”Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke.”
Slik starter Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt, og straks blir man fenget. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok hvor jegpersonen forteller etter sin død! Jeg skal ikke si at ingen har gjort dette før, men det skjer ikke ofte. Og som ikke det er nok, hendelsene er fortalt fra en allvitende synsvinkel. I sannhet et interessant litterært grep! Men det er dyktig utført, jeg synes ikke at det på noen måte skurrer.
Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi får vite hva som skjedde fram mot ( det dobbelte) selvmordet, om begravelsene (!) og også om hvordan livet er for de etterlatte etter tragedien. Alt fortalt fra 17 år gamle Louises synsvinkel.
De som er med:
- Louise, altså bokas forteller, fra middelklassen,
- Louises foreldre, som sliter med å finne fram til hverandre i sorgen,
- kjæresten, Liam,19,
- dennes yngre bror Johannes, og
- faren Ian, som opprinnelig kommer fra Irland. Faren er en temmelig røff type, og fra et annet samfunnslag enn Louises foreldre.
- Louises venninne Cille ( som Louise mistet kontakten med etter at hun ble sammen med Liam),
- Jeppe, Liams bestevenn som Liam viser stor omsorg for, og sist men ikke minst noen skikkelig tøffe typer, og da snakker vi virkelig hard core;
- Greven, dennes venn
- Mawi, også en ufyselig fyr, og en
- slange, ikke mindre ufyselig den.
Vi får vite Louise og Liam møtes og blir kjærester, og hvordan Liam begynner å selge dop for de allerede omtalte skurkene. I starten lever paret i sus og dus men etter hvert strammes det til, og de kommer oppi et uføre de ikke finner noen løsning på.
Jeg har aldri i noen ungdomsbok – og jeg har jo lest en del – funnet voldsscener så grusomme og brutale som i denne. Og man KAN jo spørre seg hvor nødvendig dette er i en ungdomsbok. (Det er faktisk så fælt at jeg NEKTER å gjenfortelle det, verken skriftlig eller muntlig.) Boka har også en særdeles brutal voldtektscene, men her overlates noe til leseren. (Kanskje ikke noe bedre det.) Jeg anser meg selv som en temmelig herdet leser, men faktisk gikk dette litt utover nattesøvnen. (No hard feelings Ringtvedt og Munk Jensen, jeg tåler det nok.) Mulig jeg begynner å bli farlig tantete, men klarer ikke å dy meg for å lure på hvordan en ung følsom person vil reagere på denne brutaliteten. Det er nesten så jeg spør meg om man kan ha denne boka på åpen hylle i ungdomsavdelinga.
Boka er usedvanlig godt skrevet. Her finnes passasjer med stor skjønnhet, for å si det litt svulstig. Jegpersonens rørende omtanke og ømhet for de gjenlevende står i en påfallende kontrast til brutaliteten.
Et stikkord i boka må være forsoning, og faktisk (burde jeg legge ut en SPOILER**** – varsel nå ? ) kommer alle de etterlatte styrket gjennom krisa. Og hovedpersonene får fred i det hinsidige. (Herregud for noe møl kunne ikke dette ha blitt, hvis ikke boka hadde holdt så høy litterær kvalitet. ) Å jo da, det er ALL grunn til å stille spørsmål ved selvmord som løsning, dette er en bok som krever modne lesere.
Boka lanseres som en moderne Romeo og Julie-historie, men den minner også i høy grad om den tragiske historien om Victor Sparre og Elvira Madigan. Også de valgte døden for å komme ut av en litt lei knipe, så da kan vi jo avslutte med å spille denne gamle skillingsvisa om dette tragiske paret.
PS: Litt tilbake til mitt spørsmål om man kan ha boka i åpen hylle. Selvfølgelig kan vi ikke innføre en ordning med å ha bøker i magasin på grunn av et sterkt innhold. Det skulle virkelig tatt seg ut. I 2014! Men jeg synes at alle barne- og ungdomsbibliotekarer burde lese denne boka slik at de veit hva de har i samlinga.