Bok 1 i Ikoner-trilogien
Sjanger: YA/Unge voksne/science fiction/dystopi
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: Katrine Ørnehaug Dale
Forlag: Juritzen jr.
ISBN: 9788293304128
Sider: 361
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:

Jorden er tatt over av «ikoner» som styrer menneskenes liv. Vi følger fire syttenåringer som er immune mot ikonenes dødelige kraft. Jordens fremtid ligger i deres hender, bare de kan redde oss fra undergang. Dette er en science-fiction-historie med høyt tempo, kjærlighet, spenning og et flott persongalleri. Det handler om å bekjempe urettferdighet og slåss for sin egen slekt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Milde makter. Her var det mye som gikk galt. Det tok bare et par titalls sider før jeg kjente at tålmodigheten min ble satt på prøve, og helt frem til jeg var ferdig var jeg nær ved å bare avbryte hele greia. Allikevel er jeg ikke i tvil om at denne boka vil finne mange lesere. Dette blir nok en ganske lang anmeldelse. Lesere må være forberedt på at det kan dukke opp SPOILERE i mitt forsøk på å forklare hvorfor den ikke funker!

Vi kom skjevt ut helt fra begynnelsen, Ikoner og jeg. Faste lesere vet at jeg er fan av dystopier, og jeg blir litt ekstra glad hver gang noe blir oversatt til et norsk publikum (hurra for det!) Men jeg krever at forfatteren, i dette tilfellet en av forfatterne bak bestselgerserien Beautiful Creatures, bygger en troverdig verden og gir meg karakterer jeg gidder å engasjere meg i. Stohl sliter med begge deler, og det ble klart fra begynnelsen av. La oss først se på selve grunnmuren for historien her: Ikonene. Vi får høre noe vagt om at Overherrene (altså de som invaderer fra verdensrommet) slapp 13 ikoner på «de største byene i verden», og at disse ikonene tok knekken på all elektrisitet. Vi får et og annet hint om at det kan dreie seg om en elektromagnetisk puls, og at disse ikonene også har mulighet til å ta livet av mennesker (hjertestopp, sannsynligvis) på grunn av denne evnen til å manipulere/stoppe elektrisitet.

La meg illustrere hvordan hjernen min begynte å styre: når forfatteren skriver «de 13 største byene i verden», hva mener hun egentlig da? Og hvilke kriterier har hun i bakhodet? Dette er noen år inn i fremtiden, og det ymtes frempå om at store klimaendringer har ført til at folk har måttet flytte til stadig større byer. Vi kan dermed antageligvis anta at hun bruker befolkningstall når hun definerer de største byene…? Her er de 13 største byene per dags dato, basert på antall innbyggere: Tokyo (Japan), Guangzhou (Kina), Shanghai (Kina), Jakarta (Indonesia), Seoul (Sør-Korea), Dehli (India), Karachi (Pakistan), Mumbai (India), Manila (Fillippinene), Mexico City (Mexico), New York (USA), Sao Paulo (Brasil) og Beijing (Kina). Skal vi kanskje se på en rangering basert på befolkningstetthet i steden, som jo også kan være et kriterium? Mumbai (India), Kolkata (India), Karachi (Pakistan), Lagos (Nigeria), Shenzhen (Kina), Seoul (Sør-Korea), Taipei (Taiwan), Chennai (India), Bogota (Colombia), Shanghai (Kina), Lima (Peru), Beijing (Kina) og Dehli (India).

Handlingen her foregår i det som var Los Angeles, som riktignok ligger på 14. plass basert på antall innbyggere, men som må nøye seg med en 90. plass på befolkningstetthet. Greit, det har gått noen år siden nå, og denne oversikten kan ha blitt omrokkert noe, men neppe i så stor grad at ikke flesteparten av disse ikonene må befinne seg i Asia. Og da kommer neste problem.. Hvorfor slipper Overherrene ikoner på grunnlag av hvilke byer som er størst? Ærlig talt, hvis du skal ta knekken på elektrisitet for flest mulig, så må du vel tenke areal. Du må tenke hvor lang rekkevidde hvert ikon har, og du slipper dem selvsagt slik at de dekker hele planeten (ja, jeg slo opp jordas areal og regnet litt for meg selv). Altså: for å gjøre mest mulig skade på evnen til å produsere elektrisitet, baserer du det ikke på hvor flest folk bor, du baserer det på hvordan flest skal bli rammet. Med et utgangspunkt i hvilke byer som er størst, vil du med stor sannsynlighet slippe et par-tre ikoner i Kina alene, og muligens ett på det nord-amerikanske kontinentet. Dersom ikonene har enorm rekkevidde, ville det vel neppe vært behov for 13 stykker. Eller flere på samme kontinent.

Dette må jo vitterlig bety at Norge, Norden og store deler av Europa forblir uberørt..? Er dette virkelig et verdensherredømme? Og hvorfor er ikke handlingen satt til Asia, som må være hardest rammet? Den eneste logiske slutningen jeg klarer å komme frem til basert på dette, er at overherrene ikke vil ramme hele planeten. Men det er jo ikke logisk. Hvorfor skulle de åpne for at alle som befinner seg litt utenfor de største byene vil kunne organisere seg? Hva slags strategi er det?!

Når dette er sagt (for å illustrere skepsisen jeg opplevde gjennom hele romanen), dukker det i løpet av boka opp 13 navn på byer (de sju siste helt til sist i boka): Goldengate (er det en referanse til San Francisco? Eller er det snakk om Sør Afrika? Eller noe annet?), Sao Paulo, Köln-Bonn, Beijing, Kairo, Mumbai,  Los Angeles, «Nordøst» (USA vil jeg tro), London, Paris, Moskva, Shanghai og Tokyo. Boktraileren under støtter oppunder dette. Jeg stiller meg tvilende til at Paris og London har blitt så store (også er de strengt tatt bare en togtur fra hverandre – mer naturlig ville det kanskje vært om menneskene i London og Paris samlet seg i en av byene – eller lenger inn på det europeiske fastlandet..?). Men hun redegjør altså til slutt for alle byene det gjelder, og svarer dermed på ett av spørsmålene mine. Uten at jeg er helt tilfredstilt.

Det skal også sies at disse ikonene tydeligvis dreper alle som beveger seg innenfor en viss radius. Men denne radiusen er rimelig liten, og byen den faller over lever fint videre utenfor gjerdet. Man må anta at pulsen som tar livet av strømmen strekker seg lengre enn den som tar livet av mennesker. Akkurat hvordan denne teknologien fungerer er vanskelig å begripe, men forfatteren ser ut til å legge seg på den linja at det er utenomjordisk, så det trenger ikke forklares nærmere. Hvorfor flytter for eksempel ikke menneskene som bor i byene..? De har da ingen grunn til å bli…

Så er det karakterene. La meg redegjøre for konseptet her. Det finnes en gruppe mennesker, Ikonbarna, som av spesielle grunner kan bekjempe overherrene. De berøres ikke av ikonene på samme måte som andre. Jorden har endt opp med å bestå av de som velger å føye seg og ikke protestere mot overherrene, og de som velger å leve på utsiden av samfunnet. Doloria «Dol» De La Cruz og Furo «Ro» Costas er blant dem som velger å leve på utsiden sammen med en liten gruppe mennesker. De er spesielle – Dol er en gråter, eller en empat som jeg nå heller ville ha kalt henne. Hun føler hva andre føler, og kan lese dem – beskrivelsene høres ofte ut som auraer. Ro er en raser, en som blusser opp i sinne og som helst vil løse problemene med vold. De to er ekstremt nære, bestevenner for alltid. Så en dag går det galt. Sympasoldater (altså de som føyer seg etter overherrene) slakter ned alle Dol og Ro har vært glad i og kidnapper de to 17-åringene.

Det viser seg at Ambassadøren vil ha dem (altså den personen som stiller direkte ansvarlig til overherrene – regner med at det er en ambassadør for hvert ikon). Det viser seg også at Lucas «Knappen» Amare er 1) ambassadøres sønn, og 2) et ikonbarn – en «elsker» for å være spesifikk. Timora «Tima» Li, en «freak», befinner seg også allerede i fangenskap. Ambassadøren vil åpenbart bruke disse ungdommene til et eller annet, eller i alle fall hindre at de havner til Opprørerne (som åpenbart er en vesentlig gruppe Ambassadøren er obs på). Ungdommene får bevege seg relativt fritt på ambassaden, men de får ikke forlate den. De bevæpnede soldatene rundt omkring gjør det også klart at de er fanger.

Du lukter kjærlighetsdramaet allerede, tenker jeg? Dol og Ro er skikkelig nære. Ikke overraskende (gitt at dette er en bok for unge voksne, og dette ikke akkurat er uvanlig) har Ro et godt øye til Dol. Han ønsker seg i hemmelighet noe mer. Så dukker Lucas opp, som Ro utelukkende kaller Knappen (på grunn at de skinnende messingknappene på uniformen han bærer), og vi har et potensielt drama. Lucas og Dol får en umiddelbar connection som vanskelig kan forklares med annet enn 1) instalove-syndromet som preger disse bøkene, og 2) at Lucas faktisk er en «elsker». Han kan manipulere andre til å like ham og gjøre dem føyelige på en skummel måte. Nå virker det riktignok som om Dol ikke blir påvirket av dette – det er hun i så fall ikke bevisst på selv. Men ærlig talt, da kvinne.

Som om ikke det trekantdramaet var nok, har Tima et godt øye til Lucas. Hun blir naturligvis også like sjalu som Ro blir. Klisjeene baller på seg, og jeg synes ikke Dol fremstår som noe særlig god rollemodell for tenåringer, der hun hele tiden fremstår som om hun unnskylder seg. Hun mener visst at det er hennes feil at Ro er sint fordi hun ikke er forelska i ham, og at hun bør skamme seg. Det er i alle fall slik det fremstår i teksten – hun har hele tiden samvittighetskvaler og mener mer eller mindre subtilt at sinnet hans (han er en raser, remember?) er berettiget. Samtidig klarer hun pokker meg å være unnskyldende til å ikke ville krysse egne grenser med Lucas, heller.

«Lucas -» Jeg rykker til meg armen. «Jeg kan ikke.»
«Hva? Hvorfor det?» Han er overrasket. Forvirret.
«Jeg vet ikke.» Men det er en løgn, jeg vet hvorfor. Det er en løgn med et navn, og det navnet er Ro.
En skygge farer over ansiktet til Lucas.
«Greit.»
«Ikke si det, Lucas. Det er ikke greit. Jeg kan føle det, husker du?»
«Jeg følte meg nær deg. Jeg ville få deg til å føle deg bedre. Om du ikke vil føle deg bedre, så er det ditt valg.» Lucas kaster forbindingen på meg. Han er sint.
(side 208-209)

~

«Ro. Jeg er lei meg. Jeg skulle ikke latt deg kysse meg.»
«Du føler det også. Ikke lat som om du ikke gjør det.»
«Jeg vet ikke hva jeg føler.»
«Men det gjør jeg. Du er bare redd. Du vil ikke bli såret. Du tror at dersom du elsker noen, så vil de forlate deg. At jeg kommer til å dra og at du vil være igjen alene.
«Ja.» Det er sant. Jeg skal ikke nekte for det.
«Men jeg er her. Jeg ble igjen. Det er jeg som ble igjen.»
[…]
«Som sagt, jeg er lei meg.»
Det er ikke det han vil høre, og jeg er lei meg for det også. Ansiktet hans virker mørkt, og han sukker og rister på hodet.
(side 272-273)

Ingen personer, uavhengig av kjønn, bør unnskylde seg for å ikke gjøre noe de ikke vil – og dette er spesielt viktig i situasjoner som disse. Enkelt og greit. Jeg er svært skeptisk til at Lucas per definisjon er en manipulerende fyr som kan få hvem som helst til å falle for seg, og at Ro er en voldelig type. Språket er ellers så sukkersøtt og svulstig at jeg er rimelig sikker på at jeg er nær ved å få hull i tenna. Det er dype, store følelser på gang, det er sjelekvaler, blomstrende metaforer og kjærlighet som lyn fra klar himmel:

Ro faller mot meg og folder armene rundt meg, som om jeg er hans hjem.
Jeg er det.
Han slipper ikke taket. Ansiktet hans er rødt, og ingen av oss klarer roe ned pusten. I stedet peser vi som to trøtte misjonshunder som har blitt jaget av ulv. Det kalde, flakkende dyret i brystet mitt og det varme, urimelige dyret i hans lener seg mot hverandre, og for øyeblikket er vi ikke alene.
Jeg begraver ansiktet mitt mot nakken hans, og legger armene rundt de strittende musklene som beveger seg under huden på armene og brystkassen hans.
(side 54)

Samtidig klarer ikke språket å formidle intensiteten den påstår er i full sving. Minst to ganger ble jeg tatt på senga av den intensiteten som tilsynelatende foregikk fordi teksten feiler fullstendig i å formidle alvoret:

Tima sukker. «Det er ikke noen vits i å prøve. Glem det. Vi kan ikke lure dørene, vi trenger strøm for å åpne dem. Vi kan ikke forbigå restriksjonene uten at de merker det. Vi kan ikke gjøre noe. Vi kan like godt bare gi opp.»
Hun er i ferd med å bli hysterisk.
(side 181)

Hysterisk? Hæ? Hun sukket jo bare. Hun sa noe, uten utropstegn. Også påstår forfatteren at hun er hysterisk, også skal jeg liksom bare ta henne på ordet? Språket her formidler resignasjon, depresjon, motløshet, ikke hysteri.

«Jeg visste at vi ikke kunne stole på ham. Han lurte oss alle sammen. Oss, opprørerne, Fortis. Vi har blitt avslørt.» Han banker på døren.
Jeg ser metall som bølger og bøyer seg. Jeg ser at knyttnevene hans blir røde av blod. Jeg er alt for utslitt til å stoppe ham.
(side 301)

Når noen «banker på døren», så resulterer da ikke det i blodige knoker. Først leser jeg at han banker på døra, og tenker at han forsøker å tilkalle seg oppmerksomhet, så plutselig påstår teksten at bankingen har resultert i fysiske skader på hendene hans. Ved banking på døra? Hvorfor ikke hamring? Hvorfor ikke roping? Hvorfor er teksten så fullstendig tappet for intensitet i de tilfellene der intesiteten hadde gjort seg, og så fullstendig stappfull i de klisjeaktige kjærlighetsscenene? Store deler av boka minner mer om en situasjon der en person med et helt nøytralt ansiktsuttrykk står rett opp og ned, ser på deg, og sier med helt normal stemme «Jeg er ekstremt knust. Følelsene mine stormer. Smerten vises på ansiktet mitt.» Nei, det gjør den da ikke. Ingenting ved ansiktet ditt vitner om at det skjer ting. Jeg fikk samme inntrykket med det forholdet vi satt igjen med helt til slutt – forfatteren bare forteller meg at sånn er det, og jeg som leser må bare akseptere at sånn er det.

Også må vi forresten ikke glemme det ubegripelige i den simultane roen og blodspruten som ser ut til å foregå her:

Lucas peker på ørene til Ro, hvor blodet spruter ned på skuldrene hans. «La oss bare bli ferdige med dette før hodene våre eksploderer.»
Ro ser på ham en lang stund, så gir han Lucas kartet til Tima.
(side 330)

Finnes det virkelig en situasjon der noen kan ha blod SPRUTENDE UT AV ØRENE og allikevel ta ting med knusende ro? Neseblod, kanskje, okay, men ØRENE?! Og hvor kommer egentlig dette blodet fra, når de åpenbart ikke får så mye som noen midlertidige hørselproblemer som resultat av dette?

Et annet språklig gnagsår:

Lucas står nonsjalant ved resepsjonen i hovedbiblioteket. Bibliotekaren, direktøren for arkivavdelingen, faktisk, ifølge navneskiltet hennes, smiler fortsatt til ham. Lilias Green.
Hun lener hodet litt nærmere ham. Hendene hennes begynner å skli over det glatte treverket på disken.
«Lilias. Takk for at du tar deg tid til å snakke med meg.» Han lener hele den lange, smekre skikkelsen sin mot kanten av treverket.
[…]
Den stakkars jenta, tenker jeg. Det er en skremmende tanke. Finnes det ei eneste jente som ikke er sånn mot Lucas?
(side 181-182)

Hvorfor omtales arkivaren konsekvent som «jente», mens 17-åringen Dol flere ganger omtales som «frue»? Arkivaren er ikke noen hvilken som helst arkivar, hun er sjef. Sjef på selveste ambassaden. Hun er åpenbart ingen jentunge, og jeg fatter ikke hvorfor språket forsøker å fremstille det sånn. Det at Dol stadig omtales som «Nådige frue» av diverse gateselgere (tenk marked) er litt lettere å forstå, jeg får vibber til da jeg var i Praha da jeg var 16-17 år, og gateselgerne sa «hello, pretty lady! Special price for yoo, beautiful! Very cheap! Or, yoo come with me for party tonight, I gief free stuff tomorro!» Det er mulig det høres mindre ulogisk ut i den engelskspråklige originalen, med andre ord – men det blir kleint i møte med at denne arkivaren omtales som jente og ikke kvinne.

Jeg har ikke en gang snakket om det problematiske ved at boka ser ut til å hente inspirasjon fra myten om at vi ikke bruker hele hjernen, og at deler av den kan låses opp bare vi finner den riktige nøkkelen. Eller alt det andre smårusket jeg brukte opp alle post it-lappene mine på å markere. Allikevel vet jeg at dette er en sånn type bok som definitivt vil finne sine lesere. Klissete (!) og i stor grad ubegripelig og naiv kjærlighet, tvilsomme scenarioer og hanglende verdensbygging, drama og superspesielle, utvalgte ungdommer. For ikke å snakke om kvinnelige protagonister som fremmer heller tvilsomme idealer når det gjelder hva som skal til for å tiltrekke seg drømmeprinsen og hvordan man skal oppføre seg for å beholde ham.

Jeg skal også gå med på at forfatteren tross alt forteller hvilke 13 byer det er snakk om, og dermed svarer delvis på spørsmålene mine, men at jeg sliter med å forstå realismen og den faktiske mekanismen bak det hele. Verdenen hun har skapt står på skjelvende bein, slik jeg opplever det. Men jeg skal avslutte positivt. Nesten, i alle fall. Jeg liker Doc. Han er en allvitende datamaskin som har fulgt Lucas hele livet. Det jeg derimot ikke kan fatte er den enorme overkill-en forfatteren har sett seg nødt til å begå da hun gav ham navnet Dr. Orwell Brad HuxleyClarke. Snakk om iherdig forsøk på å sørge for at absolutt ingen lesere gikk glipp av at navnet er en referanse til forfattere av dystopiske klassikere. Storebror ser deg. We get it!

kortsagt-ikoner

Bok-trailer:

Om forfatteren:
Margaret Stohl (f. 1967) er en amerikansk forfatter. Hun debuterte med Beautiful Creatures-serien, som hun skrev med venninnen Kami Garcia. Beautiful Creatures har rukket å bli en internasjonal bestselger, og den ble filmatisert i 2013. Hun jobber også i spillindustrien, og har tidligere vært ansatt i store selskaper som Activision, Westwood Studios og Electronic Arts. Hun er i tillegg en av grunnleggerne av 7 Studios. Hun har utdannelse fra både Stanford (MA i engelsk) og Yale, og har vært lærerassistent ved begge universitetene. Hun har i tillegg tatt et kurs i kreativ skriving ved University of East Anglia, der mentoren hennes var den skotske poeten George MacBeth. Ikoner er den første boka hun gir ut alene, og det er begynnelsen på en trilogi.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads