mjønes3–  Den første gangen jeg tenkte på å bli forfatter, var jeg rundt ti år gammel og hadde oppdaget Jules Verne. Etter å ha lest Den hemmelighetsfulle øya tenkte jeg: Tenk å være forfatter, å få lage sånne historier! Det var et sterkt øyeblikk, og den første gangen jeg tenkte på å skrive. Senere tok jeg et hovedfag som ikke akkurat skaffet meg drømmejobben, så da kunne jeg endelig bruke tiden på å gjøre det jeg hadde drømt om lenge, men ikke helt hadde turt…

Det seier Johan Mjønes, ein av forfattarane som vart medlem i NBU i desember. Johan har skrive tre romanar for vaksne. Ein om sjølvmord, ein om mobbing, hemn og mulegheiter for tilgjeving, og ein om overgrep mot indianarane, historisk og i dag. I tillegg har han skrive to spenningsbøker for ungdom, og arbeider med den tredje. Den første ungdomsboka, «Død manns kiste», kom i 2013. «Blodspor i Klondike» (2014) er ein frittståande oppfølgjar. mjønesbok2

  Kvifor valde du skrive for ungdom?

–  I første omgang var det fordi forlaget spurte meg. Jeg hadde en idé jeg tenkte kunne passe, som var veldig alvorlig og mørk, sånn som voksenbøkene, men så gjenleste jeg et gammelt Fantometblad, og fikk en helt annen idé… Og så husket jeg fra egen ungdomstid at det var så mange som skulle mene så mye den gang, lærere og foreldre og trenere. Det var press fra så mange kanter, og det virker som det er enda verre i dag, så når jeg skulle skrive for ungdom, ville jeg skrive noe som var et eventyr. Noe spennende om alt det fantastiske som fins der ute! Noe som kunne få hverdagen til å forsvinne en stund..

–  Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?

–  Rent formelt er jeg opptatt av det funksjonalistiske mottoet til arkitekter om at form følger funksjon. Altså at hver historie må få sin form. At hver historie må få sin egen struktur. Selve fortellingens konstruksjon bør være like viktig som innholdet (om det er mulig å lage sånne skiller).

– Når det gjelder sak, sånn som jeg tror du mener, så kan jeg vel si at der jeg har et tydelig budskap i alle mine voksenbøker, ønsker jeg først og fremst at ungdomsbøkene skal være spennende å lese. Men det er klart, også i ungdomsbøkene, som i den siste voksenboka, sniker det seg inn en kritikk av oljebransjen, og med det, et miljøperspektiv. Miljøspørsmålet blir for øvrig enda mer aktuelt i den tredje og avsluttende boka i denne ungdomsboktrilogien.

–  Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?

–  Spille fotball!

–  Kva forventningar har du til NBU?

–  Jeg forventer at de er der for meg den dagen jeg evt. (forhåpentlig vis ikke) skulle stå oppi en sak med forlag, eller andre, som går på tvers av mine rettigheter/muligheter som forfatter. Så skal jeg stille opp for NBU med å betale årsavgift, og alt annet de måtte ønske av meg (innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig)!

–  Og så er det klart at alle arenaer hvor man har mulighet til å møte kollegaer er velkomment. Det kan jo noen ganger bli litt ensomt når man sitter og skriver, selv om det for det aller meste er et enormt privilegium!