Foto: Mette Garmann
– Da jeg var liten var den store drømmen å bli barnebokillustratør (og forfatter, men det turte jeg ikke si til noen), men selv om jeg faktisk har illustrert flere av bøkene mine så vil jeg ikke akkurat si at jeg er illustratør. Mine forbilder var Tore Hansen, John Bauer og Quentin Blake, jeg nærmest forgudet dem. Jeg elsket måten de kunne trylle med streken sin og få alt til å se levende og eventyrlig ut. Dessverre kom jeg aldri inn på de kunstskolene jeg søkte på, så da la jeg det på hylla, jeg følte liksom at jeg ikke var kunstnerisk nok. Det samme tenkte jeg om skrivingen også. Det var ikke egentlig noen vits å prøve engang, for jeg visste på forhånd at min personlighet var alt for enkel og naiv til å kunne skjule en ekte kunstner.
Det seier Vera Micaelsen, som nyleg vart medlem i NBU. Som altså satsa på skrivinga, sjølv om ho ikkje kjende seg kunstnarisk nok:
– På doen til bestevenninna mi hadde moren hennes, som var en ekte kunstner, hengt opp et sitat fra en eller annen kjent mannlig forfatter som jeg leste hver gang jeg var på do, der stod det: Det går ikke an å bli forfatter, å være forfatter er noe man er, ikke noe man blir. Og hver gang jeg trakk ned, tenkte jeg at jeg var helt sikker på at jeg ikke var forfatter. Men, så drev jeg og skrev likevel da, bare tåpelige kåserier og billig juggel, ikke kunst akkurat, og en dag ble jeg kontaktet av Kagge forlag som lurte på om jeg kanskje ville lage en bok for dem. Og det ville jeg, og så var jeg plutselig igang. Alle sakprosabøkene mine har blitt til fordi jeg har savnet akkurat en sånn bok selv, og så måtte jeg lage den siden ingen andre hadde gjort det. Men bak i hjertet dunket det likevel en romantisk romandrøm, og da jeg kom inn på forfatterstudiet til NBI løsnet det, og nå tenker jeg at jeg har blitt forfatter, på ordentlig.
– Kva slags bøker har du skrive?
– Jeg har nesten bare skrevet bøker for barn og unge. Fire sakprosabøker som alle tar for seg forskjellige temaer. En er med aktiviteter, en er om filosofi, en er med skrøner og fortellinger og en er om følelser. Så har jeg jo skrevet to skjønnlitterære bøker for barn, Hyperpubertet og Discosatan. I tillegg har jeg oversatt en del, bidratt i noen samlinger og så har jeg vært spaltist her og der i mange år. Nå om dagen har jeg en egen spalte om følelser i Aftenposten Junior hver uke.
At Vera skulle skrive for barn og ungdom var opplagt, det har aldri noko alternativ.
– Jeg har jobbet med barn og unge fra jeg var tenåring, og for meg finnes det en ekstra dimensjon i barne- og ungdomslitteraturen som vender seg utover mot det store og eventyrlige, som i stor grad erstattes av indre liv i voksenlitteraturen. I barnelitteraturen kan man uten blygsel kline til med alt av eventyrlige elementer for å snakke om de eksistensielle tingene, mens i voksenlitteraturen er det vanligere å gå inn i seg selv og i mikrouniverset for å snakke om det samme. All litteratur handler jo om eksistensielle spørsmål og relasjoner, det er bare forskjellige måter å fortelle om det på. Selv om jeg liker å lese om folks indre liv, så syns jeg det er større armslag og morsommere å være der ute i eventyret. Jeg tror det er en smakssak. Noen vil inn, andre vil ut.
– Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
– Jeg er opptatt av det eventyrlige som ligger like ved virkeligheten. I både Hyperpubertet og Discosatan skjer det ting som er overnaturlige, eller eventyrlige, uten at jeg gjør så stort nummer av det, jeg forsøker å flette det inn så det kjennes virkelig og troverdig, nettopp for å gi leseren en slags ekstra sterk opplevelse av virkeligheten.
Og så elsker jeg kontraster, spesielt når tragiske og grusomme ting blir komiske, eller når ting som er morsomt plutselig er veldig alvorlig. Jeg vil gjerne at språket mitt skal være lett å spise, at det skal flyte så godt at man nesten ikke skal merker at man leser, og det jobber jeg mye med. Jeg blir veldig inspirert av barn og unge jeg møter og samler på problemstillinger og dramatiske situasjoner de opplever, og hvis jeg kan gi dem bøker som hjelper dem å diskutere og reflektere over sine egne liv så blir jeg glad. Jeg er også redd for å kjede leserne mine, så innimellom kan det kanskje bli litt handlingstett, det er mer handling enn tanke i mine bøker.
– Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
– Når jeg ikke skriver så jobber jeg, eller så gjør jeg alle de andre tingene man må gjøre i livet sitt. Hvis jeg har ledig tid, så skriver jeg. Men i disse dager så fyrer jeg mye på peisen, gjerne sammen med barna. Noen ganger sitter vi med hver vår maskin og diller, eller så hører vi hørespill eller leser bok eller spiller spill. Jeg liker å ha hytteliv midt i uka. Vi drikker i grunnen ganske mye kakao med krem, når jeg tenker meg om.
– Kva forventningar har du til NBU?
– Barnebokforfatterne er en veldig hyggelig gjeng som jeg har blitt gradivs kjent med på festivaler og slikt opp gjennom årene, jeg håper at dette medlemskapet skal åpne for et enda større forfatterfelleskap, og egentlig håper jeg at det skal gjøre meg til en bedre forfatter. Jeg er også opptatt av barne- og ungdomslitteraturens plass i samfunnet, og håper at jeg i NBU vil møte flere med samme engasjement. Jeg gleder meg til det jeg håper blir et langt og fruktbart medlemskap.