Nyheten om at Pratchett nå er død var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv.
Gjesteblogger: Camilla Ulleland Hoel
Jeg sørget en kort periode allerede i 2007, da han fikk Alzheimer-diagnosen (eller ”the embuggerance” som han kalte det). Jeg hadde akkurat skrevet ferdig en masteroppgave om britisk samtidsparodi, hvor Pratchett selvsagt var sentral, og så for meg at jeg aldri mer skulle få lese en Pratchett-bok for første gang.
Jeg var sønderknust. Jeg tenkte da at jeg så slutten på et stort forfatterskap, et som kanskje bedre enn noe annet i vår tid hadde bevist at populærkultur ikke nødvendigvis er triviell, og at latter slett ikke er uforenelig med alvor.
- Les også: Nyhetssaken om Terry Pratchetts død
Pratchett er kanskje mest kjent for Discworld-bøkene, satt på en rund (men flat) verden balansert på ryggen til fire elefanter, som i sin tur står på ryggen av The Great A’Tuin, en skilpadde som sakte beveger seg gjennom rommet; det er tilsynelatende lite rom for realisme på The Disc. Mye av effekten i bøkene ligger imidlertid i det at den fantastiske settingen brukes som grunnlag for møtet mellom inkompatible narrativer, en kollisjon mellom motstridende måter å tenke på.
Stereotypier ligger til grunn for så mange av forventningene våre. Enkelte mønstre fremstår som naturlige i sin bestemte kontekst, men ikke nødvendigvis i en annen. Alt for ofte forholder man seg til slike mønstre ved å underbygge dem: Den enkleste måten å sørge for at en historie virker plausibel på er å følge reglene som sier hva som er plausibelt i en gitt kontekst.
Discworld er en parodisk verden hvor eventyr- og fantasy-verdenen(e), som vanligvis er kjennetegnet ved sin tilsynelatende separasjon fra vår verden, tvinges i kontakt med den. Resultatet er at konvensjonene og antagelsene som kjennetegner begge settes i bevegelse: Vi tvinges til å konfrontere de motstridende fortellingene vi har konstruert.
Vi ser det for eksempel i hvordan Pratchett bruker språk. Guards! Guards! inneholder en satire over hemmelige selskaper som delvis utføres gjennom at det opphøyde språket tvinges ned på bakkeplan og mystiske uttrykk introduseres i dagligtale: Medlemmene er beskrevet som “a bunch of incompetents no other secret society would touch with a ten-foot Sceptre of Authority” og det kommenteres at “The Door of Knowledge Through Which the Untutored May Not Pass sticks something wicked in this damp”.
Men denne punkteringen er ikke begrenset til det språklige nivået. Gjennom parodiske allusjoner og selvrefleksive kommentarer bygger han opp en større verden hvor velkjente konvensjoner kan undermineres. I Witches Abroad punkteres den lykkelige slutten i historien vi kjenner som Tornerose: «Cutting your way through a bit of bramble is how you can tell he’s going to be a good husband, is it?»
I Guards! Guards! trues Ankh-Morpork, en av de sentrale byene i Discworld, av en drage. Det er ikke i seg selv et ukjent fenomen i fantastisk litteratur, og som alle som har lest sin andel eventyr jo vet skal drager drepes av helten. Men helten, Carrot, selve legemliggjøringen av lov og orden, arresterer dragen, og ender med å måtte beskytte den mot folkemassen som ønsker å drepe den. I et strukturert og sivilisert samfunn, rettsstaten, må fangen stilles for retten og dømmes: Dragen er en fange, og fanger skal ikke skades.
Det er lett å plassere fantasiverdenen i et slags absolutt annerledesland, hvor våre regler er tilsidesatt. Men Pratchett gjenintroduserer dem ved å introdusere den moderne rettstaten til spørsmålet om hvordan man skal kvitte seg med drager. Han tar et mønster vi alle har vokst opp med, idéen om at monstre skal drepes, og konfronterer det med moralske og juridiske grunnprinsipper. Dette er ikke kun en vittig vending, men et poeng som gjerne kunne vært gjentatt oftere. For selv om vi stort sett er enige om at mennesker har fundamentale rettigheter, er det veldig lett å miste det av syne når retorikken begynner å trekke på eventyrmønstre. Hvis de andre er monstre, må vi ikke da utslette dem?
Hvis man ikke er opplært til å ta steget utenfor det perspektivet man til enhver tid befinner seg innenfor og stille spørsmål ved premissene til de fortellingene man blir presentert med, kan ting fort gå veldig galt. Det er derfor vi trengte Pratchett. Trenger Pratchett.
Nå viste det seg at jeg bokstavelig talt tok mine sorger på forskudd i 2007. Pratchett fortsatte å skrive til det siste. Figurativt. Da sykdommen gjorde det umulig for ham å selv få ordene ned på papiret dikterte han dem til assistenten Rob Wilkins. Men nå er det altså over.
En stund har man brukt 25. mai (som også er Towel Day — til ære for Douglas Adams) til å feire Pratchett og jobbe for å samle inn penger til Alzheimer-forskning (25. mai er datoen fordi den markeres av karakterene i boken Night Watch).
- Se også: Terry Prachetts Facebookside
For de av oss som har lest Pratchetts Discworld-bøker er Døden en gammel kjenning. Han er høy og tynn og bærer en ljå, snakker i Small Caps, rir en hest ved navn Binky og liker katter. ‘Death isn’t cruel, merely terribly, terribly good at his job.’
Og akkurat dette siste «terribly» slår oss nok ganske hardt etter nyheten om at Pratchett nå er død. Det var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv. Så får vi trøste oss med enda en gjennomlesning: Prachett har tross alt mye å si om døden.
‘No-one is finally dead until the ripples they cause in the world die away – until the clock they wound up winds down, until the wine they made has finished its ferment, until the crop they planted is harvested. The span of someone’s life is only the core of their actual existence.’ – Reaper Man