Sjanger: Samtidslitteratur/roman
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Omslagsdesign: Magnus Riise
Forlag: Schibsted
ISBN: 9788251686868
Sider: 236
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
En original og underfundig roman om tap og savn, om fristende tilbud og overraskende vennskap – og om at det aldri er for sent å bli hovedpersonen i sitt eget liv. Samme dag som aktuar Edward Niema mister jobben i forsikringsselskapet, forteller hans kone at hun er alvorlig syk. Edward regner på sannsynligheten for at han får beholde henne noen år til, men etter bare noen uker er hun borte. Da han oppsøker kirken for å avtale det praktiske rundt konens begravelse, oppdager han at alt allerede er tatt hånd om. Den unge presten opplyser at Edward bare kan møte opp førstkommende lørdag. Det eneste han trenger å ta stilling til, er musikken – og slik møter han den livsglade organisten Arek, som alltid har en flaske vodka gjemt unna i den største orgelpipen. Etter hvert blir det åpenbart for Edward at hans kone hadde hemmeligheter for ham, og han mottar et tilbud han ikke kan si nei til.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg liker litt rare fortellinger, enten det er via spill, film, tv-serie eller litteratur – og Ingen savner Edward Niema fanget definitivt oppmerksomheten min da jeg så den blant høstens utgivelser. Den beste måten å beskrive boken på er å kalle den kjærlighetsbarnet til Death and the Penguin av Andrey Kurkov og P.S. I love you av Cecilia Ahern (og En mann ved navn Ove av Fredrik Backman bor i nabohuset). Det funker forsåvidt, men plottet hviler på veldig usikker grunn.

Kona til Edward røper altså at hun er alvorlig syk samtidig som han ble skvist ut i tidlig pensjonisttilværelse. Det tar ikke lang tid før hun dør fra ham og han sitter igjen alene i leiligheten, uten helt å vite hva han skal gjøre eller hvor han skal gjøre av seg. Hvem er han egentlig uten kona? Det var hun som alltid overbeviste ham om å gjøre ting – aldri omvendt. Alltid hun som dro ham med seg. Men hvor godt kjente han egentlig kona? Hva var det egentlig hun hadde drevet med den siste tiden, alle disse «ærendene» hun måtte ut på? Han spurte jo aldri. Og nå er hun død.

Også viser det seg plutselig at noen andre allerede har tatt seg av begravelsen hennes. Alt er i orden, han trenger bare å fortelle organisten Arek hva slags musikk han synes passer (og det er jo ikke godt å si, han vet jo egentlig ikke hva kona likte å høre på). Når han forfjamset kommer hjem, finner han en liten beskjed fra kona der han trodde han skulle finne noe annet. Et spørsmål. Så enkelt, men så vanskelig.

Det legges altså opp til et mysterium nesten av det slaget man finner i P.S. I Love You (som jeg forøvrig bare har sett filmateseringen av): partner dør, men etterlater seg en rekke brev som sender hovedpersonen ut på et eventyr. Tonen er ikke helt den samme. Tonen minner mer om Death and the Penguin: Ensom, litt sær mann; blir involvert med tvilsomme menn; blir venner med et eksotisk dyr (ikke pingvin, vel og merke. Gorilla). Jeg ser for meg en stillferdig type i en tom og stille leilighet, uten å ha det helt store å ta seg til (hadde det ikke vært for denne merkelige «skattejakten», da).

Men jeg synes plottet hangler litt. Det starter interessant nok, man kan jo ikke annet enn å bli nysgjerrig. Eller lure på hvordan i all verden man kan klare å være gift med noen i så mange år og allikevel ikke vite øyefargen deres? Går det an? Det kan hende det går an. Jeg har aldri vært gift, men jeg kunne like gjerne ha vært det, og min bedre halvdel vet fargen på mine (det er sant, jeg sjekka. Men en bussjåfør sa en gang til meg at jeg har de grønneste øynene han noen gang hadde sett, så kanskje de er ekstra minneverdige, hvem vet). Men uansett. De to hadde definitivt et interessant ekteskap, i allefall for de av oss som observerer fra utsiden. Så hva er det så kona har drevet med? Jeg opplevde at plottet, spesielt i forbindelse med «skattejakten», hvilte på fryktelig mange potensielle fallgruver, og da løsningen kom mot slutten synes jeg at den var spesielt sårbar og lite sannsynlig. Skattejakten, altså. Allerede på første spørsmål kunne ting gått galt, i alle fall når man skjønner hvordan det egentlig henger sammen. Jeg skal la være å spoile akkurat hva jeg sikter til, men sånn kort fortalt så føles det litt som at det er mer flaks enn sannsynlig at ting gikk riktig for seg. Og ikke flaks av typen «jøss, det var artig, hvem skulle trodd det?» Mer av typen «hmmmm, dette var litt for godt til å være sant – litt for enkelt».

Når det er sagt, så skjer det mye bra rundt den røde tråden. Det er åpenbart at Edward har stått litt på sidelinjen i sitt eget liv, at han på mange måter har hatt kona som alibi – hun finner på ting, han sier ja. Når hun ikke er til stede lenger, må han ta tak i livet. Han må bli hovedpersonen i sitt eget liv, enten han vil det eller ikke, og eksterne krefter presser seg på. Han er ingen unghund lenger, men noe av moralen her er vel at man kan lære en gammel hund nye triks. Det er aldri for sent…

Jeg satte pris på det språklige ved Ingen savner Edward Niema. Språkføringen kledde hovedpersonen så godt. Jeg ser ham for meg, der han sitter. Han er en litt sånn stille dresstype, alltid skikkelig, og gjør aldri noe særlig ut av seg. Vaser ikke rundt og gjør spontane ting – reiser heller hjem og sitter der med bøkene sine og kanskje en kopp te. Han jobbet med risikovurdering for forsikringsselskap – selvsagt går man ikke rundt og gjøre gærne ting i hytt og pine. Denne gammelmodige tonen preger hele boka, og jeg liker det. Det var det jeg likte best ved boka, faktisk. To tomler opp.

Dette er en ganske god start for debutant Larssen, og det var definitivt det språklige jeg satte mest pris på. Plottet var rimelig tynt, men moralen er det jo ingen grunn til å være uenig i. Samtlige av bloggerne jeg linker til under er dog svært begeistret, så det er mulig det er meg det er noe galt med når jeg er litt lunken i mottakelsen…

kortsagt-edwardniema

Andre bloggere om boka:
Leselykke
Tine sin blogg
Bøker & bokhyller

Om forfatteren:
Eivind Larssen (f. 1984) har gått på Forfatterstudiet i Bø. Han har også studert film ved Nordland kunst- og filmfagskole, og nordisk språk og litteratur ved UiO. Ingen savner Edward Niema er hans første roman. Larssen er født og oppvokst på Lillehammer, men bor nå i Oslo. (Fra forlagets hjemmeside)