Les om dag 1 her, og dag 2 her.
Norcon27s siste dag hadde litt av hvert på menyen, og det var Odd Harry Arnesen som dro i gang med foredraget Hvor er lyssverdet mitt? Krigføring i fremtiden.
Arnesen introduserte foredraget med å tipse om to norske, litterære pionerer: Maurits Hansen, som skrev en av verdens første krimfortellinger, og Gerhard Schøning, som skrev science fiction. Men resten av foredraget skulle vies til hvor krigføringen ser ut til å gå herfra, og for å finne det svaret, så han på hvordan utviklingen har vært så langt. De første våpnene var kortdistanse – klubber og sverd. Deretter utviklet det seg til å få stadig lengre distanse, via steiner og spyd, piler og kuler, granater og bomber (raketter og missiler). Herfra er det naturlig å tenke at vi er på vei mot mikrobølgevåpen og laser, men det interessante blir her at avstanden blir mindre.
Etter at den kalde krigen tok slutt, var det ikke lenger militæret som drev teknologien fremover. Det var mindre behov for det, og teknologiutvikling ble i stor grad tatt over av underholdningsindustrien. Men krigføringen har endret seg litt – terrorister har ingen uniform. De kan være hvem som helst. Og det er de. Dette gjør at kampen mot dem er vanskelig, men det er ikke noe nytt at underdog-en slår de store. Arnesen trakk frem indianeren Red Cloud som eksempel. Det er også en økende tendense til outsourcing – det vil si å leie inn private aktører. Dette er billig, men også problematisk, blant annet fordi aktørene ikke svarer direkte til staten, men sin egen sjef.
Det blir stadig flere spesialister, blant annet fordi det lages stadig mer avansert utstyr som krever stadig mer opplæring. USAs «fighting power» vil snart bestå av omkring 30% roboter, det er allerede tusenvis i bruk. Stadig mer skal dessuten på nett, og det er massiv økning i kommunikasjon og datatrafikk. Dette har jo både positive og negative sider ved seg. Det er for eksempel i utgangspunktet supert om rasjonslagre selv kan sende melding når de trenger påfyll. Dette er billigere og mer effektivt. Men det er desto mer lett for fienden å sabotere et slikts system.
Det største problemet vi får når vi beveger oss ut i verdensrommet, for eksempel med mål om kolonisering, er logistikken. Vi vil være avhengig av fornybar energitilførsel, og det å kunne dyrke og avle mat underveis. Materialer er det vanskelig å si hvordan vi skal få med oss, men 3D-printere vil muligens være praktisk med tanke på vedlikehold. Kommunikasjon vil bli mer og mer problematisk, jo større avstanden er. Reisetiden er det ikke godt å vite noe om, og gps vil være ubrukelig der ute (men det finnes alternativer allerede).
Hvem fienden er i en slik kontekst vet vi ikke. Men det er mest naturlig å anta at våpen basert på fornybar energi vil være det mest aktuelle. Arnesen trakk frem flere forskjellige type våpen basert på fornybar energi, som alle kan komme til å være aktuelle: solreflektorer og laser (lys), akustiske våpen (lydbølger), taser (elektrisitet), coilgun og railgun (kinetisk energi) og mikrobølgevåpen (radiobølger). Han viste frem eksempler på denne typen våpen som er aktuelle i større eller mindre grad.
Etter dette beveget jeg meg over til rommet ved siden av, der Melina Edvardsen skulle holde foredraget Kjønnsroller i superheltserier.
Edvardsen begynte med å ta for seg tegneseriens historie, fra kvinnens vinkling. Den første kvinnelige superhelten var Fantomah, som du kan lese mer om her. Ellers dukket etterhvert Wonder Woman opp, som var en god rollemodell for jenter – sterk, trenger ikke å bli reddet i hytt og pine. Og i denne tegneserien er det mannen som til stadighet blir kidnappet og må reddes. Så det var en tendens mot stadig sterkere kvinner som også ble stadig mer sexy. Etterhvert begynte myndighetene å protestere, og mente at kvinner skulle fremstilles på en realistisk måte. DC Comics satte ikke pris på denne innblandingen, og deres løsning var å skrive om stadig færre kvinnelige karakterer.
Kvinnene kom sterkere tilbake senere. For eksempel ble Batgirl (Barbara Gordon) enormt populær, mens «ingen liker Robin». Enkelte rykter skal ha det til at skaperne gjorde henne lam i The Killing Joke nettopp på grunn av populariteten hennes, men hun endte etter dette med å bli The Oracle, og dermed den første helten i rullestol. Det var tydelig at Marvel-serien X-men står Edvardsen nær, for hun snakket varmt om serien. De kvinnelige karakterene er ikke bare varianter av de mannlige, men karakterer på egne bein. Dessuten bør det nevnes at Storm er en svært sentral karakter, og en av de aller første svarte tegneseriekarakterene.
Ellers introduserte hun meg for begrepet Women in Refrigerators, som er et nettsted med ei liste over alle de utrivelige skjebnene kvinnelige karakterer har møtt gjennom tidene – med spesielt fokus på at dette brukes som et «plot device», altså for eksempel at de lider denne skjebnen som et ledd i karakterutviklingen til den mannlige superhelten. Ikke egentlig en overraskende liste. Jeg skulle gjerne ha sett en tilsvarende oversikt over mannlige karakterer (om noen av leserne mine kjenner til en, link gjerne!).
Edvardsen sa generelt veldig mye som jeg er enig i. Det ble diskutert flittig i pausen etterpå, der tilhørerne stort sett ytret hvor unødvendig negativt innstilt enkelte deler av tegneserieindustrien er til kvinner og feminisme (og forandring). DC Comics har ekstremt få kvinner i staben sin, kunne Edvardsen melde, mens Marvel på sin side har gjort mye positivt for saken – deriblant med den nyeste Ms. Marvel.
Jeg ble sittende for å få med meg neste arrangement i dette auditoriet – en paneldebatt om norske tegneserier og superhelter.
Fra venstre: Melina Edvardsen, Tonje Tornes og Øyvind Holen
Paneldeltakerne var Melina Edvardsen, Tonje Tornes og Øyvind Holen. Utgangspunktet ble egentlig hvorfor superhelter (altså helter med superkrefter) er så godt som ikke-eksisterende i Norge. Markedet er helt enormt stort i USA, men det gis knapt nok ut noen ting her i Norge. Tornes foreslår at norsk mentalitet skiller seg litt fra den amerikanske, der individet gjerne dyrkes frem. Her i Norge (og Skandinavia) er det mer snakk om en kollektiv innsats – litt mer «alle skal med» istedenfor det jeg kanskje kan kalle den amerikanske drømmen. Holen nevner at det egentlig ikke finnes noen tradisjonell norsk helt, og Tornes skyter at vi nordmenn foretrekker helter uten superkrefter – vanlige mennesker som gjør store ting.
Edvardsen forteller om at hun en kveld sammen med venner forsøkte å tenke frem den ultimate norske tegneseriehelten, og de kom frem at det måtte være Mr. Average. Mr. Average er en jævel på dugnad. Han er med på alle dugnadene, og sniker seg rundt i samfunnet og fikser alt uten at noen merker det – og uten å ville ta noe av æren for det. Salen lo godt, for det er vel muligens noe sannhet her…
Men hvordan har det seg at superheltfilmene blir så store, når tegneseriene blir ignorert? Holen har et interessant poeng: filmene krever veldig lite forkunnskap for at de skal gi mening. Her kan publikum gå inn i kinosalen, nyte en sci fi/action-film og reise hjem. Filmene er langt mer «self contained». Det er annerledes med tegneseriene. Her er det ofte ganske vanskelig å komme helt inn i mytologien, for det finnes svært mange forskjellige historier, forfattere, og det å gå inn i bokhandelen (som forøvrig er dårlig på å føre tegneserier) å be om «den første batman-tegneserien» vil ikke ha mye for seg. De gis gjerne ut i blader som hopper frem og tilbake i tid, også videre. Kort sagt: det krever mye av leseren. Filmene er nesten helt motsatt, og krever veldig lite.
Det kom svært mange kommentarer fra salen under dette innlegget, så dersom ordstyreren hadde noen plan med samtalen, så var det vel bare å skrinlegge den. De fleste i publikum hadde noe de skulle ha sagt eller hatt svar på. Men samtalen dreide stadig tilbake til det at nordmenn ikke egentlig liker folk med superkrefter. Holen foreslo at det kanskje var janteloven sin skyld – kanskje er det ikke rom for de supre individene i det norske samfunnet. Salen lo godt da han snurpet leppa sammen og sa «du e’kke så super…»
På programmet etterpå måtte jeg velge en av to, selv om jeg gjerne skulle ha sett begge. Det ble til at jeg nedprioriterte Årets bøker // SF på norsk – forfatterpresentasjoner til fordel for debatten Writing and Gender (or sex) med Pat Cadigan, Kristine Tofte og Kim Newman.
Fra venstre: Ordstyrer Jonas som jeg ikke husker etternavnet til, Pat Cadigan, Kristine Tofte og Kim Newman.
Her ble det snakk om litt forskjellig når det gjelder kjønn og skriving. Både Pat og Kim er kjønnsnøytrale navn, men ingen av dem har valgt dette på grunn av nettopp det. Begge synes navnene deres klinger godt, og ønsker å beholde det, selv om de begge har opplevd at lesere har blitt overrasket når de finner ut at de ikke er det kjønnet de trodde. Cadigan fortalte at hun vokste opp i et hjem med bare kvinner, og at de kunne gjøre alt en mann eventuelt kunne gjøre, så det var aldri noen grunn for henne til å føle seg diskriminert. Hun ble introdusert for konseptet først som voksen.
På spørsmål om skriving kan være kjønnsdelt – om det for eksempel finnes noe som heter maskulin prosa, svarte Newman fort at det faktum at leserne deres ikke alltid vet forfatterens kjønn tyder på det motsatte. Cadigan fortalte at leserne ikke nødvendigvis opplever at det er noen kjønnsdeling der, og fortalte om den mannlige frisøren hennes som eeelsker chick-lit, i motsetning til henne. Men da kan det jo ellers tyde på at det er andre krefter som fører til at for eksempel «kvinner leser alt» mens «menn leser menn» (markedsføring? forlag?).
VIDA kom opp, og paneldeltakerne fikk høre om den skjeve kjønnsfordelingen. Kristine Tofte fikk (tok?) ikke ordet så veldig ofte under denne samtalen, men hun fortalte den hittil for meg ukjente historien om at en Dagbladet-kritiker kom med påstanden om at hun skjønte på første side av enhver bok hvilket kjønn forfatteren måtte være. Agnes Ravatn skal da visstnok har bedt kritikeren om å lese et utvalg førstesider som Ravatn selv har plukket ut, og deretter begrunne hvorfor hun antar det er det kjønnet hun tror. Det viste seg at hun bare hadde rett i omtrent halvparten av tilfellene, som er å forvente. Det var altså ingen sannhet ved denne påstanden. (Det skal sies at jeg ikke har fått denne historien bekreftet noe annet sted, så jeg kan ikke gå god for den). Oppdatering: Tofte la igjen ei lenke i kommentarfeltet. Takk!
Ellers svarte Tofte på spørsmål om det var vanskeligere å skrive om det motsatte kjønn enn sitt eget, at hun likte menn så godt at hun hadde en tendens til å være snillere med dem enn kvinnelige karakterer, til humring fra salen. Hun anså det som et problem, og fortalte at hun aktivt prøver å unngå det. Ellers ble ordstyrers spørsmål om det var sånn at forventningene til mannlige og kvinnelige forfatteres arbeider er annerledes (for eksempel det med at finnes kjønnede sjangre for kvinner – chick-lit og dameromaner) hengene litt i lufta. Men Kim Newman påpekte noe jeg selv har prøvd å overbevise kjæresten min om, så jeg er litt glad for det: at Ian Fleming (mannen bak James Bond) skrev manneversjonen av chick-lit. Allikevel er det sånn at kvinner leser Fleming, mens menn i langt mindre grad leser Keyes og Kinsella.
Interessant tema. Så var det endelig klart for den siste av æresgjestforedragene for denne gang, nemlig Pat Cadigan.
Pat Cadigan holdt det kanskje mest inspirerende og morsomme innlegget hele helga. Hun introduserte hele greia med å ta en selfie, og så advare publikum om at det kom til å handle litt om «girl parts». Hun ville fortelle to historier som hun føler har vært avgjørende for hvem hun er i dag. Den første handlet om en gang hun skulle til tannlegen, og endte opp med å måtte ta veldig mye antibiotika. Hun synes selv at det hørtes fryktelig mye ut, og var ikke spesielt overrasket over det da hun begynte å klø over hele kroppen. Hun ringte til tannlegen igjen, som fortalte at hun skulle komme tilbake, så skulle han gi henne noe for å ordne det. På dette tidspunktet så begynte ansiktet hennes å bli hovent, og hun hadde kledd av seg alle klærne der hun sto i stua og klødde. Hun måtte derfor opp til soverommet sitt for å finne noen klær som ikke klødde, men innså at hun fikk blackout når hun prøvde å gå. Hun oppdaget dog at det funka å krabbe, så da gjorde hun det. Hun fikk kledd på seg, men det gikk opp for henne at kanskje det ikke var noen god idé å kjøre bil når man får blackout av å gå.
Hun ringte dermed til ambulanse og forklarte situasjonen, og de skulle sende en med det samme. Men det kom allikevel til å ta litt tid, så hun bestemte seg for å planlegge litt. Hun lærte da hun var liten at det var lurt å ha hva det nå enn var som hadde gitt den allergiske reaksjonen i hånden (eller, pakken/flasken, da), så hun tok den i den ene. Deretter, i all sin malplasserte ro, fant hun ut at hun burde ta med en bok (det var sikkert ventetid på legevakten!). På dette tidspunktet var ansiktet hennes veldig hovent, hun klødde overalt. Så bestemte hun seg for å sette seg ute på trappa, ellers kom ambulansen helt sikkert til å kjøre forbi, så hun hadde flaska i ene hånda og boka i den andre. Og ganske riktig så hun ambulansen kjøre forbi, men de så henne der hun satt, så de rygget tilbake.
Hun fortalte at hun trodde hun satt oppreist, men at hun ble plukket opp i liggende posisjon. Deretter tok de henne inn på kjøkkenet og begynte behandling, og hun begynte å lure på om de ikke skulle dra snart. «Vel,» sa dem, «blodtrykket ditt er litt lavt.» Til dette svarte hun at blodtrykket alltid er lavt. «Det er 50 over 0.» fikk hun til svar. Ganske dramatisk med andre ord, og det var ikke sikkert at hun kom til å overleve. Men det gjorde hun.
Historie nummer to handler om disse «girl parts»-ene hun advarte om. Det hadde seg nemlig slik at hun skulle ut en lørdag kveld med mannen sin, og når det gjaldt valg av prevensjon for kvelden, så sto hun mellom spiral og en p-svamp. Siden spiralen spratt ut av hendene hennes og (bokstavelig talt) satt seg fast i baderomstaket over henne, så gikk hun for svampen. Og når de kom hjem, så «velsignet de» alle rommene i huset, som hun sa, og hadde det kjempefint. Men søndag morgen snudde det, for hun fikk ikke ut svampen. Den var ikke der hun trodde den skulle være. Hun prøvde og prøvde på egen hånd, før hun spurte mannen, men da han dro frem ei tang så jaget hun ham vekk. Hun innså etterhvert at hun måtte på legevakta. På søndag morgen ute på landet i Kansas måtte hun inn på legevakta og fortelle at hun trengte hjelp til å fjerne noe fra vagina.
Den ene tvisten var at legen var den samme som hjalp henne da hun hadde den allergiske reaksjonen. Den andre var at siden svampen ikke hadde vært der den skulle, hadde den ikke funka. Og slik ble sønnen hennes unnfanget. Og disse to historiene har på hver sin måte vært med på å forme livet hennes. Og det var det som var selve kjernen i foredraget generelt: livet, og at ting skjer. Hvis man misliker livet sitt, så må man ta grep og gjøre noe med det. Man bør ikke finne seg i å hate sitt eget liv. Det er bedre å ta risikoer enn å kaste bort livet på noe man misliker sterkt.
Hele greia var langt mer inspirerende enn det jeg klarer å gjengi her, hun er virkelig flink til å formidle. Hun fikk salen til å gapskratte det ene øyeblikket og sitte helt stille det neste. Virkelig ei inspirerende dame som jeg aldri hadde hørt om før NorCon. Jeg har som resultat bestilt et par av bøkene hennes nå i ettertid.
Jon Bing. Foto: Andre Eide, via Wikipedia.
NorCon27s aller siste foredrag var En avskjed med Jon Bing ved Tore Bareksten. De fleste av dere fikk sikkert med dere at Jon Bing døde i januar i år. Det er derfor ikke særlig overraskende at dette var en del av programmet på NorCon27. Han etterlot seg en svært imponerende liste av utgivelser og ting han har oppnådd.
Foredraget ble litt oppramsende. Bareksten hadde et 20 sider langt word-dokument oppe på skjermen istedenfor en powerpoint-presentasjon, og leste egentlig mest det som sto der. Jeg hadde kanskje håpet på litt informasjon som jeg ikke hadde kommet over ved et enkelt google-søk, men det er jo i og for seg spennende, det også. Bing har vært svært viktig både innen jus, informasjonsteknologi og science fiction, ingen tvil om det. Istedenfor å gjengi hva som ble sagt på foredraget, kan jeg egentlig like gjerne henvise til internett, for eksempel Wikipedia. Men jeg fikk høre at Alexandria-bøkene ligger fritt tilgjengelig her!
Dessverre ble det litt kaotisk mot slutten, for saken var den at alle måtte være ute av bygget klokken 18. Foredraget var satt til å vare til 17:50, og siden nesten alle innleggene hele helga hadde gått over tiden, burde det kanskje være forutsett at dette kom til å bli trangt. 17:56 satte han punktum, og publikum måtte skynde seg ut. Men uansett, det var et helt greit punktum på en helg full av moro og faglig påfyll!
