Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.) er dei nominerte frå Færøyane til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2015, dei er nominerte for boka Og mamma! Boka er ein roman i sju kapittel for barn i alderen tre år og oppover.
Og mamma, som går fra nyttårskvelden til 2. januar, følgjer bestefaren, som har rundt seg bestemora og barnebarna som er på overnatting. Boka fortel om opplevingane til bestefaren, korleis han fortel om dei til andre, og korleis dei andre reagerer.
Forfatteran Elin á Rógvi, f. 1976, har produsert for færøysk barneradio og utgav i 2007 ein barnekrim.
Juryen skriv dette om boka:
En usynlig venn finner en i mange barnehager, et motiv, som her er representert ved en hane iført rød snekkerbukse, som plutselig trår inn i bestefarens veldefinerte liv, første gang tidlig på nyttårsaften som en rød flekk på gressplenen når bestefaren kikker ut av vinduet. Ettersom ingen andre i familien ser det samme, prøver bestefaren å glemme det. Men hanen trenger seg på. På nyttårsmorgenen har den kommet inn i huset, og før bestefaren ved ordet av det, står den på bordet, drikker av kaffen hans og plukker på smørbrødet hans, men den presenterer seg og forteller at den akkurat har flyttet hjemmefra. Den begynner umiddelbart å bygge seg et hus midt på gressplenen, og litt senere galer den slik at bestefaren skynder seg ut for å den til å bli stille før den vekker bestemoren. I samtalen som følger, forteller hanen at det er den kykelikydag, noe som betyr at den for første gang har funnet sitt kykeliky og derfor må besøke moren sin. Det ender med at bestefaren sitter barnevakt for de eggene som hanen ellers har lovet søsteren sin å passe på. Eggene blir fraktet innendørs og overvåkes om natten. Når bestemoren begynner å koke egg morgenen etter, blir bestefaren ute av seg, inntil han oppdager at eggene i kasserollen har røde tall. Han legger nå hanens egg i lommen og går ut. Da slår et egg hull i lommen, den første ungen kommer ut, og snart er alle ungene ute.
Vi hører både om bestefarens opplevelser, hvordan han forteller om dem til de andre, og hvordan de andre reagerer. Som et eksempel spør bestemoren hva bestefaren har satt på gressplenen – er det et hønsehus? – og da svarer han med hanens ord, at det er det hanehus, «en ungkarsbolig, en singlekåk, et ungkarsreir», hvorpå bestemoren sier at han må slutte å prate tull. Pauli synes at bestefaren høres ut som lillebroren. Naboen, legen Hilmar, tror det er ringetonen i bestefarens mobil når kyllingen piper i bestefarens lomme, for hva skulle det ellers være? Viggo kritiserer ikke bestefarens fortelling, men vil likevel mye heller fortelle som sine egne fantastiske opplever og tanker, enn å høre på bestefaren. Slik snakker de enkelte personene fra hvert sitt verdenshjørne. Mot slutten virker det likevel som at de forskjellige virkelighetsoppfatningene går opp i en høyere enhet, for nå ser bestemoren den store, stolte hanen og gir tillatelse til at den kan bli boende. Da har hanen i forveien lovet bestefaren å være naken, dvs. ikke ha snekkerbukse på, og ikke si annet enn «gok» når bestemoren er der. Men hanen, som tvangsmessig avslutter alle setningene sine med «åh, min kære mor!», er snakkesalig: den snakker, selv om bestemoren er der. Den like snakkesalige Viggo, som også har unoter i måten han snakker på og sier «og vet du hva?» i hver setning, avslører for bestemoren at hanen kan snakke, men at bestefaren har bedt den om kun å si «gok» mens hun er der. – Den flerstemte talen, hvor alle kommer med sitt, men ingen overdøver hverandre, kan dermed fortsette i beste velgående. Slik får vi mye mer å le av og tenke over, enn dersom bare én stemme bestemte alt.