Sjanger: Roman/humor
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Lest av: Trond Brænne, Kim Haugen
Oversatt av: Nina M. Due
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202409951
Spilletid: 10 timer, 29 minutter
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene. Men når det nyinnflyttede paret i nabohuset er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg ser stadig at denne romanen sammenlignes med en annen svensk roman om en annerledes gammel gubbe, nemlig Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson. Men jeg synes ærlig talt ikke de er spesielt like utover det helt ytre motivet – og jeg likte denne bedre enn Hundreåringen.

Ove ble oppfordret til å forlate jobben sin, for å gjøre plass til den yngre garde. Han trengs ikke lenger. Ikke er han leder i borettslaget lenger heller; «statskuppet» skjedde for noen år siden. Ikke at det stopper ham i å egenhendig sjekke at alt blir gjort ordentlig – hver morgen tar han sin daglige inspeksjonsrunde i området, og står det en sykkel utenfor sykkelskuret, eller har noen kjørt bil inne på området, så blir det bråk. Det må da være mulig å følge regler. Ove er i det hele tatt omgitt av idioter.

Men så begynner det å gå litt i stå. Ove har bestemt seg for å gjøre noe ganske drastisk, men noe kommer hele tiden i veien. Først kommer det et kjøtthue av en nyinnflyttet nabo med en høygravid innvandrerkone og rygger både over blomsterbedet og postkassa til Ove. Så er det dette blonde meheet med den lille drittbikkja som har en høne å plukke med den rufsete, lille katta som har lagt sin elsk, om det kan kalles det, på Ove. Ove liker ikke katter, men kona hans hadde blitt sur om han ikke hadde hjulpet den. Også er det noe som foregår med Oves gamle venn (nå nemesis) der borte i nabohuset. Og denne høygravide dama lar ham pokker ikke være i fred – verre blir det når den rampen av en tenåring trenger hjelp.

Den største forskjellen mellom Ove og Hundreåringen må vel være at Oves fortelling egentlig er en ganske alvorlig en – Backman bruker humor som virkemiddel for å ta for seg en rekke alvorlige temaer. Hundreåringen er derimot ikke så alvorlig i det hele tatt – det er mer en vimsete fortelling litt a la Forrest Gump der hovedpersonen tilfeldigvis påvirker historiens løp i ganske stor grad. Så jeg må si at denne sammenligningen er litt malplassert i mitt hode – det skal mer til enn at det er en spesiell, eldre kar som har hovedrollen til at de skal kunne plasseres i samme boks, spør du meg.

Og når det er sagt, så synes jeg historien om Ove var en god del bedre. Det skjer egentlig ikke så ofte – og jeg ble litt tatt på senga med denne romanen – men her lo jeg høyt i det ene øyeblikket og snufset ned i lommetørklet i det neste. Jeg forventet ikke det helt store av denne, men der tok jeg faktisk feil. Jeg sitter stadig og tenker på Ove. For en utrolig hjertevarm historie dette egentlig var. Jeg lånte den umiddelbart bort til mamma, og var overbevist om at hun kom til å like den like godt. Det gjorde hun – vi satt på telefonen og lo og sukket over de mange minneverdige scenene etter at hun var ferdig. Og det skal sies at det er ikke så ofte lesingen min står i tråd med bestselgerlista. Men her gjør den virkelig det.

Måten livet til Ove blir klart på – gjennom tilbakeblikk innimellom hendelsene som preger nåtiden – funker godt. Han starter som en sur, vanskelig, gretten gammel fossil av en gubbe som bare er vanskelig på pur faenskap, men da boka var ferdig hørt, var inntrykket noe ganske annet. Jeg hadde vært glad om Ove var i min egen omgangskrets, hvor vanskelig han nå en gang måtte fremstå. Jeg må si at forfatteren gjør alt riktig her – han gjør et alvorlig tema lett tilgjengelig. Han klarer den vanskelige balansegangen mellom humor og alvor bra.

Dette var det siste lydbokprosjektet Trond Brænne jobbet med før han døde. De rakk ikke å fullføre den, men valgte å beholde arbeidet han allerede hadde gjort. Kim Haugen leser resten. Begge leser (som vanlig) veldig bra, ingen ting å si på dem.

Likte jeg romanen så godt fordi jeg hadde lave forventninger basert på hva jeg synes om Hundreåringen? Kanskje… Og er det stor, viktig litteratur? Njaei. Det er det vel ikke. Men det er en særdeles fin leseopplevelse, og jeg nøler ikke et sekund med å anbefale den videre.

kortsagt-ove

Andre bloggere om boka:
Reading Randi
Berit sin bokblogg
ebokhylla mi
Karis bokprat
Bøker & Bokhyller
Dykslektrikeren
Bentebing’s Weblog
Bok-Karete
Den har jeg lest
Beathes bokhylle
Tine sin blogg
Artemisias verden
Betraktninger
Tones bokmerke
Pervoluto

Om forfatteren:
Fredrik Backman (f. 1981) er en svensk skribent, blogger og forfatter. Han vokste opp i Helsingborg, og begynte å studere religionsvitenskap før han hoppet av og ble truckfører isteden. Så begynte han som skribent i gratisavisen Xtra Helsingborg, deretter Moore Magazine. Han begynte å blogge i forbindelse med eget bryllup og det å bli far, før han ble fast blogger på Cafe.se. Han debuterte som forfatter i 2012 med En man som heter Ove og Saker min son behöver veta om världen, begge sluppet på samme dag. I 2013 kom romanen Min mormor hälsar och säger förlåt.
Wikipedia | blogg | goodreads