Minja er hovedpersonen i Kaoshjerte. Jeg kan dessverre ikke by på en helt problemfri heltinne som oppfører seg som man burde. Jeg blir ofte litt irritert på Minja. Hun er litt seig og trassig, og jeg ber dere alle ha litt tålmodighet med henne. Hun er 16 år og bor på Stovner. Jeg vet faktisk akkurat i hvilken leilighet, for jeg har vært og spanet hele Stovner – men jeg kan jo ikke si det, stakkars den gamle dama som bor der på ordentlig.

Stovner_senter

Stovner. Foto: C. Hill, 2007 via Wikipedia

Først la jeg handlingen i boka til Bøler/Bogerud hvor jeg har vokst opp selv. Men der bor det jo bare akademikere fortida, så for å få den bra stemningen jeg ønsket meg, reiste jeg til Stovner. Jeg kjenner Stovner fra utallige hundekurs på Rommen skole da jeg var ung og Chappy, min fantastiske Bearded Collie, og jeg, lærte oss kunster. Og fra Stovner Rideskole hvor vi red på Pippi og Pål og de andre hvite ponniene som jeg egentlig var halvredd. Helredd.

Det er forresten en hund med i boka. Kappi. Det betyr «helt» på norrønt, og Kappi er superviktig. Som i Super Viktig. Kappi er mistenkelig lik Fanti, hunden som bor hjemme hos oss nå, og som er blanding av åtte forskjellige raser. Fanti som vandrer rundt i livet med eierskap til alt hun ser, og som er så ekstremt mye mer sjef enn den digre jakthunden med bart som vi også har.

Nok om det.

Stovner. Jeg liker Groruddalen. Det er noe med at blikket ikke sovner der – man er litt mer våken, og det er et fint sted å være. Å henge. Jeg er nysgjerrig på hvordan det er å vokse opp der, og jeg har hatt mange informanter underveis i skrivingen – voksne folk og ungdom. Derfor har jeg fått Stovner litt mer innafor de siste årene.

På Vestli, litt opp forbi Stovner senter, bor Josef.

Og så er det Josef. Bestekompisen min. Bedre enn Silje, enn mamma, enn alle andre til sammen. Han passer på meg, han spør hvordan jeg har det, og han gir meg råd som jeg nesten aldri følger. Han kaller meg fine ting som Søster og Talaye. Han er tre år eldre enn meg, og driver butikk for faren sin på Vestlitorget, et T-banestopp unna. Peris Shop. Vi er sammen hver dag, og det er nesten som om vi deler puls.

Peris Shop er en skikkelig kul butikk. Der er det kaos, men det er systematisert på en Josef-aktig måte.

Der står røyk og sportsutstyr side om side i støvete hyller. Bøker skrevet på farsi er stablet i bunker ved siden av Se & Hør. Josef elsker gamle persiske diktere, men jeg tror ingen kjøper bøkene. Butikken ser ut som et loppemarked og alt er tilfeldig plassert. En bunke Mozart-cd-er oppå et digert akvarium i et hjørne. En haug med colaflasker står ved siden av en stor samling kaktus. Musikken i bakgrunnen er alltid iransk folkemusikk.

Bakerst i lokalet står en bardisk med stabler av små Maria-statuer, Pokémonfigurer og Kvikk Lunsj. Bak disken står Josef selv. Han er spinkel, men ikke liten. Håret er sort og øynene er de snilleste i denne verden. Han har kul ørnenese og et smil med tenner som står litt hulter til bulter. Han har orden på klærne sine uten å være snobb. Josef er pratsom og strør rundt seg med persiske visdomsord.

Minja henger mye i butikken til Josef. Egentlig hele tiden. Egentlig litt for mye.

For Minja har så mye å skjule. Ting hun ikke forteller til noen. Ikke en gang til Josef. Det er krefter som bor i henne, som jager gjennom kroppen hennes, og som Minja hater. Hun vil være normal, som alle andre – men i stedet for å være ute i livet, så henger hun i Peris Shop med Josef og lukker seg inne der.

Men nok om det.

Fra Stovner til Åslia.

Åslia er et fiktivt sted som er litt Gudbrandalish, Valdresish.

Skoleboller! De beste kaféene er ikke alltid i byen. Foto: Hos Nabo'n.

Skoleboller! De beste kaféene er ikke alltid i byen. Foto: Hos Nabo’n.

Mye av handlingen skjer der. Der er det fjell, skarp luft, gule blomster, mørke skoger og eeeendaaaa mørkere skoger. Tjern uten bunn. Ting som lusker i skyggene. Fullmåner som ligner marshmellows. Stengte dører og merkelige folk.

Jeg er opptatt av by og land. Jeg liker ikke at bønder har blitt et skjellsord i noen miljøer. Derfor er Kaoshjerte en bok som gnisser mellom by og land. Okei, det hørtes kanskje litt lamt ut, men det er ikke lamt. Jeg liker ekstremt godt John Deere traktorer. Kuer. Fjøs. Gamle trevegger. Dans på lokalet. Dialekt.

Men. Så er jo ikke verden sånn. For ofte finner man de kuleste folka på bygda. Den kuleste kafeen ligger forresten i Åslia. Der skal vi henge en del. Og etterhvert vil Åslia framtre som både … tja … jeg får vel la være å si noe mer for å ikke avsløre ting og tang.

Tenk så kult å rægge rundt i denne!

Tenk så kult å rægge rundt i denne!

Åslia er uansett inspirert av hytta vi har i Gudbrandsdalen, og som har vært i familiens eie siden 1920 eller noe sånt – samt de fantastiske sommerene jeg hadde som budeie i Valdres. Jeg var 17 år da jeg og en venninne satt inn annonse i Bondebladet om at vi ønsket sommerjobb. Helst i Valdres for der bodde Margit Sandemo, og hun skulle vi bli kjent med. Så fikk vi jobb i Valdres. To måneder. Opp klokka 6 hver dag, tenne opp i vedovnen, varme vann, starte aggregat via traktor, melke 18 kuer, møkke og måke. Gå i fjell, lete etter ku, spise de største måltidene, besøk av bygdegutter, besøk av Margit og Asbjørn, mannen – tur til Huldrebu – og det var altså SÅÅÅ skummelt – for der hadde INGEN klart å overnatte noen gang, for man fikk ikke sove i fred, men vi turte aldri å prøve en gang. Seine kvelder, tidlige morgener, bygdefester og besøk av turistbusser fulle av amerikanere («Oh my ….. you’re soooooo puuuuure and sweeeeet – daaarling, tell meeee – have you two ever beeeeen to OOOOOslo?»). Jeg ble i Valdres flere sommere. Kanskje mye på grunn av Morsa. Gamlemor på gården. En av de fineste menneskene jeg har truffet.

Nok om det også. Mer kommer en annen gang. Kanskje. Men i Åslia treffer vi flere folk, Emrek og Even, for eksempel.

Og så er det et sted til. I Kaoshjerte.

Og for å si det litt pompøst. Det er Den Andre Siden.

Jeg har jobbet i ti år med å fortelle gamle norske sagn. Jeg har forsket på Asbjørnsen og Moe, på lokale sagn i Nannestad – og jo mørkere jo bedre. Jeg elsker å se at kraften fra de gamle fortellingene skremmer livskiten ut av unge i dag. Får meg til å grøsse av velbehag. Og det som finnes i norsk folketro står ikke tilbake for noen – virkelig ikke – vampyrer og engler og alskens rask og rusk som man finner i ungdomslitteraturen kan bare STEP BACK for det som gjemmer seg i de norske skogene.

IMAG0719

Foto: Jan Tore Ludvigsen

Men det får bli neste innlegg tror jeg.

Vi snakkes!