Undertittel: Den norske stats mørke sider 1814-2014
Sjanger: Sakprosa/historie/dokumentar
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Illustrert av: –
Oversatt av: –
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202388393
Sider: 319
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Intet sted i verden i dag er tilliten til myndighetene større enn i de skandinaviske landene, og dette gjenspeiler seg også i hvordan vi skriver, opplever og ikke minst feirer vår egen nære fortid. Mens vi feirer 200-årsjubileum for grunnloven retter derfor denne boken et kritisk søkelys mot vår egen stat.
Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke. Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
«Det er typisk norsk å være god,» klarte Gro Harlem Brundtland å lire av seg i 1992. Rimelig kleint spør du meg, men det er nok en del nordmenn som går rundt å tenker at sånn er det. Sannheten er vel snarere at det er typisk norsk å ha det godt, slik det står på vaskeseddelen. Denne boka tar på seg jobben å være stemmen til de svake – og det midt i jubelåret 2014, feiringen av grunnloven 200-årsdag. «Fint!» tenkte jeg da jeg ble spurt om jeg ville lese den, og nå som jeg har lest den har jeg ingen kvaler med å anbefale den videre.
I boka er skamplettene delt inn i tre deler: aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd, unnlatelsessynder og interessebaserte overgrep og menneskerettighetsbrudd. De aktive overgrepene er de tilfellene når staten med viten og vilje har gått inn og krenket rettighetene til enkeltpersoner. Unnlatelsesyndene er de tilfellene der staten enten visste om overgrep og lot være å gjøre noe med det, eller ikke visste det men burde ha undersøkt nærmere. De interessebaserte overgrepene dreier seg om tilfeller der staten for eksempel eksporterer våpen til tvilsomme regimer eller gjør suspekte investeringer gjennom oljefondet.
Boka innledes, ikke overraskende, med grunnlovens paragraf 2, bedre kjent som jødeparagrafen:
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles utelukkede fra Adgang til Riget.
Vi snakker gjerne om at grunnloven var så progressiv og fremadrettet, men når det gjaldt religion gikk Eidsvollmennene inn for religiøs ensretting, der landets innbyggere er forpliktet til å oppdra sine barn i statsreligionen, og var dermed en god del mindre liberale enn den franske og amerikanske ekvivalenten der det ble tilrettelagt for religiøs likestilling og frihet. Derfra tar forfatterne oss med på en aldri så liten reise gjennom noen ganske utrivelige overtramp som har blitt begått med vilje og viten i statens navn. FN definerer folkemord som å:
a) Drepe medlemmer av en bestemt etnisk, religiøs eller kulturell gruppe.
b) Forårsake alvorlig fysisk eller mental skade på medlemmer av en etnisk gruppe.
c) Påføre dårlige levekår med vilje, for å fremskynde fysisk ødeleggelse av en gruppe, delvis eller totalt.
d) Iverksette tiltak for å forhindre nye fødsler innenfor en gruppe.
e) Fjerne barn med makt fra en gruppe til en annen.
Norges behandling av romanifolket faller glatt innenfor flere av disse punktene. Her i Norge har vi gjennomført tvangssteriliseringer, vi har flyttet romanifamilier til arbeidskolonier og vi har brukt tvang og fjernet romanibarn fra deres familier og plassert dem på barnehjem. Både samer og kvener har blitt rammet hardt av tanken om at etnisk norske og norsk kultur er høyere på rangstigen.
Det finnes nok av eksempler på overgrep begått innen kriminalomsorgen – alt fra tortur til offentlig udmykelse og total isolasjon 23 timer om dagen. Overgrepene innen helsevesenet er også omfattende, der «gale» (en veldig relativ betegnelse) gjennomgikk forferdelige ting. Lobotomi er kanskje det som troner øverst på denne lista, men også her finnes eksempler av elektrosjokkbehandling og kastrering av homofile, seksuelle overgrep som del av behandlingen (lesbiske kunne kanskje kureres om de fikk en omgang av et realt mannfolk – altså legen?) og ellers umenneskelige forhold og totalt frafall av menneskerettigheter. Barnemishandling har blitt dokumentert i flere statlige hjem og skoler.
Også er det de statlige inngripelsene for å stoppe forbudte skriverier – til tross for at grunnlovens paragraf 100 slår fast at «trykkefrihet skal finne sted». Staten har innbitt forsøkt å kneble flere norske forfattere, og på 1800-tallet ble både journalister og redaktører fengslet for å kritisere staten på en eller annen måte. Dette kunne de selvsagt gjøre fordi grunnloven også legger ved noen unntak: «Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter.» (Det er verdt å nevne at dette forbeholdet ikke ble fjernet før for 10 år siden). Mange av leserne mine er noen skikkelig lesehester, og kjenner helt sikkert til mye av dette fra før. Her kan du se et klipp om Mykle-saken, og her er et om Bjørneboe-saken. I korte trekk har staten ved flere tilfeller gjort en iherdig innsats for å kneble forfattere og skribenter.
Boka tar også for seg norske overgrep i skyggen av nazismen – deriblant at russiske soldater ble gravd opp fra graver, sykepleiere ble hardt straffet for å ha behandlet «fienden», og krigsseilere som ikke fikk betalt. I etterkrigstiden begynte dessuten en omfattende overvåkning og politisk forfølgelse – da spesielt av folk som kunne tenkes å være kommunister. Justismord har vi også på samvittigheten, og da er kanskje Fritz Moen det mest kjente eksemplet? Alvorlig politivold har også funnet sted (sånn mens vi er inne på saken leste jeg dette i februar).
Norge har et utpreget rykte for å være en fredsnasjon, men vi har våre svin på skogen her også. Norsk tungtvann ble brukt til produksjon av atomvåpen i Israel. Norge bidro med å produsere napalm som ble brukt under Korea- og Vietnamkrigen. Også er det jo det faktum at norske sjøfolk deltok i Vietnamkrigen. Gjennom oljefondet har vi blant annet investert en fabrikk i Singapore som produserer landminer og våpenprodusenten General Dynamics. Oljefondpenger har også blitt investert i selskaper som benytter seg av tvangsarbeid og slaveri. Norsk bistand har støttet arbeid i India for å sterilisere deler av befolkningen.
Også er det jo ingen hemmelighet at det var mye som burde ha vært gjort annerledes i forbindelse med terrorangrepet 22. juli 2011. Stengingen av Grubbegata som forsvant i byråkratiet. Etater som ikke snakker med hverandre. Nedprioritering av politihelikopter. Nedleggelse av antiterrorstyrken. Mangel på øvelser, underraportering, dårlig teknisk beredskap, en generell mangel på gjennomføringsevne…
Norge gjør mye bra. Det er mye bra med Norge og nordmenn. Forfatterne av denne boka er ikke ute etter å «ødelegge» Norge. De er ute etter å gi stemme til alle de som har opplevd overgrep – å nyansere bildet litt. Det synes jeg de får til veldig bra. Jeg fikk litt inntrykk av at Dagbladet-anmelderen gikk glipp av hensikten med boka, der han stiller spørsmål om dette er «typisk norsk». Det er vel ikke det forfatterne påstår. De forteller simpelthen at også norsk historie, til tross for vårt gode rykte, inneholder mørke skampletter. Jeg tror vel ikke at boka kommer med noe helt ny informasjon, men jeg har ikke tidligere sett det samlet på et sted på denne måten. Dette er en lettlest bok om et tungt og vanskelig tema. En fyldig litteraturliste gir leserne mulighet til å lese videre på egen hånd. Anbefales.
Andre bloggere om boka:
Ellikkens bokhylle
Bok-Karete
Tine sin blogg
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Siljes skriblerier
Om forfatterne:
Sigmund Aas (f. 1983) har mastergrad i menneskerettigheter (UiO). Han har vært styreleder i Amnesty International Juridisk Studentnettverk, og jobbet for FNs høykomminssær for flykninger. Thomas Vestgården (f. 1985) har en master i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han var leder for studentorganisasjonen Amnesty Blindern fra 2010 til 2012, og jobber til daglig for Norges Geoteknisk Institutt.
Forlaget | Wikipedia | Wikipedia
