Sjanger: Spenning/thriller
Utgitt: 2014 (første gang i 1997)
Format: Innbundet
Oversatt av: Yngve Johan Larsen
Forlag: Pax
ISBN: 9788253036755
Sider: 218
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Tjue år gamle Kenji har spesialisert seg på å guide utlendinger rundt i Tokyos sexdistrikter. En dag får han den overvektige og tilsynelatende joviale amerikaneren Frank som kunde, men merker raskt at det er noe som skurrer. Uten å kunne sette fingeren på hvorfor, får Kenji en ubehagelig følelse av at Frank kan ha noe med drapet på en ung jente i strøket å gjøre. Men han er fanget i garnet, og finner ingen måte å trekke seg fra jobben på uten å sette både seg selv og kjæresten i fare.I misosuppen er et intenst, rått medrivende og mørkt humoristisk dypdykk i en side ved det moderne japanske samfunnet og den menneskelige psyken vi sjelden har sett maken til. Vi følger med Kenji på et berg-og-dalbaneritt gjennom Tokyos neonopplyste bakgater, i selskap med den isnende uforglemmelige Frank, der volden stadig lurer rundt hjørnene, men utfallet aldri er gitt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette var litt av en leseopplevelse – en kritikk av samfunnet blant annet pakket inn i den mest spektakulære voldsscenen jeg har lest på lenge.

Kenji er altså 20 år gammel og livnærer seg ved å guide turister gjennom sexdistriktene i Tokyo. Det er ikke akkurat drømmejobben, men så skulle den heller ikke bli permanent – bare så han fikk spart nok penger til å reise. Det har allikevel vist seg å ta lang tid å spare penger, så han har holdt på en stund nå. Det er mye av det samme om og om igjen, men en dag blir amerikaneren Frank kunden hans.

Kenji får raskt en følelse av at Frank ikke er så hyggelig og jovial som han ved første øyekast kan virke. Av en eller annen grunn har han følelsen av at Frank kan ha et eller annet med et svært brutalt mord på ei ung jente. Det er et eller annet med måten han reagerer på i situasjoner – som om blikket hans blir dødt.

Men man kan jo ikke komme med sånne anklager basert på en følelse, det går ikke. Allikevel begynner Kenji å føle at Frank kommer til å skade ham og kjæresten Jun, og han vet ikke hva han skal gjøre. Touren gjennom sexstrøkene i Tokyo blir en psykologisk drakamp der vi ikke kan vite hva som venter seg på neste side.

«American Psycho i Tokyo» står det på omslaget. Jeg har riktignok ikke lest boka, men jeg har sett filmen, og det er vel ikke en helt malplassert sammenligning. Det er noe med kontrasten mellom det stille ytre og det voldsomme indre – den uforutsigbarheten som hele tiden preger denne romanen. Er Frank en morder? Er Kenji i fare? Eller er han bare paranoid – er Frank bare litt ubehagelig? Hvorfor har han dette enorme behovet for å lyve om de minste ting?

Det jeg likte aller best ved boka var hvordan Kenji stadig ble satt i en posisjon der han måtte tenke over sitt eget samfunn; gjerne alt det som ikke funker. Det er i møtet med de utenlandske turistene og spørsmålene deres at han tvinges til å måtte tenke over hvordan samfunnet han tar for gitt er.

Men for en utlending er det mye som framstår som merkelig i Japan, og jeg kan nesten ikke forklare noe av det. Hvis Japan er en av verdens rikeste nasjoner, hvorfor har du da et eget ord for å dø av overarbeid, karōshi? Hvorfor driver japanske skolejenter, som i motsetning til unge jenter fra fattigere asiatiske land lever i et overflodssamfunn, med prostitusjon? Hvorfor er det ingen som klager på at firmaer sender forretningsmenn langt vekk fra familien for å jobbe i andre byer og land, når folk i resten av verden går på jobb for å gjøre familien sin lykkelig? Er jeg dum som ikke kan svare på disse spørsmålene? Nei. For ingen aviser eller blader skriver om dette, ingen snakker om det på tv. Ingen forklarer hvorfor folk dør av overarbeid i Japan, eller at det for resten av verden framstår som sykt at folk sendes bort fra familien for å jobbe. Ingen.

Det er i møte med andre kulturer at likheter og forskjeller dukker opp:

Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket «akseptere». De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født japaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet.

Kenji ser denne ensomheten hos Frank:

Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst.

Murakami tar riktignok i bruk en ganske brutal teknikk for å fortelle denne historien. Noen vil nok synes at særlig den ene voldsscenen er i overkant – den er både svært grafisk og svært… kreativ. Men det er kanskje nettopp denne grelle kontrasten mellom legitim samfunnskritikk og meningsløs vold som gjør romanen så minneverdig…?

Som leser må jeg si at jeg stiller meg litt skeptisk til hvordan Kenji forholder seg til situasjonen han er i, men jeg skal la være å gå inn på dette av hensyn til dere som ikke har lest den. La meg bare si at det er litt vanskelig å forstå valgene han tar – og måten han opplever situasjonen.

Man må tåle en trøkk for å lese denne boka, men gjør du det, vil du nok finne samfunnskommentaren interessant. Det gjorde jeg. Japan interesserer meg generelt, og jeg synes at Murakami får frem både forskjeller og likheter mellom vesten og Japan. For ikke å snakke om generasjonsgapet Japan opplevde (og fortsatt opplever). Anbefales videre – til de rette leserne. Denne vil ikke passe for alle.

kortsagt-misosuppen

Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Den har jeg lest

Om forfatteren:
Ryū Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter oppvokst i Nagasaki. Han har utdannelse fra Musashino kunstakademi, og ble litt av en sensasjon da han vant Akutagawa-prisen for debuten Almost Transparent Blue. Han har skrevet over 20 bøker, og flere av disse har blitt filmatisert. I tillegg til å være en engasjert samfunnsdebatant, har han hatt sitt eget TV-show, jobbet med film og som rockemusiker.
Wikipedia | forlaget | goodreads