Bok 2 i Ravneringene-serien
Sjanger: Fantasy
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Omslag/kart: Siri Pettersen
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458673
Sider: 494
Kilde: Anmeldereksemplar, og kjøpt selv (seriøst, jeg har 4 utgaver)
Dette er en anmeldelse av en oppfølger. Denne anmeldelsen avslører hendelser i den forrige boka, så jeg anbefaler at du slutter å lese om du ikke har lest Odinsbarn.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er. Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi. Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Kunne Siri Pettersen klare å følge opp braksuksessen Odinsbarn viste seg å være? Med nominasjoner til flere priser (deriblant Bokbloggerprisen), og Fabelprisen i lomma ble Odinsbarn noe så sjeldent som en populær norsk fantasy. Det skjer ikke så ofte. Og Pettersen var åpenbart litt i tvil selv om hvordan Råta skulle bli motatt, etter det innledende brevet i leseeksemplaret mitt å dømme. Hun sprenger grenser. Hun lager et nytt univers i Odinsbarn, så plutselig endrer hun retning til portalfantasy og sender protagonisten ut i vår verden. Vips, så har vi en urban fantasy. Ytterst originalt så vidt meg bekjent. Jeg har ikke lest noe lignende, og jeg forstår hvorfor Pettersen var noe bekymret for hvordan dette skulle gå. Men jeg tror jaggu hun har klart det umulige: Råta overgår på enkelte punkter Odinsbarn.
Oppfølgeren har en dramatisk annerledes setting enn begynnelsen: Hirka har havnet i Storbritannia. Nåtidens Storbritannia. Hun måtte forlate alt hun kjente, og endte opp på et helt fremmed sted. Et bråkete, møkkete, ukjent sted der hun passer inn enda mindre enn det hun gjorde i Ymslanda. En døende verden. Boka starter med et bang, her er det action fra første side, og det er både bra og dårlig. Bra fordi det ikke går an å legge fra seg boka – man må bare lese videre. Dårlig fordi jeg egentlig føler at jeg skulle ha likt å høre mer om Hirka og den aller første tiden hennes. Det har gått litt tid før historien begynner. Det første sjokket har liksom lagt seg. Jeg skulle gjerne ha vært der da. Men det hadde, som sagt, gått på bekostning av den fryktelig spennende starten vi faktisk får.
Samfunnskritikken kommer tydeligere frem i Råta, den har blitt litt klarere. I Odinsbarn ble vi presentert for et samfunn mange av oss kjenner godt: et preget av bygdemonsteret, religion, tradisjoner og politiske intriger. Når Pettersen så tar Hirka ut av sitt element og plasserer henne i vårt, får kritikken enda en annen nyanse. Det går blant annet mer på miljø og hvor ødeleggende det moderne mennesket faktisk er. For ikke å snakke om forskjellene. Og hva det vil si å være papirløs. Man finnes ikke. Man er verdiløs uten papirene. Dette er fantasy, men papirløse finnes i virkeligheten. Her i Norge, også. De fleste har neppe reist riktig fullt så langt som Hirka, men dog. Forfatteren setter fokus på dette.
Hirka hadde håpet at hun skulle passe inn. Det var jo liksom her hun kom fra, var det ikke det, da? Hun ventet seg neppe at alle skulle ta i mot henne med åpne armer, men hun forventet nok mer enn det hun fikk. Hun er et utskudd. Et papirløst, usynlig utskudd som ikke forstår alle duppedittene våre, alle reglene, alle ritualene vi forholder oss til mer eller mindre ubevisst. Hun forstår heller ikke hvordan i all verden det kan ha seg at eplet hennes aldri råtner. Eller hvorfor folk blir begravet, så meningsløst, og at det er fullstendig hårreisende for oss, tanken på å gi kroppene til ravnene. Eller hvordan vi i det hele tatt kan se på ravner som skadedyr, slik vi gjør. Når Kuro blir syk, er det ikke bare-bare å få hjelp. Og hva gjør du når du blir forfulgt av noen du ikke vet hvem er i en verden som ikke vet hvem du er?
Jeg beit meg merke til en ting spesielt med det språklige. Alle ser ut til å bruke det samme kallenavnet på Hirka. Jente. Det er ikke et helt vanlig ord å legge til setninger, så det hadde, slik jeg ser det, funket bedre om færre karakterer tok det i sin munn. Om det kunne være avviket heller enn standarden. Ellers enkelte andre språklige klisjéer her og der, men stort sett bruker Pettersen språket på en måte som gjør det til hennes eget, og det bidrar til stemningen i Ravneringene.
Ellers fortsetter forfatteren med de gode personskildringene sine – hun bygger videre på karakterene vi lærte å elske i Odinsbarn (hallo, det går ikke an å mislike hverken Hirka eller Rime), og hun introduserer noen nye. En av styrkene her er at det er vanskeligere å skille heltene og skurkene fra hverandre – drivkraften bak de forskjellige personlighetene og motivene som lusker rundt. Linjene var noe klarere i bok 1. Her dukker det opp flere biter til et stadig større puslespill, og jeg digger det.
Jeg var treig med å lese Odinsbarn. Det var med vilje. Jeg hater å vente på oppfølgere. Dessverre klarte jeg ikke å være treig med å lese Råta, og nå er jeg grinete fordi jeg må vente hundre år på avslutningen. Gleder meg stort. Og bare sånn avslutningsvis: det er umulig å ikke like Siri. Hun er et av de mest likandes menneskene jeg har vært borti. Hun sprudler og er glad, og da hun så navnelappen min på Bokbloggertreffet (hun var som nevnt nominert til Bokbloggerprisen) i fjor, ropte hun begeistret «Julies bokbabbel!» og trakk meg inn i en klem. Man blir automatisk litt gladere av Siri, så takk og pris for at hun skriver så himla godt. Dama har alt.
Andre bloggere om boka:
Karis bokprat
Bokstavelig talt
I bokhylla
Ellikkens bokhylle
Heartart
Kleppanrova
Av en annen verden
Lesehesten
Marielle Nerder
Maria i mengden
Om forfatteren:
Siri Pettersen (f. 1971) er en norsk designer og forfatter. Hun har røtter fra Finnsnes og Trondheim, men bor for tiden i Oslo. Hun skrev sin første bok på Bestefars papir fra trygdekontoret, og den handlet om en gråtende prinsesse. Det andre prosjektet ble skrinlagt da hun fant ut at det ikke var midnattsol i Afrika. Men etter fylte 18 år ble fokuset flyttet til det visuelle, og i 2002 vant hun Bladkompaniets tegneseriekonkurranse med serien Anti-klimaks, som også sikret henne Sproingprisen for årets nykommer. Hun er til daglig Art Director i Kantega. Odinsbarn er hennes første roman.
Forlaget | hjemmeside | goodreads
