Jeg våkner for tidlig. Jeg våkner alene.

Jeg setter meg opp i senga, svinger beina over kanten. 
Rommet er mørkt. Når jeg trekker fra gardinene, er det mørkere ute. Det lille som er kommet av snø i høst, smeltet før det traff bakken.
Jeg skrur på lampa som står kommoden. Den ene halvdelen av senga er oppredd.

Det er kaldt på gulvet. Kattene skraper på døra. De venter på mat. Jeg lar dem vente. Det er ikke de som bestemmer.

Jeg plukker opp telefonen. De har allerede begynt å ringe meg. Jeg kjenner igjen numrene. 
Hva er det de forventer av meg? At jeg skal innbille meg at dette er en spesiell dag? At denne dagen fortjener mer oppmerksomhet enn alle andre?
Det kommer i hvert fall ikke til å bli noe av å ringe tilbake fra min side. Eller kanskje jeg skal gjøre det. 
Det er alltid bra å bryte med andres forventning.
Jeg får på meg noen klær og åpner døra. Kattene snur når de ser meg, og løper i forveien ut på kjøkkenet, men jeg tar en annen rute.
Jeg svinger innom toalettet, men skjønner fort at det blir bare strev nå også.
Legen sa noe om forstørret prostata, men da jeg spurte om han ikke bare kunne fjerne faenskapet, ble han stum.
Et kort øyeblikk trodde han sikkert at jeg spøkte.
Men hvordan kunne jeg vite at det var et dumt spørsmål, når jeg ikke har en anelse om hva den brukes til? 
Jeg er ikke av den typen som bruker oppslagsverk for å få flere opplysninger om det som feiler meg. Det er ikke all kunnskap det kommer noe godt ut av. Jeg sa til ham at den kanskje gjorde like lite nytte som blindtarmen.
Da svarte han at blindtarmen faktisk er mye viktigere enn man trodde tidligere, og dermed var den diskusjonen over.
På speilet henger et fotografi tatt på en fest. 
Du er blek på bildet. Men du smiler. Og jeg smiler. Bakgrunnen er mørk, men man kan skimte mennesker der.
Slik er det med bilder tatt med blits rett på. Motivet blir hvitt og flatt og bakgrunnen blir mørk og ubestemmelig.
Vi sitter lent mot hverandre med hver vår ølflaske, og de øverste skjorteknappene mine er kneppet opp.
Seinere lo du godt av det. Du mente at jeg virket i overkant desperat, og jeg svarte at det var slik jeg pleide å ha skjorta på fest.
Da lo du enda mer. Vi lo mye sammen.
Jeg hører telefonen ringe igjen, men jeg skynder meg ikke for å ta den. Det er ikke bestandig jeg vil være tilgjengelig.
Jeg har en svarer, de kan legge igjen en beskjed på den. Men min korte beskjed, som i sin helhet lyder: «Legg igjen en beskjed!» overrumpler de fleste, slik at hver eneste beskjed pleier å starte med et noe nølende «Hallo …?»
Så får de endelig samlet seg nok til å fortelle meg hva de vil. Hvordan har jeg det, at det er lenge siden de har hørt noe fra meg, at den og den skal ha en liten samling og de lurer på om jeg vil komme. Det er tydeligvis på tide å komme seg ut.
Men det er ikke de som bestemmer det.
Jeg kommer meg endelig ut på kjøkkenet og distribuerer tørrfor til kattene.
Den ene veier litt for mye fikk jeg beskjed om. Den burde veie rundt fire kilo, men ligger på fire komma fire. 
Dyrlegen sa at det ikke var så farlig ennå, men det kan bli det hvis jeg ikke passer på.
Det er begynt å lukte stramt av tallerkenen på bordet. 
Glasset ligger fremdeles veltet ved siden av, men jeg lar den ligge. Saften som du alltid måtte ha er blitt en mørk flekk på duken. Den er ikke lenger klissete.
Halvannen potet ligger igjen sammen med et lite fiskestykke. Kattene holder seg unna matrestene. De veit sitt eget beste.
Jeg smører meg et par skiver og tar det med inn på stua.
Jeg skrur på tv-en og ser Wenche lage saus. Programlederen står ved siden av og stiller henne spørsmål som i hans verden kvalifiserer til småprat.
Jeg husker ikke hva han  heter, det er ikke så mange månedene siden han overtok for en annen, men jeg har aldri fått særlig sansen for ham.
Han oppfører seg som om frokost-tv er under hans verdighet, at han faktisk er en ekte journalist og fortjener å drive med skikkelig journalistikk og ikke stå der og skravle med noen som lager saus. 
Men dette er jobben hans nå. Han dukker opp hver morgen. Det er tydeligvis at han er plassert der han kan lage minst mulig skade.
Du likte Wenche. Av og til noterte du noen av oppskriftene hennes og prøvde dem ut på meg. Så derfor sitter jeg og ser på at Wenche lager saus mens jeg prøver å overse han som står ved siden av.

Jeg klarer ikke å spise opp.
Jeg setter fra meg asjetten på bordet og lener hodet tilbake, lar det hvile på sofaryggen.
Jeg trekker pusten dypt og slipper den sakte ut igjen.
Kattene gnir seg mot beina mine. De stanger og piper.
De vil ut, men jeg forteller dem at jeg bare må sitte her litt til.
Jeg skal ikke røre meg.