Don Fridtjof – Anna Bache-Wiig og Lisa Aisato

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2010
ISBN: Innbundet
Sider: 32

Forlaget sier: Don Fridtjof er en slem og skummel katt. Han skremmer bort alle i nabolaget, og til og med matfar er redd for ham. Men en dag dukker det opp ei lita dansemus som ikke lar seg skremme, og da får Fridtjof en lærepenge. Boken er skrevet på rim.

Jeg sier: Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for streken til Lisa Aisato, men Bache-Wiig var et nytt bekjentskap for meg. Don Fridtjof er en guffen grinebiter av en katteslamp. Aisato klarer (som vanlig) å formidle dette med letthet – fra katten selv til både den bekymrede matfaren og den livsglade lille musa, som er selve antitesen til den gretne katta. Teksten er dessuten skrevet på rim og flyter av gårde gjennom illustrasjonene. Når jeg ser folk rundt omkring anbefale barne- og bildebøker, har denne tittelen en tendens til å dukke opp. Det er ikke rart. Jeg må dessuten le av den innledende advarselen: Dette er en fiksjon. Enhver likhet med virkelige mennesker og dyr er tilfeldig.

Akvarium – Gro Dahle og Svein Nyhus

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
ISBN: Innbundet
Sider: 40

Forlaget sier: Moa bor i tredje etasje. Der har hun et eget rom, en egen seng og et eget vindu hvor hun kan se hele verden. Moren til Moa bor i akvariet i stua. For moren til Moa er en fisk. En stor, flott gullfisk. Moa synes hun er finere enn alle fisker i hele verden. Men hvordan forholder omverdenen seg til en liten jente som bor alene med en gullfisk? Og hvordan takler Moa ensomheten, og alle de dagligdagse gjøremålene barn på samme alder vanligvis ikke engang forholder seg til?

Jeg sier: Dette var en av mine personlige favoritter til nominasjon i Bokbloggerprisen 2014 (åpen klasse). Til min store skrekk havnet den ikke engang på langlista. Det må utelukkende være fordi ikke nok bokbloggere leste den, for jeg nekter å tro at de som har lest den ikke nominerte den. Dette er en nydelig fortelling om et barn som har verdens fineste gullfisk som mamma. Men hvor fin og spennende nå enn mammaen til Moa er, så må den lille jenta ordne fikse hverdagen selv – gullfisker kan jo ikke smøre matpakker, lage middag, være med ut… Fortellingen formidles i en perfekt kombinasjon av tekst og bilde (Nyhus, ass, jeg digger’n). Skaperne fanger både hvordan Moas situasjon oppleves fra utsiden (nysgjerrighet og bekymring) og fra Moas eget synspunkt (kjærlighet, beundring, stolthet og bekymring). En nydelig bok.

En fisk til Luna – Lisa Aisato

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
ISBN: Innbundet
Sider: 40

Forlaget sier: Luna får ikke sove. Hun åpner vinduet og kikker ut. Det er noe der ute. Noe som svever og glir sakte mellom husene. Er det en ballong? Er det en fisk? En flyvende fisk? Foreldrene til Luna sier den er stygg, og hun får ikke lov å beholde den. Så Luna vil hjelpe den hjem, men den sier ikke hvor hjem er! Den sier bare «Ay», «Yue», «Kuu», «Maan», «Tsuki», «Karoo» og «Kamar». Og så sier den «Luna».

Jeg sier: Dette var en annen bok som hadde fortjent å være på lista over nominerte til Bokbloggerprisen. Aisato var riktignok på kortlista i fjor med Fugl, så det er kanskje greit å slippe til andre også… 🙂 En fisk til Luna er nok en vakker og følsom fortelling fra denne kanten. Jeg elsker illustrasjonene. Jeg elsker fortellingen – særlig når vi får (i alle fall noe av) forklaringen til slutt. Det ligger ofte en vemodighet i barnebøkene til Aisato, og hun skriver ofte om barn som er litt uttafor, kanskje en anelse ensomme. Jeg skal være ærlig å si at jeg synes at Fugl var hakket vakrere, men denne ligger ikke langt bak.

Odd er et egg – Lisa Aisato

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2010
ISBN: Innbundet
Sider: 34

Forlaget sier: Tenk deg at hodet ditt er et egg. Som kan knuse når som helst. Hvordan tror du gymtimene med ballspill hadde vært da? Hvordan tror du en tur i kongleskogen hadde føltes? Eller en sykkeltur i den farlige trafikken? Ikke noe særlig, nei. Alt dette vet Odd, for hodet hans er nemlig et egg. Hver morgen pakker han det inn med håndklær og tevarmere så det ikke skal knuse. Gymtimene holder han seg unna, og i skogen går han med kongleparaply. Men så møter Odd Gunn. Hun er ikke redd for noenting, nesten. Men hvorfor går hun omkring i den rare bie-drakten? Og hvorfor forsvinner hun så plutselig? Og viktigst av alt: vil hun ta i mot den fine honningkrukken Odd har kjøpt til henne?

Jeg sier: Jada, enda en Aisato-bok. Jeg har kviet meg for å skrive om dem, for jeg føler at jeg ikke klarer å formidle hvor fine de er, og ironisk nok havner de i et samleinnlegg der de definitivt ikke blir anmeldt med den dybden de fortjener. Lettvint løsning for meg, men litt synd for bøkene. I denne fortellingen møter vi den ganske så engstelige Odd, som tross alt har god grunn til å være engstelig når hodet hans er et egg. Så møter den tynne, bleike og stillferdige Odd ei jente som på mange måter er det helt motsatte. Dette er nok en sår, morsom og vakker fortelling fra Aisato, og som vanlig løser hun slutten på en varm måte som gjør at man ikke kan annet enn å smile. Dama har en tilsynelatende utømmelig fantasi og et øye for det unike i hvert barn.

Hansel & Gretel – Neil Gaiman og Lorenzo Mattotti

Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2014
ISBN: Innbundet
Sider: 60

Forlaget sier: Best-selling author Neil Gaiman and fine artist Lorenzo Mattotti join forces to create Hansel & Gretel, a stunning book that’s at once as familiar as a dream and as evocative as a nightmare. Mattotti’s sweeping ink illustrations capture the terror and longing found in the classic Brothers Grimm fairy tale. Gaiman crafts an original text filled with his signature wit and pathos that is sure to become a favorite of readers everywhere, young and old.

Jeg sier: Neil Gaiman er en av favorittforfatterne mine. Helt siden jeg snublet over Sandman på biblioteket da jeg gikk på ungdomsskolen, har jeg latt meg fenge av historiene hans (jeg har fortsatt ikke lest alt, men det betyr bare at jeg har mye å glede meg til). Han er svært allsidig, og dette er hans tolkning av historien om Hans og Grete. Og jeg… er litt skuffet. Jeg må si at, utover illustrasjonene til Mattotti, og den fabelaktige skrivestilen til Gaiman, så tilføyer ikke denne gjenfortellingen noe særlig nytt. Gaiman har ikke tatt seg friheter slik han for eksempel gjorde med The Sleeper and the Spindle, som ble utgitt ikke så lenge før denne. Hva handling angår så fikk jeg akkurat det jeg forventet – en fortelling jeg har hørt mange ganger før, med nærmest overraskende lite nytt. Jeg synes egentlig at det fineste med boka var de mørke og voldsomme illustrasjonene. Totalt sett en fin bok, men som sagt litt skuffende. Jeg forventet mer fra Gaiman, det må innrømmes.