ddBok to i Robin Hobb sin trilogi, The Liveship Traders, The Mad Ship, kom ut i 1999. Det er oppfølgeren til Ship of Magic, som jeg syntes var knakende god. Så da går vi like så godt fra knakende god til knakende vaklevorent, for dette ble i overkant kjedelig, ble det ikke?

Fantasysyken har jeg skrevet om så mange ganger at jeg går ikke i dybden denne gangen – men kort fortalt handler det om at ganske mange fantasyforfattere skriver for langt. For omfattende. De dreper spenning og dramaturgisk oppbygging i teksten ved å være alt for omstendelige. Det være seg i antall scener de velger å fortelle ut, beskrivelser de velger å dele, historiske fakta vi ikke må gå glipp av, dialoger de mener vi må overvære og … ja – det er blir litt som Narcissus på kne foran sitt eget speilbilde  – å elske det man selv har skapt til det kjedsommelige. Robin Hobb gjør det, men – MEN – selv om hun gjør det så er det faktisk ikke sååå dårlig. Og det er fordi dama er så vanvittig god til å skrive, så fantastisk i sine karakterskildringer, så utrolig sanselig i alle sine scener – at det funker – det funker faktisk.

Bok to er alltid vanskelig. En bro mellom det som blir igangsatt i bok en og det som skal avsluttes i bok tre. Robin Hobb skriver seg møysommelig gjennom viktige scener og bygger sakte, men sikkert mot noen høydepunkter, og det som skjer når man bygger så sakte, men likevel så håndverksmessig riktig – er at de siste scenene – der det virkelig gjelder – herregud! det er så jeg må reise meg opp når jeg leser, jeg må se bort, jeg må blunke for å ikke forsvinne på ordentlig, jeg må puste dypt for å ikke hyperventilere, jeg må sette meg igjen litt breibeint for å klare å lese de siste sidene, jeg kjenner stormen i mitt eget hår, lukta som river meg i nesa, gjørmen som klistrer seg til kroppen (kan ikke spoile hva som egentlig skjer) – og når jeg er ferdig så kaster jeg meg over pc’en og bestiller bok tre, men likevel, LIKEVEL – Robin Hobb, du kunne med fordel ha kutta tohundre sider i midtpartiet – tro du meg.

Vel.

Jeg skriver ikke noe særlig om handlingen her, for du burde jo lese bok en først og den har jeg omtalt her. Dette er mer et nota til meg selv før jeg begynner på bok tre, eller en refleksjon å dele med folk som har lest boka og som sikkert har egne oppfattelser om saken.