Det er sjelden jeg tar meg tid til å skrive om voksenbøker, men når Sara Stridsberg endelig kommer ut med en bok må jeg jo bare. I jula leste jeg Beckomberga med undertittelen Ode til min familj. Forfatterinnens far var pasient på dette psykiatriske sykehuset da hun var barn. På bokas siste side står det:
DEN HÄR ROMANEN TILLÄGNAS ALLA SOM PASSERADE SJUKHUSPARKEN VID BECKOMBERGA UNDER ÅREN 1932 TILL 1995.
Og man kan jo bare tenke seg hvordan de som ”passerade” følte seg, enten de var pasienter som skulle legges inn eller besøkende. Stridsberg ble frarådet av forlaget å ta med undertittelen Ode til min familj, men som hun selv sier i et intervju:
”Jag blev avrådd att ta bort den där undertiteln, för att läsaren skulle läsa boken som en självbiografi. Allra mest ville jag föra ihop ordet familj med den stora ansiktslösa institutionen.”
Boka er BÅDE en familieskildring samtidig som det er en skildring av en psykiatrisk institusjons historie.
AV DE MEDVIRKENDE
Vi går rett på persongalleriet, som er ganske oversiktelig i denne boka:
- Hovedpersonen er Jackie, som over flere år jevnlig besøker sin far som er pasient på sykehuset. I motsetning til Sara Stridsberg selv, gjør hun det mer enn frivillig – også etter at faren
- Jimmie Darling ber henne om ikke å besøke ham mer. (Lurer forresten på hvorfor han har fått dette etternavnet, kan det ha noen sammenheng med den forrige boka Darling River å gjøre? ) Som i Darling River er det også her en sterk og interessant skildring av et komplisert far – datterforhold. Jimmie har høyt alkoholforbruk, og er såpass destruktiv at det ikke er rart at
- Lone, moren, ikke orker lengre. Hun lever sitt eget liv, og reiser verden rundt. Selv om Jackie i ( alt for) ung alder overlates mye til seg selv, noe som kunne ha fått katastrofale følger, beskrives Lone som en varm og omsorgsfull person full av kjærlighet til datteren. Noen ville kalle det omsorgssvikt, og det må man jo kunne si at det er, men forfatteren fremstiller det ikke slik. Og det er noe av det som fascinerer ved denne boka og resten av forfatterskapet for den delen. Stridsberg har stor toleranse overfor sine personer. Vi møter flere andre pasienter, som
- Sabina, som Jackie får nær kontakt med,
- Paul, som må karakteriseres som en farlig pasient, men som Jackie føler en enorm tiltrekning til, noe som altså kunne ha gått virkelig gæernt, og
- Olof, den absolutt siste pasienten som skrives ut fra Beckomberga. Han har vært på Beckomberga hele sitt voksne liv, og gruer seg til å forlate sykehuset. Samtalene mellom han og
- legen, Doktor Janowsky, er gripende å lese. Vi må heller ikke glemme
- overlegen Edvard Winterson, som overskrider en grense. Han tar med seg utvalgte pasienter på fest hvor det serveres et variert utvalg av rusmilder, for å si det slik. Sara Stridberg sier at hun i starten av skrivingen mislikte denne personen, men etter hvert fikk hun mer sympati for ham. I ett intervju har hun også sagt at hun må like de personene hun skriver om. ”Jag måste älska alla jag skriver om, oavsett vilka de är och vad de har gjort.” Til slutt bør vi kanskje ta med
- Marion, Jackies sønn, som – uten å røpe for mye – har en stabiliserende virkning på Jackie, og kanskje representerer noe nytt i denne – må man vel kunne si – dysfunksjonelle familien.
ENDA LITT MER OM BOKA
Som vanlig for forfatteren er språket vakkert, og fylt av skjønnhet og poesi, også når hun skriver om det groteske. Dette er ingen lineær fortelling, vi hopper fram og tilbake i tid, og mellom ulike synsvinkler, men det er ikke vanskelig å følge med. Handlingen varer over flere år. Dette er ikke den kritiske boka om psykiatriske sykehus. Da må man finne andre bøker. Det finnes heller ingen skildringer av de terapeutiske metodene i Stridsbergs bok. Boka gir et sammensatt bilde av livet på sykehuset, både sorg, ensomhet og lidelse men også mye lys og kjærlighet. For noen er sykehustilværelsen et fengsel, for andre betyr den frihet. Og noen ganger gir sykehuset trygghet til flere av pasientene.
”Det änglalika, det monstruösa, omsorg och disciplinering på samma gång. Och för en karaktär som Jimmie Darling, som har så mycket utanför, bostad, arbete och familj, blir sjukhuset en plats som tillfälligt kan fånga honom när han faller. Men för Sabina som inte har allt det där, och för nattflickorna som kallas för Wintersons leksaker, blir det bara farligt, det blir deras undergång.”
Ellers vil jeg anbefale alle å lese hele intervjuet, som gir en fin inngang til boka. Og anbefaler også alle å ta seg tid til å høre på dette intervjuet, selv om intervjueren avbryter litt irriterende noen ganger.
THOSE WERE THE DAYS
Forsamlingen må ha meg unnskylt, men nå litt mimring. I min grønne ungdom jobbet jeg et år på et psykiatrisk sykehus, nemlig Dikemark sykehus utenfor Oslo. Noe av det jeg husker var jo denne blandinga mellom omsorgen på den ene siden og disiplineringen, med arbeidsterapi og vanetrening.
Mens overlegen Winterson i Stridsbergs bok fester sammen med pasientene sine – og overskrider en grense – var det på Dikemark et knallhardt skille mellom personalet på den ene siden og pasientene på den andre, uten at jeg vil komme inn på detaljer i denne bloggposten.
Samtidig bodde personalet på samme det området som pasientene. Vi brukte det samme sengetøyet, som ble vasket på fellesvaskeriet og hadde en helt spesiell lukt, og vi spiste den samme maten. Personalet hadde matkuponger på ”Interessen” og boligene var et steinkast unna sykehusbygningene. Noen hadde til og med hybler i etasjen over sykehusværelsene, og i blant måtte nattevaktene opp for å be personalet dempe musikken. Ingen tvang oss til å bo der, men det var det billigste og greieste alternativet for oss fattige ”løsarbeidere”. Kanskje denne nærheten til pasientene – den var enda tettere før min tid – kan være en av grunnene til dette nevrotisk skarpe skillet mellom innlagt og ansatt? Eller var det fordi man oppdaget at forskjellen mellom oss og pasientene kanskje ikke var så stor. En redsel for galskapen hos oss selv? Romanens Jackie derimot omgås psykiatriske pasienter med den største selvfølge.
Noe man ikke var så oppmerksom på tidlig på 70 – tallet var hvordan pasientenes barn hadde det. Jackie nærmest klamrer seg til sin far som avviser henne, men hvem tenker på å gi HENNE trøst og støtte?
STAT I STATEN
Disse sykehusene var et eget samfunn. Dikemark sykehus, som ble etablert 30 år før «Beckis» (haha, disse svenskene med sine slangord og artige forkortninger) var selvforsynende – slik det var vanlig med sykehus den gangen – og hadde i tillegg til storkjøkken, vaskeri etc også et eget gårdsbruk i starten. Sykehusene ble lagt til steder langt utenfor byene, gjerne i naturskjønne områder slik at pasientene skulle få ro og sjelefred. (I den grad nå det var mulig før medisinene kom, for i følge mine eldre kolleger kunne det da gå temmelig hardt for seg.) Mens Beckomberga nå er omringet av nyere bygninger er Dikemark fremdeles langt utenfor folkeskikken.
HVOR ER DE NÅ?
Som alle de store psykiatriske sykehusene er også Beckomberga nedlagt. Hva slags tilbud har mennesker med psykiske lidelser nå? Hvem tar i mot dem og stabler dem på beina når de nok en gang får en psykose eller en tung depresjon?
Da jeg jobbet på Dikemark var det flere ”kroniske avdelinger”, både for kvinner og menn. Her bodde gamle ”gærninger” som hadde levd et vanskelig liv, men som nå hadde en trygg tilværelse. ”Jeg er en trivelig gammel gærning, jeg”. Slik som for eksempel Olof i Stridsbergs bok. Hvor er de nå? Hva slags tilbud har de? Finnes det noe felleskap for dem?
FORFALLET
For drøye fem år siden, altså over 30 år etter at jeg jobbet der, var jeg mer eller mindre tilfeldig innom Dikemark sykehus, og tok noen bilder av et sykehus i forfall. (Det eneste jeg veit om Dikemark i dag er at det er en sikkerhetsavdeling her.)
På Lier sykehus ( som Ambjørnsen som kjent jobbet på i SIN ungdom- og som han siden skrev bok fra) var det i en periode ”folkesport” å bryte seg inn for å ta ”spektakulære” bilder. ”Å teeeeenk, det var såååå skummelt i de korridorene asså!” Da jeg googlet Beckomberga, fant jeg en link med fotografier av det stadig mer nedslitte sykehuset, som sto tomt i flere år siden det ble nedlagt i 1995. I motsetning til de sensasjonshungrige amatørfotografene på Lier arbeidet fotografen Johan Fredin-Knutzén på oppdrag. For spesielt interesserte : her er et Youtubeopptak med intervju av fotografen. (Bygningene på Beckomberga skal bli – eller er blitt – boliger.)
Til slutt litt musikk kanskje? Da kan vi jo kanskje høre litt på ”Hemmet” av gruppa Hoola Bandoola som var svært populære i min pleiemedhjelpertid.
For dem som ikke liker å lese på svensk: fatt mot: boka kommer ut på norsk til våren!