2014 vil vel kunne kalles Det Store Discworld-året for min del. Jeg har nemlig slukt de 9 første bøkene på forholdsvis kort tid denne høsten, og flere blir det garantert før året er slutt. Dersom jeg skulle ha skrevet en post til hver av dem, hadde jeg aldri kommet i mål, så i steden får dere et slags samleinnlegg om serien. Jeg har hatt planer om å lese serien i årevis, helt siden jeg først hørte om den da jeg gikk på videregående. Det har aldri passet seg sånn. Før nå.
Aldri hørt om Discworld, eventuelt Skiveverdenen, sier du? Vel, da er du kanskje ikke spesielt stor forbruker av fantasy, da, kan jeg tenke meg? Seriens første bok, The Colour of Magic, kom i 1983, og i skrivende stund har det kommet 40 bøker totalt. I alle fall deler av serien har blitt oversatt til norsk, men det er ikke bare-bare å få tak i dem. Regner med at de er å finne på de fleste bibliotek.
La oss starte med Skiveverdenens geografi. Skiveverdenen er skiveformet, altså flat. Den ligger oppå skuldrene til fire elefanter (navn: Berilia, Tubul, Great T’Phon og Jerakeen), som igjen står på skallet til den store verdenskilpadden: Great A’Tuin. A’Tuin tilhører arten Chelys galactica og er den eneste skilpadden i universet som er å finne på Hertzprung-Russell diagrammet (som jeg forøvrig har hengende på veggen, og måtte knegge litt for meg selv da jeg leste akkurat denne beskrivelsen). Kjønnet til A’Tuin er det ikke godt å si noe om, men den omtales om enn noe usikkert som et hankjønn i den første boka. En teori om hvor skilpadden er på vei er Skiveverden-versjonen av Big Bang-teorien, som dreier seg om at den er på vei fra der den ble født til der den skal formere seg. Hvis denne teorien stemmer, vil sannsynligvis alle beboerne enten bli knust eller skli av ryggen til A’Tuin – med andre ord vil det være dommedag. En annen teori, Skiveverden-versjonen av Steady State-teorien dreier seg om at den ikke er på vei fra noe spesielt sted, og heller ikke til noe spesielt sted. Hendelsene i The Light Fantastic kan dog få det til å høres ut som om førstnevnte teori er mer troverdig.
Byvåpenet til Ankh-Morpork.
Mye av handlingen finner sted enten delvis eller hovedsaklig i byen Ankh-Morpork. Her ligger blant annet The Unseen University, der trollmennene pusler med sitt, og City Watch/Night Watch jobber også her. I tillegg oppholder blant annet Thieves Guild og Assassins Guild her. Kriminaliteten er organisert, bokstavelig talt. Tyvene forholder seg til et budsjett, og beboerne kan få kvittering på at de allerede har fylt kvoten sin som offer dette året. Kriminaliteten halverte når de kriminelle fikk organisere seg og ble skattepliktige, og da tyvene streiket for en tid tilbake, ble det kaos og dobbelt så mye kriminalitet. De kriminelle er med andre ord langt bedre politi enn det vaktene noen sinne kan bli (vaktenes viktigste jobb er kanskje å befinne seg i de gatene der det ikke skjer noe, ringe i bjella og rope klokkeslett og at alt står bra til). Ankh-Morpork er en parodi på den moderne storbyen og alle dens problemer – jeg leser den som en slags blanding av New York og London (den skitne elva er for meg en ekstrem versjon av Themsen). Som det heter seg i en av bøkene: «There’s a saying that all roads lead to Ankh-Morpork. And it’s wrong. All roads lead away from Ankh-Morpork, but sometimes people just walk along the wrong way.»
Ellers blir vi kjent med en rekke andre steder også. Pyramids handler for eksempel om Skiveverden-versjonen av Egypt. Det er fire store kontinenter på skiva, og helt i midten ligger det som kan sammenlignes med Skandinavia, nemlig The Hub (det er ingen poler på skiva, dermed ligger dette området så langt unna sola som mulig: altså i midten). Helt i midten ligger tårnet Cori Celesti, der gudene ettersigende oppholder seg. Aurora Borealis (nordlyset) går under navnet Aurora Corialis i Skiveverdenen. Tropiske områder ligger nærmere kanten på skiva, der vann renner over kanten:
En tolkning av hvordan Skiveverdenen ser ut.
Jeg kunne ha fortsett i en hel evighet å snakke om alle finurlige detaljer og referanser til vår egen verden, men jeg tenker jeg lar geografien ligge der. Det er varierende kvalitet på bøkene jeg har lest så langt, og jeg regner med at dette er tilfellet med resten av serien også. Til min forundring var jeg ikke speisielt begeistret for den aller første, The Colour of Magic. Hadde jeg ikke visst hvor populær serien er, hadde jeg muligens stoppet der. Eller kanskje ikke. Oppfølgeren The Light Fantastic er nemlig avslutningen, og den likte jeg bedre. Jeg vet ikke helt hva det var som ikke funket for meg i bok 1, men jeg opplevde muligens at humoren ble mer avslappet i bok 2. Akkurat som om forfatteren hadde fått litt trua på det han drev med og kunne tillate seg å leke litt mer. Eller kanskje det bare var det at jeg jevnt over likte karakterene vi møtte i bok 2 bedre enn de fra den første boka.
Serien er bygget opp på en sånn måte at vi ikke følger samme personer i alle bøkene. I de to første bøkene er det den mislykkede trollmannen Rincewind vi følger. I den tredje boka, Equal Rites, følger vi heksa Granny Weatherwax, mens bok 4, Mort, handler om Death. I den neste boka, Sourcery, møter vi Rincewind igjen. Alle karakterene jeg har nevnt her er gjengangere. Det er også blant annet The Watch (altså vaktene), som begynner med den åttende boka, Guards! Guards!
Leserekkefølgen er dermed ikke helt automatisk. Jeg selv har valgt å ta det kronologisk, altså fra The Colour of Magic og utover, men det er ikke nødvendig å lese det i denne rekkefølgen. Det eneste jeg stadig ser anbefalt er å starte med The Colour of Magic og The Light Fantastic, utover det finnes det forskjellige rekkefølger du kan lese i. En måte er å lese om de forskjellige hovedpersonene i den rekkefølgen bøkene kom ut i. Det finnes flere guider til dette på nettet. Her er en, for eksempel. Der har du alle bøkene om heksene på rekke og rad, også videre.
Terry Pratchett elsker å leke med fantasyklisjéer. Han tar de eldste, mest velbrukte klisjéene du kan tenke deg innen sjangeren og puster nytt liv i dem med humor av den tørre, britiske typen. Jeg tenker at hvis du har sansen for Douglas Adams (altså mannen bak for eksempel Haikerens Guide til Galaksen), vil du ha glede av Terry Pratchetts bøker også. Humoren er definitivt av den samme typen. Og jeg har ledd høyt flere ganger.
Dette er yndlingsserien til min bedre halvdel. Han leste dem ihjel da han gikk i grunnskolen, og fikk til slutt beskjed av læreren sin om at han kanskje skulle prøve å lese noe annet enn Terry Pratchett neste gang de skulle skrive og levere analyse. Jeg er usikker på om han faktisk tok det til etteretning. Dette er definitivt en serie jeg vil anbefale videre, selv om den første boka i serien er blant de dårligste av dem jeg har lest så langt. Med andre ord: hvis du ikke faller for The Colour of Magic, så ikke gi opp. Jeg synes det ble bedre i The Light Fantastic, og enda litt bedre i Equal Rites. Favoritten så langt er nok Guards! Guards!, og jeg gleder meg til å lese mer om vaktene.
Jeg har inntrykk av at denne serien vil kunne leses av folk som ikke leser fantasy, kanskje nettopp fordi Pratchett leker med klisjéene og skriver med såpass tydelige referanser til vår egen verden. Men det kan hende det hjelper å være fantasy-entusiast for å se hvordan klisjéene herjes med…? Vet ikke. Alt jeg vet er at jeg har blitt rimelig Discworld-frelst, og kommer helt sikkert til å sluke hele serien.
Foto via telegraph.co.uk
Engelske Sir Terence David John «Terry» Pratchett ble født i 1948 i Buckinghamshire. Han gikk på grunnskole, men sier selv at det var på det lokale folkebiblioteket at hans egentlige utdannelse skjedde. En av hans første store lidenskaper var astronomi, men han måtte droppe drømmen om å bli astronom da han ikke var flink nok i matte. I steden vendte han blikket mot science fiction-sjangeren. Dette førte til at han begynte å dra på sci fi-cons, der han også fikk sin første jobb noen år senere. Han fikk sin første novelle på trykk i skoleavisa da han var 13, og kommersielt for første gang to år senere. Han begynte å jobbe som journalist i 1965. Under et intervju med en forlegger nevnte han at han hadde skrevet et manus kalt The Carpet People, som dermed ble gitt ut i 1971. Den ble etterfulgt av science fiction-romanene The Dark Side of the Sun i 1976 og Strata i 1981. Begynnelsen på Discworld-serien kom i 1983, og han har siden den gang hatt en gjennomsnittsfart på ca to bøker i året.
Terry Pratchett annonserte i 2007 at han lider av Alzheimers sykdom med tidlig debut. Han ble først feildiagnostisert: legene trodde han hadde hatt et slag. Selv om det hadde gått noe utover motoriske evner, kunne han fortsatt skrive. Da det ble klart at det var snakk om presenil demens, ble det også klart at han har den sjeldne typen PCA, som fører til atrofi i deler bak i hjernen. Han har omtalt det som en «embuggerance», men han har bedt sine fans holde motet oppe, og uttalte at han fortsatt hadde flere bøker å skrive. I 2008 ble det klart at han ikke lenger klarer å skrive personlige dedikasjoner når han signerer bøker, og han dikterer til assistenten sin eller gjennom talegjenkjenneslesverktøy når han skriver. Samme året annonserte han at han donerer $1 million til Alzheimer-forskning, og han ba daværende statsminister i Storbritannia, Gordon Brown, om økt finansiering av Alzheimer-forskning. Pratchett har siden 2009 vært åpen om at han støtter og selv ønsker aktiv dødshjelp før sykdommen når et kritisk punkt. I 2012 uttalte han at han hadde det bedre enn han (og spesialisten hans) trodde han skulle ha det, men våren 2014 ble han for første gang nødt til å kansellere sin opptreden på International Discworld Convention.
