blir nedprioritert. Zombiene biter ikke (contrary to popular belief?) fordi de er sultne eller fordi de er ute etter hjerner. De biter for å spre sykdommen, etter ordre fra viruset selv.
En annen populær myte om ekte zombier (jepp, jeg sa det) er at de kan se og lukte. Dette vil ikke være mulig når perifere systemer nedprioriteres. Skader i huden vil ikke repareres, og etterhvert som huden blir infisert og råtten vil luktesansen være helt meningsløs – de vil bare lukte seg selv. Øynene vil sannsynligvis også lide hard medfart og tørke ut. Den eneste sansen vi må anta at zombiene opererer med er hørsel. Det forklarer jo hvorfor det er dumt å bråke når apokalypsen har skjedd. De bare går og går og går.
Fra venstre: Kay Olssen, Gunnar Bakke, Torfinn Ørmen og Terje Pedersen
Det påfølgende og avsluttende panelet var i samme gate: her var det debatt om hvordan zombieapokalypsen ville påvirke oss – hvordan det ville skje og hva vi kunne gjøre. Her ble det blant annet tatt en liten recap av Ørmens foredrag. Det ble etterhvert et veldig interaktivt panel, med mange i publikum som kom med sine spørsmål og påstander. Vil alle bli infisert? (Noen vil være naturlig immune, men viruset kommer ikke til å utvise symptomer i begynnelsen. Man kan derfor smitte uten å vite det. Immune kan også smitte andre.) Vil rabiesvaksina ha noen effekt? (Ja, men det forutsetter at alle vaksinerer seg. Vaksinemotstandere vil ødelegge dette) Vil det smitte dyr også? (Ja, alle pattedyr [zombiehval!]. Kanskje også fugler) Så da vil rotter og mus løpe rundt og bite alt de kommer over? (Jepp. Lurt å bo i stabbur eller andre bygninger på stolper) Går det for eksempel an å spise infiserte zombiesauer? (ikke å anbefale, men bør være trygt om det er godt stekt) Vil det være fornuftig å bli i byen? (Nei, langt der i fra). Men om dyrene i skogen er infisert også…? Zombiebjørner? (Da er det kanskje best å bo i stolpebygninger midt i ei elv, siden rabiesviruset har en tendens mot hydrofobi). Hvor lang tid vil det ta? (Det vil antageligvis ikke ta mer enn omkring tre uker før det brenner seg ut, og da kan man sende ut lag for å drepe eventuelle overlevende zombier. Problemet deretter blir alle likene og alt det bringer med seg av andre sykdommer.) De kom dessuten frem til at det er moralsk ok å ta livet av infiserte personer. De vil høyst sannsynlig dø uansett, og forskjellen blir om de rekker å spre viruset og drepe andre før det skjer.
Dette var en svært innholdsrik dag med masse interessante personer og innlegg! Inntrykket jeg sitter igjen med er i grunn først og fremst: pokker, så kule norske fantasyforfattere er! På søndag, festivalens tredje og siste dag, var det duket for blant annet krigføring i fremtiden, Pat Cadigans æresforedrag og norske superhelter. Innlegg om dette kommer.
