Bok 1 i Splintered-trilogien
Sjanger: Fantasy/YA
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Lest av: Rebecca Gibel
Forlag: Blackstone Audio, Inc
ISBN: 9781620641859
Spilletid: 12 timer, 42 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: Alyssa Gardner hears the whispers of bugs and flowers–precisely the affliction that landed her mother in a mental hospital years before. This family curse stretches back to her ancestor Alice Liddell, the real-life inspiration for Lewis Carroll’s Alice’s Adventures in Wonderland. Alyssa might be crazy, but she manages to keep it together. For now. When her mother’s mental health takes a turn for the worse, Alyssa learns that what she thought was fiction is based in terrifying reality. The real Wonderland is a place far darker and more twisted than Lewis Carroll ever let on. There, Alyssa must pass a series of tests, including draining an ocean of Alice’s tears, waking the slumbering tea party, and subduing a vicious bandersnatch, to fix Alice’s mistakes and save her family. She must also decide whom to trust: Jeb, her gorgeous best friend and secret crush, or the sexy but suspicious Morpheus, her guide through Wonderland, who may have dark motives of his own.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Denne anmeldelsen inneholder milde spoilere. Og noen banneord.
Jeg la tilfeldigvis merke til at en person hvis anmeldelser jeg stoler på ga denne 4 av 5 stjerner på Goodreads, og snublet deretter tilfeldigvis over den på Storytel. Hadde det ikke vært for disse to tingene (samt de vakre omslagene på alle bøkene i trilogien), hadde jeg neppe plukket opp denne, og da hadde jeg ærlig talt ikke gått glipp av noe. Det beste med romanen var egentlig Rebecca Gibel, som leser den.
Alyssa er datteren til Alison, og de er begge etterkommere etter selveste Alice Liddell, som inspirerte Lewis Carroll til å skrive om Alice og Wonderland. Det åpenbart kleine ved navnene til side (seriøst, hvorfor er dette et poeng? Skal vi anta at alle kvinnene som er etterkommere etter Alice har et navn som ligner på hennes? Eller er det kanskje sånn at det bare er de som har et navn som ligner som blir offer for forbannelsen? In any case, det er teit); Alyssa er livredd for å ende opp som moren på galehus. Men det blir stadig klarere at hun er på vei til samme sted selv. Hun hører insekter og blomster snakke. Hun har utrolig livaktige drømmer om Alice i skumle situasjoner. Men når hun innser at morens hallucinasjoner er de samme som hennes, blir det klart at kanskje det de ser og hører faktisk finnes. Kanskje kan moren reddes? Alyssa må finne virkelighetens Wonderland, så kan kanskje forbannelsen som har hjemsøkt Alices etterfølgere brytes. Og jada. Det er nok av kjærlighetsdrama og ta av her. Én kjekkas fra hver verden.
Vi må snakke om Jeb. Vaskeseddelen beskriver ham som her gorgeous best friend and secret crush, og teksten er ikke redd for å understreke hvor gorgeous han er; bicepsene som holder rundt Alyssa, ryggen som tydeligvis kan gjøre skam på en kampestein (hennes ord), det mørke, tjukke håret som alltid ligger perfekt, og ikke minst (og dette nevnes ofte): his olive skin. Han har italienske gener uti der et sted, tror jeg hun nevner. Også er det colognen hans, som dufter av sjokolade og en tresort jeg ikke kommer på i farta. Med andre ord: her settes drømmegutten opp og leserne forventes å dåne over hans interesse for Alyssa og broderlig bekymring over om hun har det bra. Problemet er bare at han er spik spenna gæærn. Han er en overbeskyttende drittsekk som umyndiggjør Alyssa og overkjører henne uansett hva hun foretar seg (det var han og faren hennes som sammen bestemte at hun ikke var moden nok til å studere i London, får vi vite i begynnelsen – hva i himmelens navn har han med det å gjøre?). Overbeskyttende er ikke engang et dekkende nok ord. Det han driver med kan best beskrives som konstant infantilisering. Han respekterer henne ikke i det hele tatt. Han behandler henne som et lite barn, tar fra henne enhver rett til å ta egne valg og invaderer livet hennes laaaangt over det Alyssa burde finne seg i. Jeg skulle bare noen minutter inn i boka før han begynte å gå meg på nervene: når hun skader foten og han tar kontroll, bærer henne ut og insisterer på å kjøre henne dit hun skal, selv om hun ikke vil (fordi hun skal besøke moren, og det er personlig og veldig sårt for henne).
Men det stopper ikke der. Jeb har kjæreste. Taelor; skolens pene, rike og populære jente. Du vet, den typiske antagonisten til vår skjønne, spesielle protagonist (som ikke skjønner hvor skjønn og spesiell hun er). Jeb og Alyssa har vært bestevenner, men så blir han altså sammen med Tae, og Alyssa føler seg (heldigvis) snurt over at han blandet seg inn i ønsket hennes om å reise til London for å studere. Hun er også snurt over at han ble sammen med nemesisen hennes. Du skjønner tegninga? Han har den perfekte kjæreste, men gnistene flyr og han trekkes mot Alyssa. Og av grunner jeg bare kan anta er Stockholmsyndromet er hun forelska i ham også. I en scene, før Jeb skal på ball med Taelor, stikker han innom Alyssa for å blande seg inn igjen. Han lekser henne først opp fordi hun tok igjen da Taelor slang med leppa, så forlanger han å få vite hva hun skal med et falskt pass (som han hørte om via ei annen jente som kjenner han som lager dem). Han setter bokstavelig talt foten i døra når hun forsøker å lukke den igjen. Han trenger seg inn, hun sier at han ikke kan komme inn uten invitasjon, og han svarer at sist han sjekket var han ingen vampyr. HALLO? Er det ingen som merker hvor ubehagelig dette er? Og det blir bare verre. Når hun prøver å bortforklare og si at han misforstod, at hun hadde bestilt en falsk ID, så forlanger han å få vite hva hun skal med det. Det har han ingenting med, tenker jeg, og Alyssa svarer snerpete at hun skal ut på barer og flørte. Og hva gjør han da? Jo, nå skal du høre. Han forteller henne at hun burde spare jomfrudommen sin til en fyr som fortjener det. KØDDER DU MED MEG?
Jeg tuller ikke engang, jeg trakk en lettelsens sukk da han dro derifra og hun kunne reise og leite etter Wonderland på egen hånd, og da han ved et uhell ender opp der sammen med henne ble jeg bare deppa. Vi var bare noen kapitler inn i fortellingen og jeg ønsket en av hovedpersonene ut derifra. Jeg ønsket meg at Alyssa så hvor dårlig han behandler henne, og jeg ønsket meg mest av alt at forfatteren lot være å romantisere sånne typer. Han går rundt med lommekniv, for pokker, og ved flere tilfeller trekker han den på Morpheus, som introduseres som den siste ingrediensen i denne uforståelige trekanten. Måten Morpheus og Jeb krangler på minner om to hulemenn høye på testosteron, og Jeb finner på allverdens teite kallenavn på Morpheus, som forøvrig også er all over the place når det gjelder følelser til Alyssa, men som allikevel ikke umyndiggjør henne eller antar at hun hele tiden må reddes og beskyttes.
Dersom bøker som dette hadde fulgt karakterene hele livet deres, skal jeg banne på at den hadde vært en fortelling om et voldelig forhold, for det er sånn her det starter. Jeb håndterer Alyssa fysisk flere ganger, han løfter henne opp mot hennes vilje, og han flytter på henne (ofte for å plassere henne bak seg selv). Det er bare tragisk at forfatteren presenterer ham som en bra fyr; en type det er vært å hige etter. Han burde holde seg langt unna andre mennesker. Jeg gir blanke i hvor pen han er, og det skulle jeg ønske andre gjorde også. Her er en fin huskeregel, alle sammen der ute: Er du i tvil om den nye potensielle kjæresten din går over streken i å være creepy og kontrollerende? Se dem for deg som stygg. Skrell bort utseendet. Sjansen er stor for at du ser mer negativt på handlingene deres. Hva er forskjellen på Jeb og enhver stalker-aktig fyr som krysser utilgivelige grenser igjen og igjen? Jeb er pen. Her har YA-forfattere noe å lære også. Bare fordi noen er pene, betyr ikke at de får lov til å oppføre seg dårlig. Unnskyld språkbruken, men se til helvete å slutt å skrive sånt. Det ødelegger bøkene for meg, igjen og igjen.
Den jeg har mest sympati med her er faktisk Taelor. Forfatteren kunne spart seg for å kjøre på med denne tropen også (mean girl, vakker og rik), men det er kanskje bare å forvente når øvrige karakterer følger så erketypiske mønstre. Taelor viser gjentatte ganger at hun er menneskelig, selv om hun ikke dukker opp særlig ofte i teksten. De få gangene vi blir vitne til en konflikt mellom Alyssa og Taelor, viser sistnevnte en åpenbar anger når hun har gått for langt. Hun er sammen med Jeb, som helt åpenbart lyster etter Alyssa (han maler bilder, og hun er hans muse). Det er ikke rart at Taelor føler seg usikker rundt Alyssa, som atpåtil har noe annet Taelor aldri hadde: en pappa som bryr seg. Det rettferdiggjør ikke å oppføre seg bitchy, men man forstår raskt hva som ligger bak. Allikevel settes Taelor opp som den vi skal hate. Jeg leser henne som ei trist jente som sliter med usikkerhet, dårlige familieforhold og en skummelt humørsyk kjæreste som egentlig bare bruker henne. Alyssa irriterer meg uendelig mye mer, for eksempel når hun påstår at Jeb har behandlet Taelor med respekt. Det har han ikke. (Protip til Alyssa: måten han behandlet Taelor på kan være et hint om hvordan han kan behandle Alyssa om en ny «muse» skulle dukke opp). Da hun påstod dette i et øyeblikk som liksom var stort for protagonisten (hun tok igjen «for første gang»), og som til og med gjorde at Taelor revurderte handlingene sine, antar jeg at jeg så omtrent sånn ut:
For en helt forvridd beskjed denne boka sender til leserne sine.
Jeg merker meg at det eksisterer en team Jeb/Morpheus-mentalitet der ute, men jeg ble ikke team noen av dem. Morpheus er kanskje det bedre alternativet av de to, men hadde det vært tak i Alyssa, hadde hun sparket begge to ut av livet sitt. Ærlig talt tror jeg at jeg hadde vært langt mer vennligsinnet til Splintered om forfatteren ikke hadde inkludert Jeb i det hele tatt. Han er faktisk ikke så veldig viktig for plottet. Han er der bare for å irritere, slik jeg opplever det. Jeg synes Taelor er viktigere enn Jeb, selv om jeg misliker klisjéen. Og da har noe gått galt, siden hun er den jeg skal hate.
Det skal sies at jeg likte Howards skildring av Wonderland. Spesielt originalt oppleves det dog ikke som, det hele har noe Tim Burtonsk over seg – men det er kanskje litt vanskelig å unngå. Hun sier selv her at det var hans filmatisering som inspirerte henne. Og innleser Rebecca Gibel gjør virkelig en strålende jobb med teksten. Hun leser med forskjellige aksenter og stemmeleier, helt uten at det blir pinlig å høre på. Dessverre er dette det eneste positive jeg kan klare å få ut, for alt ble overskygget av persongalleriet og dynamikken dem i mellom.
Om forfatteren:
Anita Grace Howard er en amerikansk forfatter. Hun debuterte med Splintered-trilogien, og har siden skrevet to tilhørende noveller. Når hun ikke skriver, står hun gjerne på rollerblades eller ski, sykler eller driver med hagearbeid. Hun bor i Texas med mann, to tenåringer og to hunder.
Hjemmeside | twitter | goodreads
