er Gresshoppejungel av den amerikanske forfatteren Andrew Smith.

I fokus er tre ungdommer, Austin (bokas forteller), Robby og Shan. (Forkortelse for Shannon hvis jeg ikke husker helt feil.) Austin og Robby er bestevenner, Robby er homofil og Austin er like forelsket i dem begge. Dette er usedvanlig sterk skildring av et vennskap. Og altså en kjærlighetshistorie.

Handlinga er et lite ( fiktivt) sted i Iowa; Ealing, som er beskrevet som et sted i forfall. Arbeidsløsheten er stor, butikker legges ned og utkastelsesvarsler florerer i blokkoppgangene. 

Humoren er svart, fortellerstilen er røff og lakonisk og med en god dose ironi. Men også melankoli og sårhet. Kanskje litt spesielt at to 16 – åringer kan snakke slik som Austin og Robby gjør; en mellomting mellom slik man kan forvente at unge gutter snakker og samtidig en røffhet og blaserthet ala personene i en tegneserie av Kellerman. (Men likevel troverdig.)

I tillegg til brutaliteten og røffheten er teksten poetisk, dvelende og suggererende med en del gjentakelser – uten å bli trøttende.

Først trodde jeg at dette skulle være en helt realistisk skildring, men der tok jeg feil, gitt. Plutselig oppdager jeg at det er (nok en) undergangsfortelling vi har med å gjøre, men denne går det meste av det jeg har lest til nå en høy gang. Selv ikke Pesten av Chris Weitz, som jeg nettopp har blogget om i rosende vendinger,  når opp til dette. Dette er stor litteratur. (Og da holder det kanskje med superlativer.)

Persongalleriet er variert og sammensatt. Forfylla vietnamveteraner og andre forhutlede personer, en gal vitenskapsmann, og noen fæle beist av noen knelere ( i menneskestørrelse med en abnorm appetitt både på føde og sex), som formerer seg med imponerende hastighet og som er i ferd med å erobre hele verden. Mer grotesk en dette kan det neppe bli! Kan jo også ta med labradoren Ingrid. Og bisoner. Og amerikanske presidenter. Og babyer med to hoder. Og Gud. Og et polsk helgen. Og James Arness, en stjerne fra Kruttrøy. Altså bare for å nevne noen. 

Her et foto av en kneler, som vanlig stjålet fra nettet. Og så kan man jo bare tenke seg denne i menneskestørrelse. Uæææææhhh!

Dessuten inneholder boka et stykke polsk innvandrerhistorie, av det burleske og fargerike slaget.

Og hvordan slutter dette? Man kan vel trygt si at boka har en overraskende slutt. Som hos Weitz som jeg nettopp refererte til, slår også denne forfatteren et slag for det analoge:

”Bøker har alt i seg. Etter verdens undergang kan du ikke lære en drit foran pc- eller tv-skjermen. Det var ingen som tenkte på det – at menneskeheten bare kunne bevares ved hjelp av hulemalerier eller bøker eller vinylplater. ”

Ellers kan jeg ikke huske at  jeg har lest en ungdomsbok med såpass mye røyking. Og alle kan vel være enige i at sigaretter ikke er sundt, men det er ingenting å si på den LITTERÆRE behandlinga av alle trekkene Austin og Robby tar sammen.

Jeg mener at det skal finnes en del røyking i litteraturen, men kommer i skrivende stund ikke på et eneste annet eksempel. Derimot et par filmer, som den sjarmerende filmen Smoke etter et manus av Paul Auster og med Harvey Keitel i en av de bærende rollene. Og i samme slengen kan vi jo ta med Coffee and Cigarettes av Jim Jarmusch.

Og når vi er inne på film: forfatteren slår et skal for filmen Five Easy Pieces fra 1970, som Robby mener er ”antakelig den beste filmen som er lagd”. I hvert fall ingen dårlig film, med Jack Nicholson i toppslag. Bokas lydspor er to Rolling Stones-album: Exile om main street og Let it bleed. Og det er jo ikke så lett å velge fra to slike høydepunkter i populærmusikken, men Gimmie Shelter kan jo passe godt inn i bokas handling.


Lenke til YouTube-videoen

Som bokas jegperson Austin har forfatteren ”skrevet hele livet”, helt til han ble overtalt til å gi ut bok. Så er det bare å gratulerer forlaget med å ha kapret seg dette forfatterskapet. Håper det kommer flere  og at det ikke blir med denne boka!