Sjanger: Krim/thriller
Utgitt: 2004 (først utgitt: 1997)
Format: Heftet
Oversatt av: –
Forlag: Vintage
ISBN: 9780099472285
Sider: 520
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: With volcanic urgency, Kirino’s story erupts onto the page with a searing heat, flowing like lava to a remarkable finish. Facing the daily burdens of slavish work conditions, stale marriages, and a society refusing to show them a proper respect, the women on the nightshift at a suburban Tokyo factory are all looking for one thing — a way out. When pretty young Yayoi takes a beating from her deadbeat husband, her coworkers do little more than help their friend keep pace with the line. But a new kind of sisterhood emerges when Yayoi requires assistance in disposing of her dead husband’s body.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Om du har vært her før, vet du sikkert at jeg holder på med et Asiaprosjekt, der jeg fokuserer på å lese mer asiatisk litteratur. Japan er det landet jeg har absolutt flest bøker fra, noen titalls av dem står tålmodig og venter på meg. Out var en av disse bøkene helt til jeg plukket den ned nå for et par uker siden. Jeg visste egentlig ingenting om den, utover at den er skrevet av en forfatter som er populær i hjemlandet, og at den handler om hvor langt grenser kan tøyes (baksideteksten på min utgave avslører ikke noe mer enn det, egentlig, slett ikke like mye som det jeg limte inn over). Det ligger et tykt lag av ubehag rundt hele fortellingen – men når alt kom til alt så etablerte den seg ikke under huden på meg slik jeg forventet at den skulle.
Før jeg begynner: Jeg har ikke tenkt til å komme med noen direkte spoilere i denne anmeldelsen, men jeg tror at denne boka leses best om du går inn i den med minimal kjennskap til handling og persongalleri.
Fortellingen spinnes rundt fire kvinner som sjonglerer hjemmeliv og arbeidsliv med varierende suksess. De jobber alle nattskift på en fabrikk i Tokyo som produserer matpakker. Masako Katori er en stillferdig kvinne som riktignok er ganske pen, men som ikke gjør noe særlig ut av det. Hjemme har hun for lengst sluttet å sove på samme rom som ektemannen, og tenåringssønnen deres har helt sluttet å snakke med dem. Den lille familien eksisterer ved siden av hverandre, ikke sammen med hverandre, og ingen av dem ser ut til å ville gjøre noen endringer på det. Hun er disiplinert og ikke redd for å ta i et tak, og er dermed det helt motsatte av Kuniko Jonouichi. Kuniko kjører en ny importert bil som hun har masse gjeld på. Hun er overvektig, og opptatt av merker og sminke – noe hun definitivt skulle ønske at Masako gadd å bry seg om (så mye potensiale, også bare kaster hun det bort, liksom?) Hun klarer på ingen måte å følge opp sin manglende impulskontroll og forkjærlighet for materielle goder når det kommer til det økonomiske, og roter seg borti noen ganske tvilsomme lånehaier – med et unormalt naivt syn på (eller kanskje heller fullstendig manglende langtidsperspektiv) at dette kommer til å løse seg i tide. Hjemme har hun en ektemann hun stort sett veksler mellom å ha sex med og krangle med.
Yoshie Azuma har kallenavnet «the skipper» på jobb fordi hun er utrolig effektiv og flink i jobben ved samlebåndet – som setter krav til evnen til å være både presis og rask, og hvis noen gjør feil, går det ut over hele resten av teamet på samlebåndet. Hun får dermed ofte den vanskeligste rollen ved samlebåndet, men det går helt fint. Hun er alenemor til en tenåringsdatter som, for alt Yoshie vet, lyver henne rett i ansiktet, og tar samtidig vare på sin sterkt pleietrengende (og utrivelige) svigermor. Hele natten går med på en dårlig betalt fabrikkjobb, hele dagen går med på å være husmor og sykepleier og forelder. Sovingen tar hun stykkvis gjennom dagen. Hun er utslitt og blakk.
Yayoi Yamamoto er den virkelig vakre blant dem. Hun er gift og har to små sønner, men snakker sjelden om hvordan det står til hjemme. Sannheten er at mannen hennes, Kenji, slett ikke var den hun trodde han skulle være da hun valgte ham blant alle beilerne som stod i kø. Isteden er han en elendig ektemann som gambler bort alle sparepengene deres og jager etter vakre, dyre kvinner. Den ene dagen dukker hun opp på jobb helt fraværende (hun gjør feil ved båndet, og sklir på gulvet) med et blåmerke på magen. Den neste ringer hun Masako og forteller henne at hun har kvalt ektemannen sin og at hun trenger hjelp.
Vi introduseres også for Mitsuyoshi Satake, som driver en vellykket vertinneklubb i Shinjuku (tilfeldigvis den som Kenji vanker på). Han er en småkriminell med en svært mørk og grotesk hemmelighet på samvittigheten, men er stort sett fornøyd med tilværelsen sånn den er nå. Helt til denne plagsomme kunden som ikke betalte gjelden sin og som plaget den dyreste og beste jenta hans plutselig blir drept.
Fortellingen er delt opp i kapitler der vi hører om de forskjellige karakterene. Og det hele dreier seg altså rundt de store spørsmålene: hva skal til for å drepe noen? Hvordan kan fire vanlige kvinner fra rundt 30 til noen-og-førti år finne seg i en situasjon der de parterer et lik? Og hva gjør man når ballen begynner å rulle – når feil begås og dåden oppdages? Kvinnene vikles inn i et nett de faktisk ikke kan komme seg ut av igjen, og de håndterer situasjonen på forskjellige måter.
Som jeg nevner innledningvis, så ligger det et lag av ubehag over historien. Det er noe med det at det er snakk om vanlige mennesker med vanlige problemer (pengeproblemer og dårlige ekteskap er ikke akkurat en sjeldenhet). Bildebruken er tidvis nokså grotesk (forfatteren pynter ikke på sannheten når hun beskriver hva karakterene driver med), og står på en måte i kontrast til slik vi ser for oss disse kvinnene. På en annen måte kjenner vi igjen handlingene og reaksjonene deres fra hverdagen i hvordan de håndterer det ekstraordinære. Man blir fort dratt inn i historien om kvinnene, og alles motiver, opplevelser og følelser flettes sammen til noe ganske komplekst. Jeg lot meg særlig fascinere av Masako (jeg både liker og misliker henne), og næret en dyp motvilje mot Kuniko.
Jeg ble noe skuffet over slutten. De første ca 2/3 av fortellingen er et spennende nett kvinnene vikles stadig hardere inn i, og leseren kan ikke forutse hvordan dette kommer til å gå – hvor de svake leddene er og hva konsekvensene kan være. Drapet på Kenji fører til press fra både politiet og organiserte kriminelle, og i midten står disse kvinnene som vi ikke kan unngå å heie på og håpe det beste for. Jeg skal ikke forklare hva som plager meg med slutten, for da spoiler jeg den, men jeg er ikke helt begeistret for retningen den tok. Det ble en avslutning som var delvis forutsigbar og delvis vanskelig å svelge.
Når det er sagt, kan romanen definitivt ses på som en kommentar på kvinneliv i Japan, og den har klare feministiske understrømmer. Vi møter her kvinner som sliter med hverdagen – helt vanlige kvinner som finnes overalt i Japan. Vi får også et innblikk i yakuza, selv om det er litt mer i bakgrunnen. Out føyer seg inn i rekken av mørke, samfunnskritiske japanske romaner (om det interesserer deg, vil du kanskje også like Ryu Murakami). Jeg anbefaler den videre til tross for at den skuffet noe mot slutten. Jeg kommer nok til å lese mer av Kirino.
Om forfatteren:
Natsuo Kirino (f. 1951) er et pseudonym for den japanske forfatteren Mariko Hashioka. Hun ble født i Kanazawa og har to brødre. Hun studerte jus ved Seikei Universitet og ble uteksaminert i 1974. Skrivekarriereren hennes begynte på 80-tallet, da hun skrev romantikk – en sjanger som viste seg å ikke slå særlig an for henne. Det var først med krimromanene hennes på 1990-tallet at hun etablerte seg som en viktig stemme innen moderne japansk krim. Hun har bodd mange steder, men holder nå til i Tokyo. Hun har en voksen datter.
Wikipedia | goodreads
