Korleis stiller forfattarar seg til kritikk? Påverkar kritikken humøret og skrivelysta? Eller ventar ein fånyttes på at boka skal bli meldt?
Med hausten følgjer mange boklanseringar, og i kjølvatnet av det bokmeldingar av ymse slag. Vi har spurt fleire NBU-forfattarar korleis dei opplever bokkritikken. I dag: Pål Gerhard Olsen
– Les du grundig alle kritikkar av bøkene dine?
– Grundig nok, for å si det sånn. Særlig de som er grundig og godt skrevet, og det er jo slett ikke alle.
– Ventar du spent på bokmeldingane etter ei utgjeving?
– Absolutt. Det tror jeg en ryggmargsrefleks hos alle forfattere, selv de som hardnakket hevder at de hever seg over sånt.
– Kor mykje bryr du deg?
– Jeg er nok ikke blant de mest tynnhudede. Med andre ord står jeg for en støyt.
– Synest du at du har noko å lære av kritikkar?
– Det varierer voldsomt, alt etter hvordan kritikken er utformet.Som alle andre forfattere, lengter jeg etter den kvalifiserte, innfølende lesningen, noe som ikke nødvendigvis er det samme som det relativt banale som ligger i å få såkalt «god kritikk».
– Påverkar kritikken (positiv eller negativ) humøret og skrivelysta?
– I liten grad, vil jeg si. Jeg sier som Van Morrison: Carry on, regardless.
– I valet mellom ingen kritikk eller negativ kritikk – kva vel du?
– Dette blir jo valget mellom to onder, pest og kolera. Men jeg tror jeg velger kolera.
– Kor viktig er kritikken for det vidare livet til boka? Sal, etterspørsel, oppdrag?
– Den autoriserte kritikken er nok fremdeles ganske viktig, samtidig som vi ser at kjendis/tryne/synlighets-faktoren fører til at enkelte bøker lever sitt eget liv helt uavhenging av mottagelsen den har fått.
– Har forholdet ditt til bokmeldingar forandra seg med talet på utgjevingar?
– Egentlig ikke. Jeg forholder meg til kritikk mer eller mindre på den samme måten.
– Ungdomsbøker får kritikk av ungdommar på nettsida Ubokprisen, er du ofte der og sjekkar kva dei skriv?
– Ikke ofte, men jeg har vært innom. Her ser vi vel at de formell og språklige tingene som er viktige for oss forfattere, blir mye mindre vektlagt enn sekkebegrepet «spenning». Innholdssiden seirer over uttrykkssiden, enten vi liker det eller ikke.
– Er omtalen frå ungdommar like viktig som den frå meir etablerte kritikarar?
– Både og. I en ideell verden kan jeg jo flotte meg å si at de supplerer hverandre.
– Kan du anslå kor mange meldingar den siste boka di fekk i media?
– For ungdomsboken «Tumbling Dice» som kom i fjor sommer, fikk jeg en 4-5 anmeldelser i riks/regionavisene, samt en mer ubestemmelig flora på nettet.
Les også: