Den norske krimmen har blitt millionbedrift, men står samtidig i fare for å bli både ensartet og fantasiløs. Fantasy-sjangeren, på den annen side, er i ferd med å finne særperget sitt, skriver Ørjan N. Karlsson i dette innlegget.

Orjan_Karlsson

Gjesteblogger: Ørjan N. Karlsson, forfatter (Foto: Christian Roth Christensen)

I et intervju med NRKbok tidligere denne uken pekte forfatter Asbjørn Rydland på at fantasy lett kan bli for sort/hvitt; eller sagt på en annen måte: Helten er alltid god og fager, mens de onde kreftene fremstilles som en kombinasjon av Adolf Hitler og Idi Amin.

Rydland har et poeng. Det er slettes ikke vanskelig å finne eksempler på slapp og fantasiløs fantasy. Men for øyeblikket er ikke dette beskrivende for den norske fabelprosaen. Tendensen Rydland peker på finnes derimot i monn i en annen norsk sjanger: Krimmen.

Fra å være et kuriøst sidespor, har den norske (og nordiske) krimmen utviklet seg til å bli en millionbedrift. Det er ikke noe galt dette, snarere tvert imot. Men på veien har sjangeren mistet seg selv. Psykologisk innsikt og et sammensatt persongalleri fortrenges stadig oftere til fordel for billige sjokkeffekter, klisjéaktige hovedpersoner og monomane voldsbeskrivelser.

På sitt beste er kriminallitteraturen både sjangeroverskridende og djevelsk underholdende – nå minner litt for mange utgivelser om ren kiosklitteratur. Liket har begynt å lukte.

Samtidig skriver norske forfattere science fiction, fantasy og grøssere som aldri før. Barne- og ungdomslitteraturen har allerede utmerket seg og slik skapt en grobunn for sjangeren. Nå tar forlagene sjansen på bøker for et mer voksent publikum.

Den mest åpenbare årsaken til dette fenomenet er påvirkningen fra internasjonale bestselgere som Harry Potter, filmatiseringen av en rekke klassiske bøker som Ringenes Herre, Hobbiten og for eksempel Enders spill, og ikke minst tv-serier som Game of Thrones og The Walking Dead.

En annen og mer grunnleggende forklaring er at den fantastiske litteraturen tar rollen som vår tids eventyr, for å sitere Tor Åge Bringsværd.

Forfatteren holder opp et speil (av og til et trollspeil) til vår egen ofte uoversiktlige og kaotiske verden.

Hva har så krimmens problem å gjøre med norsk science fiction og fantasy?

Min påstand er at skal den norske fabelprosaen bevare sitt særpreg, må den dyrke sin egenart. I Snorres Kongesagaer har vi vår egen Game of Thrones. Den norrøne mytologien gir oss anledning til å studere komplekse og mangefasetterte personligheter, og i arven fra blant annet Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen løftes vi opp mot stjernene og inn i oss selv.

Vi forfattere er gitt et hav av fantasi å seile på, men kursen må vi stake ut selv.
Når kommer cyberpunkversjonen av Asbjørnsen og Moes eventyr?

LES OGSÅ: NRKbok om fantasy