Bok 4 og 5 i Joona Linna-serien
Sjanger: Krim/thriller
Sandmannen utgitt: 2013
Stalker utgitt: 2014
Format: Lydbok
Oversatt av: Henning J. Gundersen
Lest av: Ivar Nergaard
Forlag: Cappelen Damm
ISBN Sandmannen: 9788202410131
ISBN Stalker: 9788202454210
Spilletid Sandmannen: 11 timer, 6 minutter
Spilletid Stalker: 14 timer, 16 minutter
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om Sandmannen: En kald vinternatt i Stockholm blir en ung mann funnet gående på en jernbanebro. Han har legionærsyken og er sterkt nedkjølt. På sykehuset oppdages det at mannen ble erklært død for sju år siden. Han var et av seriemorderen Walter Jureks siste ofre før Jurek ble arrestert av kriminaletterforsker Joona Linna. Jurek ble dømt til psykiatrisk behandling og total isolasjon. – Hvor har den unge mannen befunnet seg i alle disse årene? Hans uventede vitnesbyrd betyr at den gamle saken må gjenopptas. Og det haster. Noen må vinne seriemorderens tillit. Med sin fjerde thriller overgår Lars Kepler alle forventninger.
Forlaget om Stalker: For ni år siden ble presten Rocky Kyrklund dømt til psykiatrisk behandling for et brutalt mord. Selv han husker ingenting av hendelsen. Etter en alvorlig bilulykke lider han av regelmessige blackouter. Sommeren han skal tilbakeføres til samfunnet mottar politiet en filmsekvens av en kvinne i et vindu. Neste dag blir kvinnen funnet død i sitt hjem. Det er ikke bare voldsnivået som får politiet til å tenke på Kyrklunds gamle mord. Så dukker en ny film opp hos politiet.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Jeg velger å skrive om disse bøkene i samme innlegg, siden jeg hørte dem på lydbok i rimelig rask rekkefølge. Jeg kan starte med å si at jeg opplever Sandmannen som den beste hittil (virkelig vanskelig å legge fra seg!) og Stalker som et steg tilbake til den ganske gode første boka, Hypnotisøren, som jeg i ettertid har opplevd som den dårligste i serien. Siden det finnes nok av andre bloggere og anmeldere som går nærmere inn på handlingen, skal jeg vinkle det litt annerledes.
Ekteparet Lars Kepler er storforbrukere av velbrukte klisjéer i skriveriene sine. Det kan for eksempel virke som at det er et stillingskrav for karakterene i bøkene deres å være villige til å ha spontan sex (f.eks Adam på det hotellrommet i Stalker: ærlig talt!), og generelt være nokså fikserte på sex eller seksuelle hint. Kepler tar seg for eksempel gjerne tid til å spesifisere at «hun fører hånden mellom bena» når hun skal vaske seg, eller at det snart er på tide å barbere seg nedentil igjen, selv om sånne detaljer egentlig ikke har spesielt mye relevans for handlingen. Det fremstår dermed jevnlig som et billig triks for å lokke til seg lesere heller enn vesentlig for det som faktisk skjer. Oppleves nesten litt på samme måte som jeg opplever enkelte pop-musikkvideoer, der seksualiseringen av artisten(e) har null relevans for det som skjer i sangteksten.
Ellers elsker Kepler å navnedroppe medikamenter og kjemikalier. Det tror jeg kanskje er det beste de vet, og det blir i overkant. Mer eller mindre alle går rundt og har lange remser med kompliserte navn på både det ene og det andre. Dette gjør at stemmen til Kepler overkjører stemmen til individene etter min oppfattelse. Man hører forfatterne så tydelig – hører at det er et poeng for dem å nevne alt mulig rart ved navn og muligens briljere med sin kjennskap til medisin. Om denne kjennskapen er reell, eller om folk med faktisk kunnskap skutter seg når de leser bøkene, kan jeg ikke uttale meg om. Det fløt litt bedre i Sandmannen enn Stalker, siden førstnevnte i stor grad finner sted på en lukket avdeling, og det kan i og for seg rasjonaliseres i enhver situasjon det tas opp i, men som jeg skriver over: stemmen til Kepler tar over for stemmen til individene.
Også er det en klisjé til som særlig kom til syne i Sandmannen, men som var litt mer dempet i Stalker: øynene til Joona Linna. Linnas øyne er en oppvisning i hvor mange forskjellige måter man kan beskrive grå øyne på. Fifty shades of grey, minst. Er det grått, så har sannsynligvis Kepler brukt det for å skildre øynene hans. Bly. Stål. Is. Dypt vann. Tordenvær. You name it. Ikke bare det, men øynene skifter nyanse raskere enn sånne fargeskiftende følelsesringer som var så kule da jeg gikk på barneskolen. Også dette blir kleint, man kan nesten bli litt lattermild.
Jeg ser altså åpenbare klisjéer og billige triks. De er vanskelig å unngå når de kommer på rekke og rad så tydelig som de gjør hos Kepler. Allikevel liker jeg serien om Joona Linna nok til å glede meg til neste bok. Hvorfor er det sånn? Vel, jeg vet ikke helt selv, jeg. Jeg liker Joona Linna. Selv han er en velbrukt klisjé: den store, nord-europeiske etterforskeren som har mista familien på grunn av jobben, og som tar i bruk høyst ukonvensjonelle, tidvis høyst ulovlige, virkemidler for å ta skurken. Hørt det før, eller? Ja. Selvsagt har jeg det. Men jeg liker fyren. Jeg vil høre mer om historien hans (og det er nok også derfor Sandmannen er favoritten min så langt). I tillegg er det noe ved plottene som griper tak i deg. Hurtigheten, de korte kapitlene, den nakne råheten som dukker opp her og der.
I Stalker tar forfatterne oss tilbake til Hypnotisøren, bokstavelig talt, ved å introdusere Dr. Erik Maria Bark på ny, og begynne å styre med hypnose igjen. Vel vel. Det er ikke helt enkelt å snakke om Stalker uten å spoile Sandmannen, så jeg tror jeg skal la det stå til og bare gjenta at Stalker for meg havnet på nivå med Hypnotisøren, og ble dermed et lite dropp fra høydaren jeg opplevde Sandmannen som. Jurek Walter fremstår der som en skikkelig nemesis; Linnas erkefiende som har ødelagt alle sjanser etterforskeren måtte ha til et normalt familieliv. Hvordan i all verden klarer han å manipulere hendelser der inne fra den lukkede institusjonen? Det kryper litt under huden på en, man sitter litt med Hannibal Lecter i bakhodet. Også skal Saga sendes inn i løvens hule. Grøss og gru. Jeg fikk ikke helt det samme ubehaget med Stalker, men den er ikke kjempelangt bak. Kepler skal forøvrig ha for at de tør å la handlinger få konsekvenser for Linna, både på slutten av Sandmannen og Stalker.
Men er det revolusjonerende krim? Nei… Noe mesterverk, slik jeg tidvis ser det omtalt som rundt omkring på nettet? Det synes jeg slett ikke. Selv det jeg liker best med serien, Joona Linna, er ikke voldsomt unik. Allikevel klarer forfatterne å få meg til å ville høre mer. Plottene er spennende og tidvis brutale, til tross for alt jeg kan klare å pirke på – særlig var plottet i Sandmannen både solid og interessant (fordi det gikk på Linnas fortid). I begge disse bøkene skjer det store ting med Linna, og jeg blir nødt til å høre mer. Er det sånn her det føles å ha en guilty pleasure? Når jeg ser alle problemene men liker det allikevel? Hmmm…
Andre bloggere om Sandmannen:
ebokhylla mi
Berit sin bokblogg
Tine sin blogg
Ellikkens bokhylle
Rita leser
Artemisias verden
Andre bloggere om Stalker:
BokbloggBerit
Krimbiblioteket
Rita leser
Om forfatteren:
Lars Kepler er et pseudonym for ekteparet Alexander (f. 1967) og Alexandra Coelho Ahndoril (f. 1966). De er begge forfattere hver for seg, og valgte å skrive under et annet navn da de bestemte seg for å skrive denne krimserien. De ble utnevnt til årets forfatter 2010 av Sveriges kommunaltjänstemannaförbund (SKTF). Krimserien har blitt gitt ut på 37 forskjellige språk. Paret bor i Stockholm.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads
