I går var jeg på min lokale filial av Deichman for å hente to reserverte bøker. Jeg hadde printa ut hentenumrene så jeg var på alle måter godt forberedt. Bare å gå på reserveringshylla og hente dem.

Men da jeg kom til den utmerkede utlånsautomaten som jeg nå behersker til fulle fant jeg ikke lånekortet mitt. Pokker og! Jeg ringte til gubben og ba ham om å sjekke i en kåpelomme hjemme og der var det selvfølgelig i en liten plastmappe sammen med #ruter-kort, kinokort etc. (Note to self: ha alltid kortene i lommeboka!)

OK, så får jeg vel betale et gebyr, da, tenkte jeg, og gikk til skranken. Der var det en hyggelig mann som kunne opplyse om at jeg måtte opprett nytt lånekort- til den nette sum av kr 100!!! Nå er heldigvis jeg i den situasjon at jeg kunne ha kjøpt meg et nytt kort uten at det hadde kostet meg annet enn ergrelsen. Slik er det ikke for alle. For noen er et uventet beløp på kr 100 ganske mye, og kan få ubehagelige konsekvenser.

Da jeg kom hjem, uten bøker og nytt lånekort (for herregud da), blei jeg litt nysgjerrig og sjekket de nye gebyrene på Deichman. Det som er enda verre er at barn må ut med 50 kroner hvis de har glemt eller somla bort kortet. En gang ( i en stadig fjerne fortid dessverre) var det slik at unga bare kunne ramle innom bibbern og få med seg en bok eller to, enten de nå hadde huska lånekortet eller ikke.

Jeg sjekka også gebyrene for ”tapt materiale”. En gang i the golden seventees var parolen at hvis en bok blir borte gjør den forhåpentlig mer nytte for seg der den havner. ”Menes levert” – terskelen var lav.

Nå er gebyrene for en voksenbok kr. 400,- og en barnebok kr. 250,-. ( Ikke akkurat antikvariatpriser ha ha.) I tillegg et omkostningsgebyr på 100,- . (Herregud hvor lang tid TAR det å utstyre boka med bibliotekutstyr og legge til et ekstra eksemplar samt klistre på en strekkode?)

Det som bekymrer meg mest med disse høye gebyrene er selvfølgelig hensynet til unga. 

De fleste foreldre vil nok gladelig punge ut en 50 – lapp eller ( kanskje noe mindre gladelig) 250 for en bokerstatning + «omkostningsgebyr» for at avkommet igjen skal komme inn i Deichmanvarmen, men som alle veit er det mange barn som faller utenfor i dag. Enda flere enn da jeg startet min karriere helt i begynnelsen av 80 – tallet. Hvilke muligheter har de til å låne bøker, hvis de er så uheldige å ha somla bort det fancy nye plastkortet?

Hvor høy skal bibliotektrappa være? Det er vel ikke på biblioteket at gapet mellom de rike og fattige skal manifestere seg!

Hvem har bestemt dette? I hvert fall ikke de som står i skranken. Dette er en beslutning som er tatt langt unna dem som skal håndheve reglementet. Jeg jobbet på Deichman i 22 år, før jeg sluttet i 2002. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke jobber her lenger. Jeg ELSKER min gamle arbeidsplass Deichman, men ikke gebyrene!