Lesere av bloggen husker kanskje at en av mine store bokfavoritter i fjor, var debutromanen Skårgangar av Sivert Nesbø. En bok som gjorde stort inntrykk på meg. Da jeg leste at Sivert skulle være gjest på Boktorsdag, arrangert av Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund, måtte jeg ta turen. Og som den gode bloggeren jeg forsøker å være, tok jeg selvsagt notater fra seansen.

Når alle står i en rekke

Sivert N. Nesbø hadde arbeidet med utkastet til det som skulle bli Skårgangar en god stund, da hans datter kom til verden. Det ga en innsikt og et annet perspektiv som skulle endre hele romanen. 

-Jeg opplevde en ganske banal innsikt, nå slutter ikke Nesbø-navnet her, og jeg fikk en følelse med det å stå i en rekke, en tradisjon. Da kom formen på boka av seg selv etter det. Det er en ganske sterk følelse, det å vite at du ikke er alene i verden, fortalte Sivert N. Nesbø.

Skårgangar er en liten roman med sine 110 sider, og kjernekonflikten dreier seg om Johannes som er nødt til å arve en gård han ikke vet om han noensinne vil få gitt videre til en sønn eller en datter. Valgfrihet står i kontrast til plikten og tradisjonen, og det kan synes som om boken står i et tydelig forhold til Tarjei Vesaas og romanen Det store spelet.

-Jeg hadde ikke lest Det store spelet før jeg skrev boken. Jeg blir forøvrig aldri helt klok på Vesaas. Man kan lese og lese, og plutselig kan han komme med en helt vanvittig innsikt, understreket Nesbø, -Og det er tilfeldig at boken ble slik som den ble. I 2009 satt jeg på et kjøkken i Gamlebyen og skrev 20 sider til å begynne med, alle uten tegnsetting. Alt kom i et veldig ras. Så var miljøet etablert, og jeg kunne fortsette. Det var flere mulige utganger på historien, og det er tilfeldig at boken ble slik som den ble. Jeg skrev den ferdig tre, fire ganger, fordi jeg følte at stoffet ikke lå helt riktig, fortalte Nesbø.

Tittelen Skårgangar fant Nesbø i Moby Dick. -Det var inngangen til å prøve å forstå det stoffet som jeg skrev på. Jeg leste om hvaler som beiter på overflaten, og at det likner skårganger.  Da jeg fant tittelen, falt det ganske greit på plass. Alle i sine liv etterlater seg skår som forbinder et startpunkt med et sluttpunkt.

Sivert Nesbø på BokTorsdag. Foto: Bokelskerinnen

Dysterhet og symboler
I romanen ser vi en skildring av en mann som over tid ikke klarer å drive gården sin like godt som før. Likevel fastholder han sin stolthet. Nesbø fikk spørsmål om romanen er depressiv?
-Det finnes et Sognemetallband som heter Windir som har sagt «Dystert er det, og dystert skal det være», repliserte Nesbø. – Jeg liker at folk tolker boka slik som de vil. En anmelder ga boka terningkast fire, og kalte den tung, seig og humørløs, og det var helt riktig, smilte Nesbø.

Flere andre anmeldere har påpekt at det er spor av naturmystikk i romanen, og de har særlig trukket frem et lilla lys som kan ses over en gravhaug. Nesbø er med på at dette kan tolkes som et symbol, men han tenker ikke bevisst på symbolbruk når han skriver. Heller ikke scenen, hvor Johannes tar form av en Jesuslignende figur og bærer en bjelke på skulderen var ment å være et symbol fra starten.

Eg veit ikkje kva han skulle med bjelken, men då vi var ferdige med jobben, la han den på skuldra og bar den heimover. Og då eg spurde om eg skulle hjelpe han, og bere den eit stykke, keik han berre på meg, og sa at eg hadde vel mine eigne saker å bere, og at det antakeleg var tungt nok…

-Jeg hadde ikke tenkt på å skrive frem et tydelig symbol, og jeg tenker ikke symbolsk når jeg skriver. Da ville nok teksten blitt mer eksplisitt. Jeg synes det er greit å forholde seg litt uvitende til egen skriving. Det er noe som heter at teksten er klokere enn forfatteren. I scenen med bjelken så jeg etterpå at symbolet ble fullstendig logisk. Jeg er opptatt av å la skrivingen skje, ikke styre det så mye, forklarte Nesbø.

Natur og kultur
Naturen er en viktig del av Skårgangar, og tematikken natur og kultur ble diskutert mye i løpet av bokbadet. Det ble påpekt at for tiden handler nitti prosent av bøkene som utkommer om folk i byer. Bare noen få handler om den opprinnelige naturen. Nesbø henviste til Thure Erik Lunds Om naturen, hvor Lund har skrevet at vi godt kan prøve å vende blikket mot den klassiske naturen. Hvor begynner og slutter naturen?

-Jeg synes det er interessant mye av det han sier om natur og kultur, og jeg tror han mener det er i språket vi er i stand til å forme den naturen vi ser på som natur. Kanskje er skillet mellom natur og kultur en konstruksjon, men det er en konstruksjon som skaper et skille som er helt nødvendig, forklarte Nesbø, før han fortsatte

-Overalt vil vi finne rester av kultur som er berørt av den opprinnelige naturen. Ruiner som er i ferd med å bli til natur igjen. Det går sent, men det går mot natur igjen, sa Nesbø. Dette er også elementer man kan se i Skårgangar, etter hvert som husene i romanen forfaller og krabbenettet råtner opp. Nesbø er også opptatt av å skildre lyset, og er glad i bildene til Lars Hertervig, som blant annet er blitt kalt «lysets maler». – De bildene er grunnen til at jeg skriver som jeg gjør. Jeg vil beskrive naturen, lyset, skiftningene, sa han.

Skårgangar en en stillferdig roman, men det er mye god dialog i boken. Nesbø er opptatt av å stillisere. -Det finnes ikke noe verre enn å lese naturtro dialog. Man må ta noen valg. Handlingen i boken er avhengig av at det blir kommunisert, men det er kjedelig om det nevnes slik det finner sted i virkeligheten, påpekte han.

Uforpliktede anmeldelse
Anmelder Bernhard Ellefsen i Morgenbladet trakk inn tv- serien Twin Peaks, da han anmeldte Skårgangar i den forannevnte avisen.
-Jeg syntes det var veldig rart, og litt uforpliktende. Ellefsen er veldig dyktig, men jeg oppfattet at han var opptatt av å posisjonere seg i forhold til De usynlige. Det var litt mye av den lesningen inne i anmeldelsen, forklarte Nesbø, og understreket samtidig at han ikke følte at hans bok hadde noe slektskap med De usynlige.

-Jeg begynte å lese den romanen, men jeg syntes den var forferdelig kjedelig. Forfatteren trer blant annet ut og forklarer stoffet. Han stoler ikke på leseren. Et eksempel er linjer som «Disse tingene, som de kalte dem». Jeg er litt opptatt av at man ikke skal gi seg til å forklare leseren så mye, men ha tillit til at folk forstår.

Fosse og Faulkner
Jon Fosse og William Faulkner er to forfattere Nesbø er veldig glad i. -Jeg var fryktelig lei av litteratur, og så leste jeg de første sidene i As I lay Dying, hvor Addie ligger for døden. Min første tanke var » er det lov å skrive sånn? The Sound and the Fury av Faulkner er en av verdens beste bøker, forklarte Nesbø, og la til at han også er veldig glad i Melancholia I & II av Jon Fosse.

-Det er så bra som det blir, og jeg følte stor sorg da jeg hadde lest de bøkene. Jeg leser forøvrig ganske bredt, og tar ikke avstand fra bylitteraturen.
-Kunne Skårgangar har utspilt seg i byen?
-Nei, men tematisk sett ja. Alle har odel på et eller annet uansett. Det er en universiell tematikk, påpekte Nesbø.

Sivert Nesbø er i full gang med å skrive på sin neste roman, som kanskje utkommer i 2015. Han ville ikke si så mye om handlingen i denne på bokbadet, men røpet at et av temaene i den boken er forsoning.

Hvis du vil høre hele bokbadet med Nesbø, finner du en podcast her.