Balderbrå
Balder er lysets gud i norrøn mytologi.
Allis, hovedpersonen i Fugletribunalet sier at Balder «var min første kjærleik, og første kjærleikssorg.» (s. 53). Historien om Balders død er historien om verdens undergang, men også om tilblivelsen av en ny verden.
Jeg har ikke noen universitetsgrad i norrøne myter, men har jobbet mye med materialet i ulike fortellende sammenhenger, og særlig myten om Balder er høyt elsket blant fortellere. Det finnes flere kilder til fortellingen, blant annet Den eldre og Den yngre (Snorres) Edda.
Begge forteller om den vakre Balder, sønnen til Frigg og Odin. Han er lys, Balder. Lys i sinnet, lys i kroppen. Han er mild og veltalende, vakker og fin. I den yngre Edda beskrives han slik: «Han er den beste, og alle lovar han. Han er så fager å sjå på og så bjart at det lyser av han. Ein blom er så kvit at han er samanlikna med augnehåret (brå) til Balder (Balder-brå). Han er kvitast av alle blomar, og av det kan du skjøna kor fager han er både på hår og kropp. Han er den klokaste av æsene, og den som talar venast, og er den mest forliklege.»
Parallellen til Jesus trekkes ofte når det gjelder Balder. Godhetens lys stråler av begge. Jeg blir nysgjerrig på om tidligere muntlige kilder hadde en mer nyansert fremstilling av Balder, og om den skriftlige framstillingen er inspirert av Jesusskikkelsen. Det gjelder for øvrig mye mytologisk materiale – man må av og til skrelle kristendommen av fortellingene for å finne det som opprinnelig var, i den grad man kan snakke om noe som «opprinnelig var» når det gjelder muntlige kilder (f.eks. hulderhalen som detter av huldra når hun gifter seg i kirken). I Fugletribunalet synes jeg det er pussig at Allis tenker på Balder når hun ser Bugge. Han er jo mørk og stur, mens Balder er hans rake motsetning. Dette gjør meg nysgjerrig – hva er parallellen?
Det finnes ulike versjoner av Baldermyten, men slik jeg kjenner den så er fortellingen sentrert rundt noen sentrale hendelser, og du finner alle gjengitt i Fugletribunalet. Det er særlig to scener fra fortellingen som har festet seg hos meg gjennom mitt kjennskap til fortellingen.
Ib Spang Olsen (1953)
Den første er når den blinde Hod skyter sin egen bror Balder:
Alt og alle i verden har sverget på å ikke skade Balder. Med ett unntak. Mistelteinen som Loke får tak i. Og når alle leker på Idavollen, og Balder står i midten og ler – fordi alle våpen faller til bakken foran ham – er det bare Hod som står utenfor leken. Og det er Loke som forteller Hod at også han kan være med å leke. Det er Loke som rettleder Hod i hvordan han skal skyte mistelteinen mot Balder. Jeg ser for meg Loke stående bak Hod – hvordan han hvisker i øret til Hod: «Litt mer til venstre. Litt til høyre. Der ja. Nå kan du slippe». Og så farer pilen rett i hjertet på Balder, broren som Hod setter høyest av alle.
Slik fortelles det i Den yngre Edda:
Loke tok mistelteinen og sleit han opp og gjekk til tings.
Hod stod i utkanten av mannringen, av di han var blind.
Loke spurde han: «Kvifor skyt ikkje du på Balder?»
«Av di eg er blind,» svara han. «Dessutan er eg våpenlaus.»
Då sa Loke: «Du får då gjere som dei hine, og syne Balder ære som dei gjer. Eg skal rettleie deg om kvar han står. Skyt på han med denne kvisten!»
Hod tok mistelteinen og skaut på Balder, så som Loke viste han til. Skotet gjekk gjennom Balder, og han fall daud til jorda. Og det er den største ulukka som har hendt både æser og menneske.
Dette er en så sterk scene, og jeg blir påminnet et annet mytologisk broderdrap, nemlig Kain og Abel.
Den andre scenen som jeg har sterkt levende i meg, er hvor Frigg spør gudene, etter Balders død, om hvem som vil ri Helveg for å finne Balder i dødsriket. Hel eller Helheim er et kaldt og ugjestmildt dødsrike. Veien, Helvegr, går over Gjallarbrua som voktes av Gorm, en diger monsterhund, og inn i jernskogen hvor alle trærne er laget av jern. Man må også passere De Dødes Strand før du kommer fram til der Hel, Dronningen i Dødsriket bor.
Det er altså dit Frigg ønsker at en av gudene skal ri. Og når hun spør blir det stille blant gudene. Jeg ser for meg hvordan de alle ser ned i bakken, tynget av sorgen over Balders død, men likevel ikke villige til å ri dit ingen guder slipper inn. Men så er det lille Hermod, lillebroren til Balder, som tar et skritt fram og melder seg frivillig til å ri. Han vil ri Helveg for din egen bror. Sukk – det er så fint.
Då æsene hadde roa seg noko, tok Frigg til ords og spurde kven av ærsene det var som ville vinne all godhugen og kjærleiken hennar med å ri på Helveg og freiste å finne Blader, og by Hel løusepengar for at ho skulle lata Balder få fara heim att til Åsgård.
Hermod den kvate er han nemnd, han som tok på seg denne ferda.
Det er forresten et motiv til som jeg synes er så vakkert med Balders død. Det er når Frigg får alt og alle til å gråte for Balder. For Hel har sagt at hvis ALT og ALLE gråter for Balder, så skal han få komme tilbake. Og alt og alle gråter for Balder; folk og fe og jord og stein og tre og all malm gråter for Balder. Jeg tror til og med jotnene gråt for Balder. Det er fint.
Men – Balder kommer ikke tilbake fordi Tok, en gammel kjerring (Loke in disguise) nekter å gråte for Balder. «Tørre tårer» er det eneste hun vil felle.
Jeg er spent på å høre om hva Ravatn selv sier om bruken av Balders død som motiv i Fugletribunalet. Om det handler om renselse og gjenoppstandelse. Og hvorfor Allis tenker på Balder når hun ser på mørke og sture Bagge. Jeg håper vi får svar i intervjuet som kommer neste uke.
Til slutt en populærkulturell avsporing. Jeg må få anbefale alle å lese Peter Madsens gjendiktning av de norrøne mytene. Historien om Balder er den siste i serien, og jeg synes å huske at Madsen tar seg mer kunstnerisk frihet her enn han har gjort i tidligere hefter. Blant annet gjør han Hel mye mer menneskelig.
Og helt til slutt. Sitater i dette innlegget hentet fra Snorres Yngre Edda er fra 1968-utgaven fra Det Norske Samlaget.