NOMINERT TIL BOKBLOGGERPRISEN 2013
Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2013
Format: Innbundet
Illustrert av: –
Forlag: Samlaget
ISBN: 9788252183238
Sider: 208
Kilde: Kjøpt selv
Les utdrag
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis? I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Fugletribunalet er en av tre norske romaner nominert i Bokbloggerprisen 2013: årets roman. Romanen dirrer av følelser og spenning, leseren holdes fast og er ivrig på å finne ut mer helt til det hele avsluttes i en dramatisk, men svært forutsigbar slutt. Men kunne den egentlig ha endt annerledes?
Allis Hagtorn forlater både ektemannen og jobben når det blir offentlig kjent at hun har vært utro. Hun søker seg til en avsides stilling som hushjelp/gartner hos en mystisk mann i førtiårene, Sigurd Bagge. I begynnelsen gnisser det litt, men Allis blir stadig mer nysgjerrig på ham – trukket mot ham. Hvem er han egentlig? Hvor har kona reist, og når kommer hun tilbake? Hva er det han gjør på det arbeidsrommet hele dagen lang? Hun bærer på skammen og skyldfølelsen over å bare ha reist, men det var det eneste riktige hun kunne gjøre. Hun måtte starte på nytt, langt borte. Men hva er greia med den uforutsigbare Bagge? Spenningen stiger, alkoholen flyter og stadig flere hemmeligheter kommer til overflaten.
Karakterene er svært godt skrevet. Romanen er ikke lenger enn drøye 200 sider, men jeg sitter allikevel igjen med en langt bedre forståelse av denne romanens karakterer enn jeg har gjort i mange andre – inkludert dem som boltrer seg over dobbelt så mange sider. Det er ikke veldig sjelden at jeg får inntrykk av at karakterer bare er kastet inn i situasjonen forfatteren ønsker å fortelle – at forfatteren har tenkt opp en handling og bare mangler noen å skrive om. I Fugletribunalet var det motsatt. Her kjennes det som historien har blitt til rundt karakterene – at karakterene er akkurat der de skal være, og historien er deres historie. Sårt og vakkert.
Samtidig er romanen er full av referanser til norrøn mytologi som glir fullstendig sømløst inn i handlingen. Særlig Voluspå og guden Balders død står i fokus. Sånt liker jeg – Voluspå er et av de fineste verkene norrøn (noen?) mytologi har å by på. Om du ikke har lest det, er det bare å sette i gang. Nå. Historien om Balders død er trist, det er en av de fortellingene som gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg var yngre (dog mest for Hods skyld). Balder beskrives som en mild og god gud – ikke mindre enn lysets gud og sønn av Odin og Frigg. Han var høyt elsket, og derfor var bekymringen stor da Balder begynte å ha mareritt om at noe fælt var knyttet til skjebnen hans. Frigg fikk da alt levende og dødt i verden til å love å ikke skade ham. Eller nesten alt da – Frigg hoppet over en misteltein som var så liten at hun ikke trodde den kunne skade noen. Men Loke vet å bruke dette til sin fordel, og mens alle andre skjøt og kastet ting på Balder fordi han ikke kunne bli skadd, oppsøker Loke Balders bror, Hod. Hod var blind. Loke forteller at han kan hjelpe Hod med å skyte ei pil på Balder – for å hedre ham. I god tro (Balder var jo uskadelig) lar Hod Loke hjelpe ham spenne buen og skyte – og i neste øyeblikk faller Balder død om. Pilen var laget av den lille mistelteinen, og hele situasjonen var blitt til en selvoppfyllende profeti – hadde ikke Balder drømt at noe fælt skulle skje, hadde ikke Hod hatt noen grunn til å skyte på ham.
Balders bror Hermod låner Odins hest Sleipner og rir til Dødsriket for å trygle Hel om å la Balder gå. Hel går med på det – men bare om alle døde og levende ting ville gråte for ham. Igjen er det en eneste ting, eller person denne gangen, som setter en stopper for det: Loke. Han gråter ikke for Balder, dermed vil ikke lysets gud kunne komme tilbake. Og herfra går det bare en vei – mot Ragnarok.
Slutten ble for meg et antiklimaks, i alle fall før jeg tenkte meg litt mer om. Da jeg lukket boka, tenkte jeg noe sånt som «jammen, dette visste jeg jo at kom til å skje…» Jeg er en anelse skuffet over forutsigbarheten, men så tenker jeg samtidig at romanen neppe kunne endt på noen annen måte. Romanen er så velkomponert og full av nerve at forutsigbarheten blir mindre viktig. Dynamikken mellom karakterene funker, men bare fordi karakterene er akkurat dem de er. Det meste føles så riktig i måten Ravatn forteller denne historien. Helt ned til bokas siste setning og referanse til Nidhogg. Det er derfor svært vanskelig å kritisere romanen for å være forutsigbar, særlig om man er litt kjent med Voluspå. Slutten ville plaget meg mer om jeg ikke var kjent med referansene.
Fugletribunalet har vunnet både P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris. Det overrasker heller ikke meg at den er nominert til Bokbloggerprisen. Anbefales videre.
Andre bloggere om boka:
Pias kulturkrok
Reading Randi
Beathes bokhylle
TV-slavens treningsblogg
Tones bokmerke
Artemisias verden
Bøker & bokhyller
Mettemor møter massene
Once Upon A Time
Så rart
Av en annen verden
Lesehesten
Tulleruska’s World
Groskro’s verden
Siljes skriblerier
Kasiopeiias bøker
Knirk
Om forfatteren:
Wikipedia | forlaget | intervju | goodreads
