Kva driv forfattarar med i ferien? Kan forfattarar ta heilt fri? I ein serie skal vi høyre kva forfattarar brukar sommaren til, fri eller skriving eller begge delar. I dag: Tor Fretheim.

Når du spør hva som er ferie for meg som forfatter, aner jeg ikke hva jeg skal svare. Ofte har jeg dratt med blanke ark og kommet hjem med fulle notatblokker. Av skikkelig gammel vane skriver jeg alltid først med hånden.
En forfatter trenger bare tre ting; papir, en penn og en idé.
Da kan jeg jobbe hvor som helst.
Det har hendt at jeg har sittet splitter naken under et tre på Langøyene og skrevet for harde livet. Men det er på reiser litt lengre unna til en mye større øy at ideene og skrivelysten blir størst – i alle fall om sommeren. Det er på Sicilia jeg har vært de aller fleste somrene, og det syns tydelig i flere av bøkene mine.

Neida, jeg klarer aldri å ta meg helt fri uansett hvor mye jeg prøver. Ideer har det med å trenge seg på uten at jeg selv aner det.
Det var en sommer jeg forsøkte å dra tomhendt uten noe som helst å skrive på eller fortelle om, ville bare leve ut det som kalles ferielivets gleder i en by som heter Cefalú nord på Sicilia. En praktfull leilighet, men ikke dyrere å leie enn at en forfatter uten arbeidsstipend kunne ta seg råd til det noen få uker. Jeg satte meg i trappen opp til hemsen fire meter over meg, senket skuldrene. Og derfra hørte jeg en stemme:
– Jeg er Andrea.
Det var ingen andre enn meg i det rommet, og jeg tenkte hvem pokker er Andrea?
Jeg skrev ned setningen for sikkerhets skyld, det ble begynnelsen på en helt ny bok. ”Alltid Andrea” ble den hetende. Men det skulle gå et år og enda en ferie før den ble utgitt.

Sommeren etter dro jeg bort til Messina. Det liksom ante meg at jeg ville finne ut mer om fortiden til denne Andrea nettopp der i byen, og den fant jeg oppe i en av bakkene. På en kirkevegg sto det skrevet:

ILGRIDO DEL DOLORE – IL SILENZIO DEL MORTO.

Det betyr Smertens skrik – Dødens taushet og markerte hvor høyt opp flodbølgen nådde etter jordskjelvet i 1908. Et hundre tusen mennesker ble drept i løpet av minutter, og dermed hadde jeg alt jeg trengte til å skrive om den dramatiske fortiden til Andreas familie.

Sommeren etter, og et nytt forsøk på bare å nyte badestranden og den nydelige hvitvinen på Sicilia.
(Jeg gir gjerne tips til både kjente og ukjente.) Ny leilighet, og der var det: Et nesten tomt arbeidsværelse med et digert skrivebord. En idé hadde jeg svakt i hodet allerede, og neste dag var jeg i papirhandelen og kjøpte skrivebøker med og uten spiral.

Det må være noe spesielt med Sicilia; i fjor, ny leilighet, en ny idé i bakhodet og medbrakt notatblokk. Det skulle ha blitt en bok som ville være ferdig denne høsten, trodde jeg.
Men i år, ett år etter altså, hadde jeg med meg manuset som to kloke redaktører anbefalte på myndig måte å bearbeide grundig. Nå tok jeg meg fri om dagen, men var oppe halve natten. Drakk mot til meg – av den like deilige hvitvinen som alltid – og forkastet halve boka.
Navnet mitt vil ikke stå i noen forlagskatalog denne høsten, nei.
Det er mulig at det blir forsøk på ferie på Sicilia også neste sommer.

Om jeg kan dele et godt ferieleseminne med andre?
Jeg klarer ikke å la være. Det må bli ”Leoparden” av mannen med det lange navnet Giuseppe Tomasi di Lampedusa. Manuskriptet ble funnet mer eller mindre tilfeldig etter at han døde i 1957, og ingen kan begripe seg på Sicilias sjel uten å ha lest den. Eller sett Luchino Viscontis filmatisering der Burt Lancaster danser fyrstelig vals med Claudia Cardinale i den 40 minutter lange ballscenen med musikk av Nino Rota. Jeg får både klump i halsen og gåsehud bare jeg tenker på det. Særlig på tanken at den gamle adelsmannen dør straks etter at musikken ebber ut.
I boka lever han ennå et års tid, det kan være en god trøst.

Det kan jo være fint å komme hjem igjen også, og jeg har begynt på en samling noveller; ”Ingen drømmer om Oslo”. Det er Ola Jostein Jørgensens andre bok. De to novellene jeg allerede har lest, har gitt meg lyst til å bruke god tid på de åtte neste. Her kjenner jeg meg igjen i egen by, og den skildrer Ola Jostein Jørgensen med fingerspissfølelse.

Den gode sommerkvelden for meg?
Her i huset spiser vi alltid sene middager, ved 20-tiden. Veldig ofte med en siciliansk vin på bordet, rød eller hvit. Det kommer an på. Og så skuler jeg skjevt bort på arbeidsbordet der det ligger både håndskrevne sider og ark ferske fra skriveren og det aner meg at det nok blir en bok – til neste år.