– Jeg sier sjelden, om noen gang, at jeg er forfatter, jeg sier stort sett alltid illustratør. Det svarar NBU-medlem nummer 300, Jill Moursund, på spørsmålet om kvifor ho ville bli forfattar. Men ho legg til:
– Når det er sagt, er jeg, og har alltid vært, mer interessert i og fascinert av ord og tekst, enn av bilder. Mens jeg gikk på videregående, var jeg ganske bestemt på å jobbe med noe mer teoretisk, kanskje med tekst i en eller annen form, og i alle fall ikke bilder. Siden har det blitt mye av kombinasjonen ord og bilder, og det passer meg i grunnen fint.
Jill Moursund har gjeve ut fleire bildebøker som ho har illustrert sjølv. Ho har også illustrert andre sine bøker.
– Kvifor valde du å skrive for barn og ungdom?
– Bildebokformatet har vært en sterkt medvirkende faktor. Jeg er utdannet illustratør og grafisk designer, og illustrerte til å begynne med mest for ungdom. Mine egne bøker har vært rettet mot barn, men som illustratør jobber jeg mest mot voksne. Jeg opplever ikke at det er så stor forskjell på å jobbe med barn eller voksne som målgruppe, referansene er ulike, målgruppetenkningen blir nødvendigvis en annen, men for det meste handler det like fullt om mennesker, noen store, noen små.
– Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
– Om spørsmålet skal forstås personlig, om jeg skal se på det jeg så langt har utgitt, må jeg si fantasi. Det har vært mye fabulering og mange fantasiutflukter, fantasien opptrer ofte som en hjelpende faktor i vanskelige situasjoner. Bak leken er jeg opptatt av menneskene, hverdagslige situasjoner som kanskje kan virke uoverkommelige, forståelse eller mangel på sådan for andres situasjon, empati generelt. Barns perspektiv har også vært viktig. Det finnes barnelitteratur for voksne og det finnes barnelitteratur for barn, jeg har foreløpig vært mest interessert i barna, selv om jeg håper voksne også kan få med seg noe.
– Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
– Da liker jeg å gå på oppdagelsesferd ett eller annet sted – i en ny by, byen jeg bor i, i bokhandelen, bruktbutikken, finne sånt jeg ikke visste jeg var interessert i. Se et nytt sted gjennom et kamera, finne museer og annet jeg kanskje trodde skulle være dørgende kjedelig, men så viser det seg å være den skatten. Og akkurat det, å finne, høre eller se sånt jeg ikke ante skulle være verken spennende eller interessant, det er nok det jeg liker best av alt. Sånt som overrasker er fint.
– Kva forventningar har du til NBU?
– Jeg har medlemskap i endel andre kunstnerorgansisasjoner og min erfaring er vel at ev. utbytte henger sammen med egen investering. Jeg har ikke søkt om medlemskap i NBU før, kanskje fordi jeg ikke vet hva jeg skal forvente, og hva skal man egentlig med medlemskap i alle disse organisasjonene? Jeg er sannelig ikke sikker. Nettopp at jeg ikke vet hva jeg skal forvente, gjør meg forsåvidt ganske forventningsfull, så enn så lenge venter jeg og ser, og håper på noe fint.