Bok 1 i Snøhvit-trilogien
Sjanger: YA/ungdom/thriller
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: Merethe Eidstø Kristiansen
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458611
Sider: 247
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
17 år gamle Lumikki Andersson går på videregående. Kunstfaglig linje. Hun holder på med sitt, og ligger unna det som ikke har med henne å gjøre. Men denne holdningen til livet blir satt på prøve den dagen hun finner fem vaskede hundre-euro-sedler hengende til tørk på skolens mørkerom. Det viser seg at tre medelever har fått tak i plastposer som inneholder blodstenkte pengesedler, og det tar ikke lang tid før Lumikki selv er involvert i en skikkelig floke av internasjonal narkotikahandel. Og som ikke det var nok: Elisa — en av de tre klassekameratene; fra en priviligert og velstående familie — begynner å mistenke politiinspektør-faren for å være innblandet i det hele.
Det tar ikke lang tid før Lumikki befinner seg midt i begivenhetens sentrum — av det dårlige slaget –truet på livet, og forfulgt av russiske og estiske kriminelle. Da hun så etter fire dager befinner seg i et gigantisk herskapshus der den legendariske Isbjørnen avholder en hemmelig fest, opplever hun at hemmeligheter blir avslørt. Det er den kaldeste vinteren på evigheter. Gatene i Tammerfors er hvite av frost. Og ingenting er så rødt som blod mot snø …
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Rød som blod er den første boka i Snøhvit-trilogien, også kjent som Lumikki Andersson-trilogien, og den har blitt beskrevet som intet mindre enn en sensasjon. Det er kanskje ikke så rart, siden rettighetene har blitt solgt til omkring 40 land så langt. Spørsmålet da blir om den faktisk tåler vekten av sin egen suksess og hypen som følger med.
Lumikki er oppkalt etter Snøhvit, men hun synes ikke selv at de er særlig like (håret hennes er brunt, ikke svart. Leppene er rosa, ikke røde. Huden er lys, ikke hvit. Sminke ville ha gjort mye, men det gidder hun ikke). Hun klarer den vanskelige balansegangen det er å ikke høre til noe sted, men å passe inn overalt på skolen. Dette er med vilje og viten – hun gjør et poeng av å ikke kunne bli plassert i noen boks, og å gli rett inn. Være usynlig, men ikke sær. Kunne henge med alle, uten at det virker påtatt. Kunne spise alene uten at det virker påtatt. Hun har grunner for å kjøre en sånn linje, som blir tydeligere utover i boka.
Planen om å være usynlig går til helvete når hun tilfeldigvis går inn på mørkerommet på skolen og ser penger som henger til tørk. Hun dras inn i noe stort og farlig, helt uten å ville det selv, gjennom blant annet den pene, privilegerte jenta Elisa, som også er datteren til en sentral politiinspektør. Plutselig er vgs-elevene involvert i internasjonal kriminalitet – narkotikahandel, drap, korrupsjon og hvitvasking av penger. Veien ut blir kanskje bare å bevege seg rett inn i hjertet av saken, hvor farlig det nå enn blir.
Lumikki er en protagonist av det gode slaget. Hun er tøff, smart og sterk, og hun klarer å være disse tingene uten å være bitchy mot andre jenter eller gjøre seg dummere enn hun er rundt gutter (som ser ut til å være linjen mange andre YA-heltinner legger seg på). En viss kynisisme tillater hun seg dog – med rette – men hun er forsiktig med å dytte folk inn i bokser med merkelapper. Også er jeg svært fornøyd med det faktum at hun ikke preges av det syndromet mange andre YA-jenter preges av, nemlig at gutter som stalker eller er slemme belønnes («det er egentlig ikke stalking eller mobbing om de er kjekke»). Hun tar igjen.
– Vet du hva? Egentlig kunne du sett ganske bra ut hvis du byttet ut den forferdelige frisyren og hårfargen og disse miljøaktivistklærne og lærte å sminke deg, sa han med den ene munnviken hevet.
Lumikki smilte.
– Og vet du hva? svarte hun. – Egentlig kunne du vært ganske smart og hyggelig hvis du byttet ut den forferdelige personligheten din helt og holdent.
Hun er likandes. Romanen når allikevel ikke helt opp, delvis på grunn av troverdigheten, eller en viss mangel på det. Det nytter ikke å gå nærmere inn på de spesifikke detaljene i handlingen uten å spoile, men jeg skal si såpass at jeg synes at valgene ungdommene ser som helt nødvendige, kanskje ikke er så himla nødvendige som de fremstilles. De hadde flere valg enn det fremgår i handlingen. De kunne ha opptrådt annerledes. Mangelen på valgmuligheter er svært beleilig i historien, men det føltes litt påtvunget til tider. Samtidig opplevde jeg plottet som ganske så forutsigbart.
Jeg er dog i bunn og grunn ganske enig i hypen rundt denne serien. Dette lover svært godt. Jeg liker Lumikki, og boka er spennende, til tross for at jeg opplever at troverdigheten halter litt her og der. Den ytre, thrillerpregede handlingen ble for meg nemlig sekundær. Den primære handlingen går mer på hva det er som driver folk til å gjøre det de gjør – og hvorfor folk blir dem de blir. Jeg blir gjerne med henne videre, og jeg lærer gjerne mer om henne. Kommer definitivt til å lese neste bok, som får tittelen Hvit som snø.
Om forfatteren:
Salla Simukka (f. 1981) er en finsk forfatter av flere bøker for ungdom, oversetter av både skuespill og skjønnlitteratur for ungdom og voksne, kritiker, og redaktør for et litteraturtidsskrift. I 2013 mottok hun den prestisjetunge Topeliusprisen. Hun har studert nordisk filologi, finsk språk, allmenn litteraturvitenskap, kreativ skriving og kvinnestudier ved universitetet i Turku.
Forlaget | goodreads
