Sjanger: Biografisk roman/brev
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Omslagsdesign: Julie Aida Graf
Forlag: Tiden
ISBN: 9788282381031
Sider: 156
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Det er lite som kjennes bedre enn å få bekreftelse på at man ser bra ut, at man er likt. Men hva når de andres granskende blikk tar overhånd? Med infam humor og sårt alvor beskriver Linnéa Myhre et ungt liv, anno 2014, i blikkenes tid, hvor det er viktigere å bli sett enn å bli hørt. I et tjuetalls brev, henvendt til venner og familie, redaktører og bedrifter, setter hun ord på opplevelsen av kontinuerlig å bli påminnet om å spise riktig, holde seg slank, trene, være sunn. «Jeg gruer meg til å få barn», skriver hun. Men gjennom brevene oppstår også en annen fortelling. For Linnéa har levd med spiseforstyrrelser siden hun var femten, og i 2012 var kroppen hennes nær kollaps. Det har gått to år. Hvordan plukker man opp livet sitt igjen etter å ha vært nær ved å miste alt? Kjære er en roman om kontroll og tapet av det, det er en roman om å spise på restaurant, om å skrive sitt eget selvmordsbrev, om å tilberede taco, om å få seg kjæreste, om å slippe inn og slippe til, og, til slutt, om å kunne betrakte seg selv med sitt eget blikk.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Jeg oppdaget bloggen til Linnéa Myhre ved en tilfeldighet (tror muligens jeg fant den i sidebaren på en eller annen blogg jeg besøkte). Jeg kan ikke huske om dette var samme dagen, men et av de første innleggene jeg leste der var et om hvordan noen lesere hadde sendt henne feil type, eller feil merke, lomper. Jeg rynket litt på nesa og tenkte noe sånt som at dette da ikke var noen spesielt hyggelig blogger. Det var nemlig greia til Myhre. Hun var ikke spesielt hyggelig. Hun var sint og breddfull av galgenhumor. Etterhvert som jeg fortsatte å lese begynte jeg å skjønne hva det var som gjorde henne så populær. Det lå mer enn sinne og spark i alle retninger bak innleggene hennes. Det lå en sårbarhet mellom linjene.
Jeg leste (og likte) Evig søndag, og jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skrev der og skriver i Kjære. Kjære er en brevroman, det vil si at Myhre har forfattet en rekke brev til alt fra foreldrene, seg selv i fortid og nåtid, eksen, samboerne, terapeutene, bedrifter og den jenta som skrev en mail til henne om at hun selv skulle ønske hun hadde anoreksia. Hun avslører blant annet at hun sultet seg målbevisst i forbindelse med utgivelsen av Evig søndag, for å gjøre sitt beste for å fremstå som troverdig. Hele bokprosjektet Evig søndag var mørkt, både resultatet og det som foregikk med Myhre. Hun hadde det ikke bra, og det skinte igjennom.
I Kjære møter vi en litt annen Linnéa. Romanen innledes riktignok med et selvmordsbrev, men det danner et bakteppe for romanen. Det er ikke lenger så fryktelig mørkt. Det er fortsatt sårt, sårbart og selvutleverende, men med en litt annen vinkling enn før. Myhre har det åpenbart bedre med seg selv nå enn hun hadde. Hun har funnet en ny avhengighet i kjæresten Sondre Lerche, sier hun. Hun er endelig i et forhold med noen andre enn mat. Hun klarer endelig å gå på restaurant. Hun håndterer livet litt bedre, og det synes gjennom brevene. Det er en optimisme her som Evig søndag var helt blottet for, og det er godt å lese.
Myhre beskriver et enormt behov for å bli sett og godtatt. Hun har higet etter oppmerksomhet, hun forteller at all negativiteten på bloggen hennes delvis var et resultat av at det var all den negativiteten folk ville ha. Hun fikk en hel masse kommentarer og e-poster om at hun var en sutrete drittkjerring, om at hun bare burde holde kjeft. Men hun ble sett.
Jeg har merket meg at noen anmeldere mener at Kjære ikke tilbyr noe særlig. Anmelderen i Universitas mente for eksempel at verdenen til Myhre er «klaustrofobisk liten», at hun bare «ser innover», og at sitatet «Jeg glemmer ofte å stille meg selv det spørsmålet. Hva jeg selv synes. Og ikke bare hva alle andre synes» ikke er særlig spenstig når det kommer fra «en 24-årig eksblogger som allerede har gitt ut to romaner spekket med hennes egne sterke meninger.» Jeg tillater meg å hevde at denne anmelderen bommet fullstendig på hva denne romanen egentlig er. Ja, selvsagt er det klaustrofobisk og innovervendt. Det er jo hele poenget. Det er jo nettopp det som er kjernen her, både i Evig søndag og i Kjære. Gikk anmelderen glipp av det faktum at både spiseforstyrrelser og depresjon er noe av kjernen her? Og at psykisk sykdom kan være noe av det mest egoistiske som finnes? Sånn helt ærlig: hva ventet anmelderen seg egentlig da han bestemte seg for å lese romanen? Det blir jo litt som å klage over at det dør folk i krimromaner.
Myhre skriver tidvis morsomt. Jeg smilte for eksempel både her og der av brevene hun har skrevet til de forskjellige bedriftene. Joda, jeg er riktignok en av de gærningene som ikke bruker noe i teen min, som bare lar posen trekke og drikker den som den er. Myhre bruker nøyaktig 35 suketter fra Natreen i sin te. Og det er mellom linjene historien ligger. De små hintene om det enorme behovet for kontroll. Sårbarheten når noe ikke går helt etter planen. Når Myhre spør om å få bedre design på dispenserne, fordi hun har mistet dem i gulvet utallige ganger, og sukettene har flydd overalt. Hun forteller om suketter i sprekkene i det gamle huset hennes. Og det er her historien ligger. Når jeg leser anmeldelser som mener Myhre ikke har noe særlig å melde, kan det for meg virke som om anmelderne har glemt sukettene i sprekkene i gulvet, eller karvefrøene i røbetlaken. Dagsavisens anmelder spurte for eksempel: «Men trenger leseren egentlig å vite, i detalj, hvor mange suketter forfatteren bruker i teen sin – nemlig 35 per kopp(!), 2.450 i uka? Gir det noe ekstra?» Svaret mitt er ja. Og jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan flere anmeldere kan gå glipp av dette.
Når hun skriver en bønn til Bakers om at brødskivene deres er mindre i Oslo enn Molde (hvorfor det?), og at de må endre på dette, så ligger historien i at hun teller antall biter hun får ut av brødskiva, og at det er et brudd i rutinene når det er forskjellig fra Molde til Oslo. Når hun skriver til UNIL om karvefrøene i rødbetene deres, så er det igjen i stor grad rutine og kontroll det handler om. Hun må stå opp ti minutter tidligere om morgenen bare for å plukke vekk frøene, og hun kan ikke la kjæresten smøre brødskiva for henne fordi hun ønsker seg at rødbetene dekker hele brødskiva ganske nøyaktig (og dessuten er hun i tvil om at han gidder å pirke bort frøene). Jada, hun begynner åpenbart å få et litt mer avslappet forhold til mat, men det er fortsatt noe ganske annet enn hvordan friske mennesker spiser.
Samtidig får vi innsikt i en ny usikkerhet Myhre har måttet begynne å føle litt på: hvem er hun uten spiseforstyrrelsen? I et intervju i Costume (forøvrig et magasin jeg ikke vanligvis leser, men gjorde et unntak for Myhre), sier hun at hun ikke vet. I Kjære skriver hun et brev til den versjonen av henne som eksisterte før spiseforstyrrelsen. Hun skildrer sitt tidligere jeg som en drittkjerring, og sier at spiseforstyrrelsen muligens var det beste som kunne ha skjedd med henne. Hun forteller i intervjuet at hun av og til hører folk si at de gleder seg til hun blir frisk, og de får tilbake den «gode, gamle Linnéa». Men hvem var det? Myhre vet ikke, og hvis jeg tolker teksten i Kjære rett, så er hun uenig i at Linnéa-før-spiseforstyrrelsen var noe spesielt å spare på. Jeg har forståelse for dette, og jeg håper inderlig at Myhre finner seg selv. Det virker som om hun er på vei dit.
Myhre var døden nær for et par år siden. Mye har skjedd siden da. Dama som først ble kjent gjennom sinnabloggen sin var for eksempel med på Skal vi danse. Noe så folkelig som sesong ørten av et kjendisdanseshow. Og selv om det kan være litt vanskelig å forestille seg først, så har nok tv-serien hatt større effekt på Myhre enn hun selv kunne ha forestilt seg. Det må innrømmes at jeg ikke så alle episodene, jeg ser sjelden på tv generelt, men jeg så noen, og man kan bli varm om hjertet når man ser utviklingen hun hadde. Og stoltheten hun følte. Smilene som var stive i begynnelsen men mot slutten var dønn ærlige. Sånt kan man bli oppriktig glad av.
Men uansett, tilbake til Kjære. Det er som nevnt en optimisme her som den forrige romanen manglet. Særlig brevet til Sondre er nydelig skrevet. Ja, verdenen til Linnéa Myhre har vært, og er fortsatt ganske så klaustrofobisk liten. Det er hele poenget. Mange har det som henne, hun er på ingen måte den eneste i sin generasjon som skriker etter å bli sett, og som trenger bekreftelse. Som endrer kroppen sin for å få flere likes. Stemmen til Myhre bidrar med noe her, og vil appellere til mange, enten anmelderne ser det eller ikke.
Andre bloggere om boka:
Stjernekast
Mettemor møter massene
Beathes bokhylle
LeseHorden
Ellikkens bokhylle
Forfatter-bio:
Linnéa Myhre (f. 16 april 1990) er fra Molde. Med bloggen Alt du vet er feil ble hun kåret til årets beste blogger under både Vixen Blog Awards og Costume Awards i 2011. Hun ble kåret til Norges mest sexy kvinne i bladet Mann. Serien La Linnéa leve som gikk på NRK P3s nett-tv fikk pris for beste nett-tv-serie i 2012. Hun kom på tredjeplass i Skal vi danse i 2014, og er sammen med musiker Sondre Lerche.
Wikipedia | goodreads | Twitter
(Foto: Guro Beitohagen)
